Fjodor Kuzmitsj – synet på Russland

Av  Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.

Forord

Fortellingen om Fjodor Kuzmitsj har fenget – og fenger fremdeles – mange menneskers sinn, både i og utenfor Russland. Russland i seg selv er fengende for mange utenfor, både på godt og vondt. Det fremstår som noe mystisk, som noe annet. Landet og landets historie har enorme ytterpunkter og følgelig et voldsomt indre spenn.

Fra isolasjonen og mistenksomheten vestover i Renessansens tid, til Peter den Stores tvungne åpning av Russland mot Vest. Fra Mihail Romanov og patriark Filaret, til de jødiske bolsjeviker og Lenins terrorvelde.

Dessverre er det få som vet at vi her i landet har fostret særlig to forfattere som har mye å bringe til torgs når det gjelder hva Russland er. Begge har et kjærlighetspreget forhold til landet, men der ender også likhetene mellom dem.

Likevel er det tjenlig å nevne dem begge.

Russland og vi

Den norske fører under okkupasjonen, Vidkun Quisling, oppholdt seg i flere år i Russland som Fridtjof Nansens medhjelper, og landet var da en del av bolsjevismens Sovjetunionen. Quisling skrev i 1930 boken Russland og Vi, der han presenterer en analyse av utviklingen i Sovjetunionen basert på sine egne opplevelser og erfaringer fra flere år i landet, både i sovjetprovinsen Russland og sovjetprovinsen Ukraina.

Boken hans er delt inn i flere hovedtemaer og tar for seg bolsjevikenes maktovertakelse og utviklingen av sovjetstaten, en analyse av kommunistpartiet og dets organisasjon og ideologi, og en beskrivelse av den sovjetiske økonomien som inkluderer jordbruket, industrien, pengevesenet og handelen.

Videre er der et kapittel om nasjonalitetspolitikken og forholdet mellom de ulike befolkningsgruppene i Sovjetunionen, der Quisling i dag fremstår nærmest profetisk for den årvåkne leser på dette området. Bolsjevikenes nasjonalitetspolitikk var med på å legge en del grunnlaget for den separatisme man i moderne tid har sett i de forskjellige republikkene, og dette kapittelet er verd sin egen artikkel.

Foruten den uhyre interessante avsluttende vurderingen Quisling gjør i boken, om hvilken betydning utviklingen i Sovjetunionen ville kunne ha for Europa og Norge, så inneholder boken også et kapittel om religion, kultur, utdanning og moral under bolsjevismen. Dette er etter min oppfatning bokens aller mest interessante kapittel.

Grunnen til at kapittelet er så interessant, er at det her går klart frem at kritikken av bolsjevismen slett ikke bare er økonomisk eller politisk. Quisling betrakter bolsjevismen som et forsøk på å skape et nytt menneske og en ny sivilisasjon og hevder at bolsjevismen i praksis fungerte som en religion, selv om den offisielt var/er ateistisk.
Det mest utpregede i dette kapittelet er når Quisling skriver om moral.

Han hevdet at bolsjevikenes moral er rent instrumentell:

• Det som tjener verdensrevolusjonen er godt.
• Det som hindrer revolusjonen, er ondt.

Dette vil si at en handlings iboende verdi avgjøres av om den tjener et bestemt formål. Løgn, vold og undertrykkelse blir da akseptabelt, siden de tjener dette formålet.

Det hele minner sterkt om Benthams utilitarisme, men den avgjørende forskjellen er at for tenkere som Bentham og Mill er det individenes lykke eller velferd som er målestokken, mens det hos bolsjevikene er at handlingen fremmer revolusjonen eller ei, som betyr noe.

En rød tråd i boken, er Quislings fascinasjon for Russland, noe som kommer til uttrykk i hans forfatterskap og liv. Han snakket flytende russisk, drev nødhjelpsarbeid i flere år med Nansen på 20-tallet og han hadde således førstehåndskunnskap om russisk samfunnsliv, kultur og politikk.

En svært viktig ting å merke seg, er at han gjennomgående skiller meget klart mellom Russland som land og folk og bolsjevismen som ideologi. Han uttrykker stor respekt for den russiske kulturarven og mente at Russland hadde en viktig plass i Europas historie.
Han giftet seg også til sist med den russiske Maria VasiljevnaPasetsjnikova, som han traff under hjelpearbeidet i Ukraina.

Russland er sitt eget sted

En annen norsk forfatter som har skrevet om Russland, er Peter Norman Waage. Hans bok Russland er sitt eget sted, er en bred kulturhistorisk fremstilling av landet. Den er ikke noen bok om politikk, men gjør et forsøk på å forklare hvordan Russland har utviklet seg annerledes enn Vest-Europa.

Waages hovedsyn er at Russland må forstås på bakgrunn av sine egne historiske og kulturelle premisser, og han er svært kritisk til at man skal betrakte landet som en kopi av Vesten – en mislykket sådan – og tar et interessant dykk i de russiske kulturelle og religiøse tradisjoner, geografiske forhold og ikke minst landets historiske erfaringer.

Det er Waages store fortjeneste at han først og fremst ikke bruker boken til polemikk, men heller prøver å forstå. At Waage er negativ til Putin og den retningen Putin har tatt landet i, er derimot åpenbart. Likevel vil den som leser boken, få grundig opplysning om det som har formet Russland.

Et av kapitlene i boken, handler om Kievriket og den tidlige russiske statsdannelsen. Dette framstår i dagens politiske virkelighet i Norge som svært kontroversielt, siden man nå til dags er tilhenger av den fullstendig ahistoriske idéen om at Ukraina var og er en egen – og separat – nasjon og etnisk gruppe. Det må nevnes at de amerikanske biologiske laboratoriene på ukrainsk jord, som blant annet skulle lage biologiske våpen som bare rammet russere, klarte ikke å skille russere og ukrainere fra hverandre og våpnene var følgelig ikke vellykkede.

I likhet med at påpekning av fakta er kontroversielt når det gjelder kjønn, så liker man heller ikke i det postmoderne Norge å minnes på historiske fakta som forstyrrer narrativene man helst vil fortelle.

Mongolenes herredømme behandles også grundig hos Waage. Dette er avgjørende, fordi mongolenes åk var avgjørende for russisk statstenkning og utvikling. Blant annet er det hovedgrunnen til at hovedstaden ble flyttet fra Kiev til Moskva.

Den ortodokse kirkens plass i russisk historie og samfunn og dens enorme betydning, skriver Waage glitrende om. Ortodoksien har spilt en annen rolle i Russland enn den vestlige kirken har spilt i Vesten, og dette er noe forfatteren mestrer svært godt å fremstille. Det underliggende er hele tiden at Russland bør bedømmes på egne premisser og ikke sees med moderne, vestlige briller.

Til dels i sammenheng med ortodoksien, så brukes de store forfatterne i russisk tradisjon, blant andre Dostojevskij, Tolstoj og Solszjenitsyn, og også store tenkere som Vladimir Solovjov og Berdjajev, for alt det er verdt i boken og det absolutt med rette.

Bokens kanskje mest utpregede særtrekk er at Waage bruker russisk litteratur, filosofi og religion like aktivt som han bruker politisk historie. De store romanforfatternes verker er jo strålende eksempler på hvem russeren er.

Fra et vestlig perspektiv – og som må sies å være noe av det viktigste grunnlaget for fascinasjonen som kommer Russland til del – er det tilsynelatende paradoksale i at Russland så ofte gjennom historien svinger mellom reform og autoritært styre, hvorfor forholdet til (resten av) Europa alltid har vært både nært og konfliktfylt, hvorfor den ortodokse tro spilte en annen rolle enn den vestlige kirken i vest og hvorfor staten tradisjonelt har hatt en så sterk stilling.

Videre den enorme intellektuelle dybden man finner blant de store forfattere, side om side med enkle bønder med stor åndelig innsikt, noe boken En russisk pilegrims beretning er vitnesbyrd om.Hele boken er et bilde på menneskets indre vandring mot Gud.

En voldsom brutalitet kan man finne i landet, men også en rik tradisjon for miskunn og nestekjærlighet langt ut over det vanlige.

En orientering motresten av Europa, samtidig som landet stadig vender seg til sin særegne tradisjon.

Fjodor Kuzmitsj

Parallelt med disse åpenbare paradoksene, så er der en mystikk over Russland.

I årevis ble det spekulert i at tsar Nikolaj IIs datter, den vakre Anastasia, overlevde de jødiske bolsjevikenes grusomme myrderi. Den mest berømte svindlersken som hevdet hun var Anastasia, var Anna Anderson som senere ble DNA-testet og funnet å være en polsk fabrikkarbeiderske. En annen bedragerske, var Eugenia Smith. Til sist ble også hun avslørt som svindlerske.

Videre har vi den herostratisk berømte Grigorij Rasputin, munken som hadde en voldsom innflytelse hos tsarfamilien og som ble drept av prins Felix Yusupov. Rasputin har fengslet svært mange sinn også i Vesten. Han fremstår nesten som en romanfigur. Han var en sibirsk pilegrim og omvandrende religiøs skikkelse som fikk innpass ved hoffet, omgitt av både beundring og rykter. Mye av det som fortelles om ham er veldokumentert, mens annet er senere mytedannelse. Likevel har han blitt et symbol på det mange oppfatter som det gåtefulle Russland.

Likeledes har vi den russiske Starets-tradisjonen Starets (russisk:стáрец) betyr «eldste» (eller åndelig eldste), og er en eldre ved et kloster eller nonnekloster som fungerer som en høyt æret åndelig veileder og lærer. En starets, eller åndelig far, er en karismatisk åndelig leder hvis visdom springer ut fra Gud og er ervervet gjennom asketisk erfaring. Det antas at Den Hellige Ånd, gjennom askese, bønn og hesykasme, skjenker særlige nådegaver til staretsen, blant annet evnen til å helbrede, profetere og – viktigst av alt – å gi virksom åndelig veiledning og rettledning. De troende ser på en starets som en inspirasjon og et forbilde i hellig livsførsel, urokkelig tro og åndelig fred.

En starets utnevnes ikke av noen kirkelig myndighet. Han blir ganske enkelt anerkjent av de troende som en mann «fylt av Ånden». Når han ikke er opptatt med bønn eller frivillig tilbaketrukkethet, tar han imot besøkende – hvorav noen har reist svært langt – og tilbringer tid i samtale med dem. Han meddeler sin velsignelse (dersom han er ordinert prest), hører skriftemål og ber for dem. Mange ber også om hans forbønn, i den tro at en starets’ bønner har en særlig kraft.

Personlig skriftemål for en starets oppmuntres, selv om ikke alle starets’er er presteviet. Mange har blant de troende ry for å kunne kjenne et menneskes hjertes hemmeligheter uten noen gang tidligere å ha møtt vedkommende, og for å ha nådegaven til å skjelne Guds plan med et menneskes liv. Som alle staretsens øvrige nådegaver, anses også dette for å være Den Hellige Ånds verk gjennom ham.

Det er i dette landskapet fortellingen om Fjodor Kuzmitsj har sin plass.

Legenden om at tsar Aleksander I av Russland iscenesatte sin egen død for å bli den mystiske eremitten Fjodor Kuzmitsj er et av de mest fascinerende mysteriene i Romanov-dynastiets historie. Ifølge denne legenden lot tsar Aleksander I sin egen død bli iscenesatt i 1825 i den avsidesliggende havnebyen Taganrog for å frigjøre seg fra kronens byrde og sone sine synder i Sibirs skoger.

Mytens opprinnelse

Mysteriet i Taganrog (1825):

Tsaren reiste til Sør-Russland av hensyn til sin hustrus helse. Der ble han plutselig rammet av tyfoidfeber og døde 1. desember 1825.De historiske omstendighetene etterlot en rekke ubesvarte spørsmål som ga næring til folkelige mistanker. Det ene var den plutselige døden langt fra hoffet.

Det andre var den forseglede kisten:

På grunn av den lange reisen tilbake til St. Petersburg forble kisten forseglet. De få som fikk et kort glimt av liket før begravelsen, hevdet at ansiktet ikke lignet Aleksander I. Det virket betydelig eldre og sterkt avmagret.

Det tredje var skyldens byrde:

Gjennom hele sitt liv bar tsaren på skyldfølelse over at han stilltiende hadde godtatt sammensvergelsen som endte med det brutale drapet på hans far, tsar Paul I.Hans stadig sterkere hengivelse til mystikk og religiøsitet fikk mange til å tro at han ønsket å abdisere som en botshandling.

Det fjerde var den mystiske eremittens fremtreden i 1836:

I 1836, elleve år etter tsarens begravelse, dukket en ukjent mann opp i Perm, nær Uralfjellene, ridende på en hvit hest. Han reiste uten pass eller identitetspapirer. Da han ble arrestert og forhørt, oppga han at han het Fjodor Kuzmitsj, at han var analfabet, og at han ikke husket hvor han kom fra. Han ble dømt til tvungent eksil i Sibir for løsgjengeri.

Det femte var åpenbare motsetninger:

Til tross for at han gikk barbent og var kledd som en enkel bonde, hadde Kuzmitsj upåklagelige manerer. Han hadde inngående kunnskap om politikken i St. Petersburg og europeisk diplomati, kunne i detalj beskrive krigen mot Napoleon og behersket fransk og flere andre språk flytende.

Det sjette var den fysiske likheten:

De som kjente ham godt, hevdet at hans kroppsbygning, høyde, holdning og ansiktstrekk var påfallende like tsarens slik han så ut i sine siste leveår.

Sporene som ga næring til teorien

Mistanken om at de var én og samme person fanget ikke bare bøndenes fantasi, men også intelligentsiaens og til og med den keiserlige familiens interesse.

Det fortelles at høytstående medlemmer av keiserfamilien – blant dem tsar Nikolaj I – i hemmelighet besøkte den sibirske eremitten eller førte kodet korrespondanse med ham. Etter Kuzmitsjs død i 1864 ble hytten hans i Tomsk besøkt av senere tsarer, blant annet Nikolaj II.

1. Moderne håndskriftsanalyse

De senere år har Det russiske selskap for grafologi (håndskriftsanalyse) gjennomført en omfattende sammenligning av autentiske manuskripter skrevet av Aleksander I og notater skrevet av Fjodor Kuzmitsj. Analysen konkluderte med at begge håndskriftene hadde identiske strukturelle likhetstrekk, noe som kunne tyde på at de var skrevet av samme hånd.

• De tomme gravene

Da bolsjevikene vanhelliget de keiserlige gravene i Peter og Paul-festningen på 1920-tallet, begynte rykter å sirkulere om at Aleksander Is kiste enten var fullstendig tom eller inneholdt levningene av en ukjent, alminnelig soldat.

• Slutten på historien

Fjodor Kuzmitsj tilbrakte de siste tiårene av sitt liv i den sibirske byen Tomsk, hvor han fikk ry som healer, åndelig veileder og en mann med dyp visdom. Han døde 1. februar 1864 uten noen gang å avsløre sin sanne opprinnelse. I 1984 ble han kanonisert av den russisk-ortodokse kirke som den hellige Teodor av Tomsk.

Vitenskapelig sett er mysteriet fortsatt uløst. Selv om flere russiske forskere og historikere har foreslått en formell sammenligning ved hjelp av DNA-prøver fra skjelettlevningene i Tomsk og fra den keiserlige gravkrypten, har verken myndighetene eller de kirkelige myndighetene gitt tillatelse til en endelig genetisk analyse.

Etterord:

Denne artikkelen ble ikke skrevet først og fremst for å overbevise noen om en bestemt politisk oppfatning, selv om jeg ikke skjuler min geopolitiske og historiske overbevisning.

Den ble skrevet av en langt enklere grunn: fordi jeg tror det er blitt stadig vanskeligere å forstå et folk eller en sivilisasjon uten først å legge til side de politiske slagordene.

I vår tid omtales Russland nesten utelukkende gjennom krig, diplomati, sanksjoner og geopolitiske konflikter. Landet reduseres til overskrifter, og et folk med mer enn tusen års historie blir ofte fremstilt som om det bare eksisterer i kraft av dagens politiske hendelser.
Slik kan ingen sivilisasjon forstås.

Vidkun Quisling omtales også endimensjonalt i vår tid, der skylden plasseres før mannen overhodet nevnes. Til og med under og like etter rettsoppgjøret kunne man finne mer sammensatte portretter av Quisling en det man serveres nå, særlig i enkelte kommentarfelt.Likevel står altså Vidkun Quisling bak en meget innsiktsfull bok.

Russland er langt eldre enn både bolsjevismen, Sovjetunionen og dagens russiske stat. Landets historie rommer helgener, munker, filosofer, diktere, tsarer, bønder, pilegrimer og tenkere. Den rommer brutalitet, men også en åndelig dybde som har fascinert mennesker langt utenfor landets grenser gjennom flere hundre år.

Fortellingen om Fjodor Kuzmitsj er interessant nettopp fordi den springer ut av dette landskapet. Enten legenden er sann eller ikke, forteller den noe om hvordan russere har forstått bot, hellighet, kongemakt og menneskets indre forvandling.

Kanskje er det nettopp dette vi i Vesten har begynt å miste evnen til: å forsøke å forstå før vi dømmer.

Å forstå er ikke det samme som å være enig.Det er heller ikke det samme som å forsvare.

Men uten forståelse blir all samtale redusert til propaganda, og all historie til samtidspolitikk. Dersom denne artikkelen kan få noen lesere til å se Russland som mer enn et nyhetsinnslag – som en sivilisasjon med sin egen historie, kultur og åndelige tradisjon – har den oppnådd det den var ment å gjøre.