Regjeringens groteske bonusordninger på syke nordmenn.

Av Kurt Guldvik, Oppdal 

Støre-regjeringen har tråkket over en farlig, prinsipiell grense. Helseminister Jan Christian Vestre og Den norske legeforening har innført et nytt takstsystem. En fastlege mottar nå skarve 5 kroner for å skrive ut en full sykmelding, men hele 50 kroner (Takst 2j) hvis de gjennomfører en samtale og sender pasienten tomhendt hjem.

Statens forsvar for denne ordningen er et klassisk utslag av politisk tåkelegging. De påstår i fullt alvor at dette handler om å belønne «tidsbruk for samtaler om jobbmestring», og at legenes hellige faglige integritet uansett vil sørge for at ingen misbruker systemet. Men hvis staten faktisk stolte på denne integriteten, hvorfor i alle dager innfører de da økonomiske lokkemidler for å styre legens konklusjoner? Sannheten er at dette systemet appellerer direkte til økonomisk egeninteresse, pakket inn i en naiv tro på at ingen lar seg påvirke.

Regnestykket som avslører kynismen

La oss gjøre et helt enkelt, matematisk eksperiment for å visualisere logikken myndighetene her legger opp til. Hvis en fastlege bestemmer seg for å være litt ekstra streng, og gir avslag til seks personer hver eneste dag, utgjør dette 300 kroner i ekstra fortjeneste per arbeidsdag. Gjennomfører man dette over 300 arbeidsdager i løpet av et år, sitter legen plutselig igjen med 90 000 kroner i ren bonus.

Dette er penger som er mer enn nok til en treukers luksusferie til Hellas for legen, ektefellen og barna. Der nede kan de ligge på stranden og kose seg med god samvittighet, vel vitende om at ferien er sponset av staten fordi man har nektet syke nordmenn den hjelpen de har krav på, og dermed «spart storsamfunnet for enorme summer». Ser ikke politikerne hvor kynisk, farlig og tillitssvekkende dette insentivsystemet er?

Hvorfor stopper vi i helsevesenet?

Når denne regjeringen først har åpnet døren for New Public Management på sitt aller verste, hvorfor stopper de der? Hvis økonomiske bonuser til maktpersoner er den nye metoden for å styre samfunnet og spare penger, har vi uendelige muligheter:

Hva med domstolene?

Vi kan innføre personlige bonuser til dommere hver gang de dømmer noen etter den vage hatparagrafen. Det sitter helt sikkert folk i makteliten som gjerne vil se mer av dette, og det vil garantert skjerpe fokuset hos dommerne om det vanker noen titusener ekstra i lønnsslippen for å finne «antistatlig tankegods».

Hva med sykehusene og kirurgene?

Kirurger over hele landet kan få 200 000 kroner for hver operasjon de nekter å gjennomføre. Det ville fått orden på sykehuskøene. Folk som kommer dit med sine «liksom-plager» kan bare sendes hjem, mens kirurgen blir belønnet for det. Leger gjør jo jobben sin fordi de er så glade i mennesker og ikke i penger, så de vil vel heeeelt sikkert ikke velge pengene fremfor pasienten?

Hva med sykehjem og gamlehjem?

La ledelsen få noen titusener for hver nye pasient de nekter å ta inn. Og hvorfor ikke gi noen kroner rett i lomma dersom dødeligheten skulle være mistenkelig høy på noen avdelinger? Arnfinn Nesset opererte rett og slett bare noen tiår for tidlig. Den gangen ble det sett på som ondt og umoralsk, mens nå er vi kanskje mer i rette tiden der alt handler om å spare storsamfunnet for utgifter?

Hva med EU-kontrollen?

Bilmekanikere kan få en ekstra tikroner rett i lomma for hver eneste feil de klarer å grave opp på en eldre bil – spesielt hvis det er en fossilbil. Det vil sikre at ingen mekanikere er «unødvendig snille» med disse potensielle miljøforbryterne som kjører rundt på bensin og diesel. Mekanikerne har jo uansett «yrkesstolthet», så de vil vel heeeelt sikkert ikke misbruke systemet til å dikte opp feil?

Her er det vel bare den grådige kreativiteten som kan sette grenser. Dersom man innfører denne grotekse bonusordningen vårt lederskap ser på som et sparetiltak.

Snu på flisa: Hva om vi foreslo det samme i UDI?

For å virkelig avsløre det ideologiske hykleriet i denne saken, må vi flytte blikket over til asyl- og innvandringsfeltet.

Det er jo der de virkelig og store kostnadene egentlig ligger. Her snakker man vel om 100 vis av milliarder hvert år.

Hva om det hadde blitt lagt frem et representantforslag på Stortinget der man krevde at saksbehandlere i Utlendingsdirektoratet (UDI) skulle få en personlig bonus på 10 000 kroner skattefritt for hvert eneste avslag de ga til asylsøkere og migranter som prøver å presse seg inn i Norge?

Vi kan alle høre det øredøvende hylekoret fra venstresiden og den urbane eliten allerede. Det ville ikke vært måte på hvor «groteskt», «rasistisk» og «umenneskelig» det er å motivere offentlige tjenestemenn økonomisk til å gi avslag til mennesker i sårbare livssituasjoner.

Men her sitter altså den samme venstresiden, anført av Arbeiderpartiet, og klapper igjennom en ordning der norske fastleger skal få økonomiske bonuser for å avvise syke nordmenn som har sitt liv, sin trygghet og sin hverdag i dette landet.

Er syke norske borgere virkelig mindre verdt for denne regjeringen enn asylsøkere? Hvorfor er det en edel handling å bruke økonomisk grådighet som verktøy mot syke og sårbare her hjemme, mens det blir sett på som en moralsk synd å bruke de samme økonomiske mekanismene for å beskytte Norges grenser?

En krig mot tilliten

Når staten begynner å belønne de som sitter med makten for å tråkke på de som er i en svak posisjon, er vi på vei inn i et kaldt og følelsesløst samfunn. Fastlegene selv raser og har startet omfattende opprop og boikottaksjoner mot det de kaller en hån mot lege-pasient-forholdet. De skjønner det politikerne nekter å innse: At medisin, etikk og menneskeliv aldri må blandes sammen med statlige bonusordninger.

Dette groteske påfunnet spytter så til de grader på hele velferds systemet. Vi vil ha et samfunn bygget på tillit, der syke folk blir møtt med profesjonalitet og verdighet uansett hvem de er. Og ikke som et minus i statens regnskap eller som et middel for at fastlegen skal finansiere neste års ferie.