Etter at Ukraina gravde opp levningene av Andriy Melnyk, har dette skapt mye støy og skapt en stor belastning for det bilaterale forholdet mellom Polen og Ukraina.
President Volodomyr Zelenskyj gjorde et stort poeng av at han sendte tilbake Order of the White Eagle i posten etter at Polen protesterte mot æresbegravelsen. Dette skriver Kyiv Independent om: Zelensky mails revoked Polish medal back to Warsaw.
Derfor sendte Uten Filter følgende fem spørsmål til Utenriksdepartementet 15. juni :
- Har Utenriksdepartementet eller regjeringen kommentert eller tatt stilling til den statlige æresbegravelsen av Andriy Melnyk (leder for OUN-M) i Kiev i mai 2026, der president Zelenskyj og høyeste ledelse deltok? Hvis ja, hva var Norges offisielle reaksjon?
- Er det Norges vurdering at glorifisering av historiske figurer med dokumentert tilknytning til nazistisk samarbeid og antisemittisk vold (som Melnyk og deler av OUN/UPA) er forenlig med Ukrainas europeiske integrasjonsambisjoner og krav om demokratiske verdier?
- Har Norge reagert på rapporter om bruk av nazisymboler og navn på historiske nazikollaborerende enheter (f.eks. Nachtigall, SS Galizien-referanser, Luftwaffe-ørn, Wolfsangel) som offisielle insignier i ukrainske militære enheter?
- På hvilken måte veier Norge historiske og menneskerettslige bekymringer (inkludert kritikk fra Polen og Israel) mot den militære og økonomiske støtten til Ukraina? Er det noen betingelser knyttet til minnepolitikk, dekommuniseringslover eller bekjempelse av ekstrem nasjonalisme i støttepakker eller dialog med ukrainske myndigheter?
- Har ambassaden i Kiev eller UD hatt dialog med ukrainske myndigheter om disse temaene etter mai 2026?
For de av Uten Filters lesere som har lyst til å lære mer om hyllsten til nazister i Ukraina, kan det være nyttig å se videoen Ukraine’s Shameful Celebration of WW2 COLLABORATORS hvor den australske historikeren Jeff Rich snakker med den ukrainske historikeren Marta Havryshko:
I denne videoen får vi blant annet gode svar på:
- Paradokset i ukrainsk politikk: Zelenskyj (jødisk opprinnelse) som feirer nasjonalistiske WWII-figurer som Melnyk og Bandera-faksjonen, samtidig som de har lover mot antisemittisme.
- Havryshko er svært kritisk til glorifiseringen av disse personene, som var involvert i Holocaust, etnisk vold mot jøder, polakker og andre.
- De diskuterer også hvordan dette henger sammen med korrupsjonsskandaler (f.eks. rundt Tymosjenko/Timur Mindich), militær mobilisering, og hvordan det brukes til å distrahere fra interne problemer.
Fredag kveld, 3. juli, etter purringer på epost og flere telefoner til UDs medietelefon kom svaret. Et eneste avsnitt, signert kommunikasjonsrådgiver Guri Solberg:
«Vår støtte til Ukraina er ikke støtte til bestemte historiske narrativer eller symbolpolitiske valg. Den er en støtte til Ukrainas lovlige forsvar mot Russlands folkerettsstridige angrepskrig, til Ukrainas uavhengighet, suverenitet og territorielle integritet, og til landets reformarbeid, demokratiske utvikling og europeiske integrasjon. Ukraina forsvarer seg mot Russlands angrep, og støtte er avgjørende både for Ukrainas motstandskraft og for Europas og Norges sikkerhet.»
Ingen av de fem spørsmålene ble besvart.
Hva forteller tausheten?
Når en regjering velger å ikke svare på konkrete spørsmål om nazisymbolikk og æresbegravelse av en nazikollaboratør, er det i seg selv et svar. Norge har ingen innvendinger, eller i det minste ingen man ønsker å sette på trykk. Grunnen er opplagt:
Å kritisere Ukraina for dets minnepolitikk ville komplisere den politiske fortellingen om at Ukraina kjemper en rent demokratisk og europeisk frihetskamp. Sannheten – at deler av den ukrainske nasjonalbevegelsen har en mørk fortid med nazi-samarbeid og antisemittisk massedrap – passer ikke inn i narrativet. Derfor ties den i hjel.
Polen, som har noen av de samme sikkerhetsinteressene som Norge, hadde ryggrad nok til å be om at en æresbevisning til Zelenskyj ble returnert for å markere avstand. Men Norge har gjort Ukraina-støtten til en hellig sak som ikke tåler kritiske spørsmål.
Hvorfor 16 dager?
Det er rimelig å spekulere i at UD har hatt interne diskusjoner om hvordan man skulle håndtere henvendelsen. Å svare ærlig – at man ikke har noen betenkeligheter, eller at man ikke ønsker å ta stilling – ville vært politisk pinlig. Å svare kritisk ville ha skapt friksjon med Kiev.
Løsningen ble å vente, håpe at saken døde, og til slutt sende en intetanende paragraf som verken forplikter eller informerer. Det er byråkratiets måte å si «vi vil ikke snakke om dette».
Kommunikasjonsrådgiver Guri Solbergs svar er et ikke-svar. Det bekrefter at Norge ikke har noen offisiell holdning til æresbegravelsen av en nazikollaboratør, til bruk av Wolfsangel og SS-navn i ukrainske styrker, eller til glorifisering av OUN/UPA.
Man kan selv avgjøre om det er et uttrykk for realpolitisk klokskap eller moralsk svikt. Men man kan ikke lenger påstå at man ikke har spurt.
Spørsmålene foreligger.
Tausheten er dokumentert.
