Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Andrej Korybko, først publisert på Substack. Oversettelse og forord av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
Forord
Krigen i Ukraina har gjennom hele konflikten vært preget av en bemerkelsesverdig ubalanse i hvordan den fremstilles i vestlige medier. Ukrainas langtrekkende droneangrep mot russiske byer, sivile boligområder og kritisk infrastruktur omtales ofte som spektakulære militære prestasjoner, mens de faktiske militære virkningene av angrepene sjelden blir gjenstand for nærmere analyse.
Det er nettopp dette Andrej Korybko setter fingeren på i artikkelen nedenfor. Hans hovedpoeng er at mange av disse angrepene først og fremst har en propagandafunksjon. De skaper dramatiske bilder, store røyksøyler og medieoppslag som skal overbevise vestlige politikere og opinioner om at Ukraina fortsatt har initiativet.
Den reelle militære effekten er derimot ofte beskjeden. Angrep på russiske raffinerier og energianlegg har flere ganger fått stor oppmerksomhet, men russiske myndigheter og flere uavhengige observatører har pekt på at skadene i mange tilfeller er blitt reparert på svært kort tid, slik at den langsiktige virkningen har vært begrenset.
Samtidig er det et annet forhold som fortjener langt større oppmerksomhet enn det får i Vesten. Russland har gjennom hele krigen hevdet at landet forsøker å begrense sivile tap mest mulig. Hvor godt dette faktisk har lykkes, vil historikere diskutere i mange år fremover.
Sivile har utvilsomt mistet livet som følge av russiske angrep, og enhver slik død er en tragedie. Samtidig viser flere internasjonale registreringer at de samlede sivile tapene i Ukraina gjennom flere år med krig ligger langt under nivåene vi har sett i flere nyere vestlige kriger.
Til sammenlikning kostet de første ukene av Israels krig i Gaza flere sivile liv enn det som ble registrert i Ukraina gjennom de første årene av den russiske invasjonen. Dette illustrerer hvor forskjellig moderne krigføring kan arte seg.
En annen og helt sentral sak, er at vestlige medier aldri nevner de utallige ukrainske angrepene på sivile, mens de gangene russiske raketter eller ukrainske luftvernmissiler slår ned blant sivile, så blåses dette voldsomt opp.
Det åpnes heller aldri for at kanskje det som datt ned var en ukrainsk luftvernrakett eller drone ut av kontroll, før tiden senere faktisk viser at det faktisk var det. Da trenger det ikke å nevnes i annet enn små notiser.
Et annet omstridt spørsmål gjelder plasseringen av ukrainske militære styrker. Russland har gjentatte ganger anklaget Ukraina for å etablere militære installasjoner, kommandoposter og luftvernsystemer i eller tett ved boligområder og annen sivil infrastruktur.
Også internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har i enkelte tilfeller dokumentert bruk av militære posisjoner i sivile områder, samtidig som de har understreket at dette ikke fritar en angripende part fra plikten til å overholde krigens folkerett. Dette er et tema som i liten grad blir belyst i vestlige medier, til tross for at det er avgjørende for å forstå hvordan krigen faktisk føres.
Den russiske strategien har samtidig sine egne kostnader. Ved å forsøke å begrense ødeleggelsene har Russland ført en langt mer tidkrevende krig enn det som ville vært tilfelle dersom man hadde valgt den formen for massiv bombekrig som blant annet USA benyttet i Irak eller NATO benyttet mot Serbia.
Fra russisk side har tanken vært at man ønsket å unngå å gjøre den russisktalende befolkningen i Ukraina til fiender. Om denne strategien har vært klok, eller om den bare har forlenget konflikten uten å oppnå sitt mål, vil tiden vise. Det kan godt hende at vinningen til slutt går opp i spinningen.
Korybkos analyse bør derfor ikke leses som en artikkel om droner alene. Den handler om hvordan moderne krig i stadig større grad utkjempes på TV-skjermer, mobiltelefoner og sosiale medier. I en slik informasjonskrig kan spektakulære bilder få langt større politisk betydning enn den faktiske militære virkningen på slagmarken.
Det er denne utviklingen som gjør artikkelen særlig aktuell.
Ukraine’s Spree Of Strikes Against Russia Is More Showmanship Than Strategy
Det egentlige motivet er å skape dramatiske bilder som kan styrke Ukrainas sak i en tid hvor krigstrettheten i Vesten blir stadig mer merkbar – og samtidig hjelpe Donald Trump politisk foran mellomvalget i november etter nederlaget mot Iran.
Zelensky skrøt nylig av Ukrainas langtrekkende angrep mot Russland i Ural og Vest-Sibir. Disse kom etter et tidligere storstilt angrep mot Moskva, som fulgte flere måneder med mer sporadiske angrep mot St. Petersburg.
Samtidig kunngjorde han en 40 dager lang påvirkningskampanje med sikte på å presse Russland til å fryse Ukraina-konflikten. Denne kampanjen vil etter alt å dømme omfatte mange flere slike angrep. Utviklingen sammenfaller med at EU utbetalte den første delen på 3,2 milliarder euro av sitt lån på 90 milliarder euro til Ukraina.
Den stadig tydeligere krigstrettheten i Vesten – bekreftet ved at Tsjekkia, Slovakia og til og med Ungarn under sin nye EU-vennlige regjering nektet å finansiere det nevnte lånet, etterfulgt av at Bulgarias nye regjering stanset våpenleveranser til Ukraina – bidro trolig til at Zelensky godkjente angrep som skaper sterke visuelle inntrykk.
Trump omtalte en gang Zelensky som «verdens beste selger», og tro mot dette ryktet vet den ukrainske presidenten hvordan man setter opp et skuespill som holder publikum engasjert og pengestrømmen i gang. Dette er det første formålet med angrepene.
Det andre formålet er å styrke den falske fortellingen om at «Ukraina er i ferd med å vinne». Denne fortellingen har gradvis blitt gjeninnført i vestlige mainstream-medier det siste halve året, etter at den ble fullstendig diskreditert av den mislykkede ukrainske motoffensiven sommeren 2023.
En talsperson for det amerikanske utenriksdepartementet gjentok denne påstanden ord for ord så sent som forrige uke. Men som RTs Sergej Poletajev har påpekt: «Dronekrigen er en avledningsmanøver. Se på frontlinjen.» Samtidig fortsetter Russland å rykke frem ved Liman, Raj-Aleksandrovka og Konstantinovka.
Det tredje og siste formålet med Zelenskys høyt profilerte angrepsbølge er å styrke moralen på hjemmebane. Den er fortsatt svært lav som følge av krigens belastninger, og særlig den såkalte «busifiseringen» – praksisen med å gripe vernepliktige menn direkte fra gatene og sende dem til fronten.
Det er nærmest ingen mulighet for et folkelig opprør, langt mindre at et slikt skulle lykkes, men Zelensky ønsker likevel at befolkningen skal føle at de i det minste «hevner seg» på Russland.
Kort sagt består denne bølgen av angrep først og fremst av røyk og speil.
Det er riktignok sant at Ukraina har påført Russlands energisektor visse skader, men disse er langt fra avgjørende og på ingen måte store nok til å endre konfliktens militærstrategiske dynamikk til Ukrainas fordel.
Trump kjenner fortsatt bitterheten etter USAs nederlag i den tredje Gulfkrigen, og håper delvis å avlede velgernes oppmerksomhet gjennom de dramatiske bildene som Zelensky skaper inne i Russland før mellomvalget i november. Trump er på sin måte like mye en «selger» som Zelensky, og forstår den politiske verdien av slike bilder.
Dette bidrar delvis til å forklare hvorfor han har valgt å «eskalere for å deeskalere» overfor Russland gjennom en trefaset utmattelseskrig, der første fase består i å styrke Ukrainas evne til å gjennomføre langtrekkende angrep.
Hans overordnede geostrategiske mål – å presse Putin til å selge kontrollerende eierandeler i Russlands statlige naturressursselskaper til USA – vil sannsynligvis fortsatt være utenfor rekkevidde. Likevel kommer Trump trolig til å fortsette å forfølge dette målet.
Som ledd i denne strategien kan man derfor forvente flere amerikansk-støttede ukrainske angrep mot Russland gjennom sommeren.
Alt i alt fremstår Ukrainas bølge av angrep mot Russland mer som iscenesatt demonstrasjon enn som militær strategi. Hovedmotivet synes å være å skape dramatiske bilder som kan styrke Ukrainas overordnede sak i en tid hvor krigstrettheten i Vesten blir stadig tydeligere, og samtidig gi Donald Trump politisk drahjelp foran mellomvalget i november etter nederlaget mot Iran.
Trump og Zelensky ser ut til å forberede en ny opptrapping av presset mot Russland. Men denne strategien forventes verken å endre Putins vurdering av hvordan krigen vil ende, eller å føre til at Ukraina faktisk «vinner» konflikten.
