Av Andrej Korybko, først publisert på Substack.  Oversettelse og forord av  Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.

Forord

Donald Trumps krav om at de europeiske NATO-landene må ta et langt større ansvar for egen sikkerhet, er blitt tolket av mange som et tegn på at USA trekker seg tilbake fra Europa. Andre ser utviklingen annerledes.

En alternativ analyse er at Washington ikke nødvendigvis reduserer sin innflytelse, men endrer måten den utøves på. I stedet for selv å bære hovedtyngden av de militære, økonomiske og politiske kostnadene, overlates en stadig større del av byrden til europeiske allierte, mens de overordnede strategiske målene i stor grad forblir de samme.

Hegemonen trekker seg et skritt tilbake, men lar vasallene utføre arbeidet.

Dette er kjernen i Andrej Korybkos analyse av det han omtaler som «NATO 3.0». Dersom han har rett, er ikke Frankrikes økende rolle uttrykk for en mer selvstendig europeisk sikkerhetspolitikk, men snarere for en ny arbeidsdeling innenfor den samme geopolitiske rammen.

Historisk har amerikanske og britiske strateger i lang tid (og i samforstand) betraktet et nært samarbeid mellom Tyskland og Russland som en av de største utfordringene mot den maritime maktbalansen de har ønsket å opprettholde.

Allerede den britiske geopolitikeren Halford Mackinder beskrev betydningen av å hindre at Europas industrielle sentrum ble forent med Russlands enorme ressurser. I nyere tid har også amerikanske strateger pekt på nødvendigheten av å forhindre fremveksten av en eurasisk maktblokk som kunne utfordre USAs globale dominans.

Fra dette perspektivet fremstår dagens utvikling som bemerkelsesverdig. Tyskland, som i flere tiår bygde sin industrielle styrke på rimelig russisk energi og et omfattende økonomisk samarbeid østover, har i løpet av få år avviklet store deler av dette grunnlaget.

Nord Stream-rørledningene er borte, energikostnadene har økt kraftig, og forholdet til Russland er redusert til et historisk lavmål. For mange observatører reiser dette det åpenbare spørsmålet om Europas politikk i tilstrekkelig grad ivaretar egne langsiktige interesser.

Like bemerkelsesverdig er Frankrikes nye rolle. Landet, som under Charles de Gaulle markerte sin uavhengighet gjennom å trekke seg ut av NATOs integrerte militære kommando og motsatte seg å la fransk forsvarspolitikk styres fra Washington, fremstilles nå som den naturlige garantisten for Europas atomavskrekking.

Samtidig står Frankrike overfor betydelige økonomiske utfordringer, et høyt gjeldsnivå og dype indre spenninger knyttet til blant annet innvandring og sosial fragmentering.

Utviklingen er heller ikke begrenset til Frankrike. Flere europeiske land opplever økende politisk polarisering og svekket tillit mellom befolkningen og de styrende.

Enkelte forskere og samfunnsdebattanter har advart om at denne utviklingen, dersom den fortsetter, kan føre til alvorlige interne konflikter. Den canadiske professor David Betz anser blant annet at Storbritannia går en borgerkrig i møte.

På den andre siden av Atlanteren er USA selv preget av enorme budsjettunderskudd og en statsgjeld som har nådd historiske høyder og setter nye rekorder hver måned. Også dette bidrar til å forklare ønsket om at europeiske allierte skal overta en større del av de økonomiske og militære byrdene.

I denne sammenhengen får Finlands raske kursendring særlig betydning. Fra å ha vært kjent for en pragmatisk sameksistens med sin mektige nabo gjennom hele etterkrigstiden, har landet på kort tid inntatt en av de mest konfronterende posisjonene overfor Russland.

Dersom franske atomvåpen en dag skulle bli utplassert på finsk territorium, slik Korybko vurderer som mer sannsynlig enn amerikanske, vil dette markere enda et steg i en utvikling som få ville ansett som realistisk for bare noen få år siden.

Korybkos artikkel bør derfor leses som mer enn en analyse av atomvåpen og NATO. Den reiser også et mer grunnleggende spørsmål: Er Europa i ferd med å utvikle en selvstendig sikkerhetspolitikk?

Eller ser vi snarere en ny fase hvor de europeiske statene i økende grad overtar kostnadene og risikoen ved en strategi som fortsatt i stor grad er utformet i Washington?

Svaret på dette spørsmålet vil kunne få avgjørende betydning for Europas fremtid.

Selv anser jeg at det er del to av spørsmålet over, som åpenbart er riktig.

Finland Is Much More Likely To Host French Nukes Than American Ones

Av Andrej Korybko
Oversatt av Væringen
Lenke til original

USA trapper ned sitt direkte militære engasjement på det europeiske kontinentet. Det eneste mulige unntaket er en permanent utplassering av amerikanske styrker i Polen og en eventuell deltakelse fra Polens side i NATOs ordning for deling av atomvåpen. Frankrike kan derfor komme til å fylle tomrommet som en del av «NATO 3.0» ved å utplassere sine atomvåpen i Finland.

Finlands beslutning om å åpne for utplassering av atomvåpen på eget territorium er det siste i en rekke tiltak som synes å være rettet mot å gjøre landet til en av Russlands mest uforsonlige motstandere. Dette følger etter at Finland ble medlem av den de facto såkalte «Viking-blokken» på den arktisk-baltiske delen av den «cordon sanitaire» som er i ferd med å dannes rundt Russland.

Siden USA leder oppbyggingen av dette geostrategiske prosjektet for å holde sin eneste kjernefysiske rival i sjakk, har mange antatt at Finland kunne bli vertskap for amerikanske atomvåpen. Franske atomvåpen er imidlertid langt mer sannsynlige.

Det ble tidligere forklart hvordan «Frankrikes ‘fremskutte avskrekking’ overfor Russland øker risikoen for atomkrig», som følge av Paris’ nyvunne interesse for å utvide sin atomparaply helt frem til NATOs østflanke. Polen er selve omdreiningspunktet i Frankrikes planer, men analysen som det ble lenket til innledningsvis, forutså også at Finland en dag kunne bli en del av denne strategien for «fremskutt avskrekking». Dette ville være i tråd med Trumps «NATO 3.0»-konsept, der Europa selv skal ta et større ansvar for sitt eget forsvar.

Det er mulig at USA vil beslutte å utplassere styrker permanent i Polen i stedet for dagens rotasjonsordning, og kanskje også inkludere landet i NATOs ordning for deling av atomvåpen. Men dette er trolig så langt USA vil være villig til å gå i regionen.

USA trakk nylig stille tilbake størstedelen av sine styrker fra Estland, og forsvarsminister Pete Hegseth kunngjorde tidligere en seks måneder lang gjennomgang av den amerikanske styrkestrukturen i Europa. De fleste forventer at dette vil føre til ytterligere reduksjoner i den amerikanske militære tilstedeværelsen i Sentral- og Øst-Europa.

Det ville derfor være overraskende om USA deretter plutselig skulle utplassere atomvåpen i Finland, særlig fordi Finland ikke har tilnærmet samme strategiske betydning for amerikanske interesser i regionen som Polen har. Dette ble forklart i en analyse mot slutten av fjoråret etter offentliggjøringen av USAs nasjonale sikkerhetsstrategi.

Samtidig har «Polen endelig innsett den geostrategiske utfordringen som Ukraina representerer», nemlig som en rival om regionalt lederskap i amerikanernes øyne. Det kan derfor ikke tas for gitt at USA faktisk vil gjennomføre noen av de ovennevnte tiltakene.

I et slikt scenario vil USA sannsynligvis akseptere at ukrainske styrker overtar rollen til amerikanske styrker som eventuelt trekkes tilbake fra NATOs østflanke, i tråd med Zelenskyjs «seiersplan» fra slutten av 2024. Dermed vil Frankrike bli Polens viktigste partner i arbeidet med å forhindre at landet blir geostrategisk overskygget av et samarbeid mellom Ukraina og dets tyske beskytter.

Et slikt utviklingsforløp vil ytterligere redusere sannsynligheten for at USA utplasserer atomvåpen i Finland – noe som allerede fremstår som lite sannsynlig – og tilsvarende øke muligheten for at Frankrike utplasserer sine egne.

Kjernen i «NATO 3.0» er at USA skal «lede i bakgrunnen», mens regionale allierte med sammenfallende sikkerhetsinteresser påtar seg en større del av byrden med å fremme de felles strategiske målene.

Når det gjelder den «cordon sanitaire» som er under oppbygging rundt Russland, kan Ukraina overta Polens rolle i Sentral-Europa, mens Frankrike kan overta USAs direkte ledende rolle på hele østflanken gjennom utplassering av atomvåpen i Polen, Finland og muligens også Romania – dersom USA ikke selv utplasserer atomvåpen i Polen.