Sumaya Jirde Ali er en kjent skikkelse i norsk offentlighet.
Hun oppgir at grunnen til at hun er på sykehus er «på grunn av norsk rasisme, norsk sexisme».
Uten Filter gjengir hele innlegget nedenfor:
«HVA SKAL DU TA MED DEG, Yara, når lufta går ut av lungene dine, yara», synger Karpe i sangen Paf som jeg har på ørene,
og jeg blir beveget til tårer,
for jeg er for tiden innlagt på psykiatrisk avdeling for fjerde gang, og det på grunn av norsk rasisme, norsk sexisme. Hjertet mitt tåler ikke så mye, ung som jeg er, ennå i utvikling, ung som jeg er forblir jeg rammet og hindret i å vokse av rasisme og sexisme – den ene nye hendelsen aktiverer de foregående, og slik ramler jeg inn i meg selv, lukkes i lyset så flombelysende ubehagelig at jeg må tenke og konsentrere meg hardt for å klare å puste.
Jeg er veldig vant til å være sårbar offentlig og privat, det har terapi lært meg, jeg er også vant til å være sårbar og trengende overfor helsepersonell og fagpersoner som jeg stoler på med mitt liv, men jeg må ærlig innrømme hvor usigelig lei meg jeg er over at jeg og Jan Ivar ikke kan reise på honeymoonen som vi planla og hadde bestilt – mann og kone får ikke reist til Italia fordi jeg er nok en gang syk som følge av norsk rasisme. Mann og kone, dette nye ekteparet vi er får ikke til å reise fordi kone er innlagt, er syk, for hun får ikke lov til å være fri og blid i Norge uten at rasister, nazister og sexister kommer og raner henne,
for hvor enn jeg ferdes når jeg ikke er syk på grunn av rasisme og sexisme, altså når jeg er lykkelig og tilstedet i både kropp og sinn: hvor enn jeg går som den frie kvinnen jeg i utgangspunktet er født som, blir jeg sosialt fengslet,
av inhumane individer som tror de kan skrike, spytte og slå meg, verbalt og fysisk, sette og hamre meg på «plass», kategorisere meg som ei som er under dem, og jeg, jeg er jo menneskelig, jeg blir jo både stum og sjokkert, ja til og med
underdanig blir jeg av urettferdighet, mot meg, mot andre – jeg er så lei meg, akkurat nå kan jeg både blø og gråte et hav, for
jeg har jo jobbet så hardt det siste sykdomspregede året, de siste årene har jeg ikke gjort annet enn å forsøke å overleve, og å leve med etterdønningene som følger med 21 års nedverdigelse og ydmykelse.
Hvorfor er det slik at jeg ikke kan jeg se fotballkamp ute med min mann uten å bli trakassert, uten at politi må tillkalles, hvorfor er det slik at jeg ikke kan ferdes alene i verdens beste land uten at jeg blir spyttet på, for som vi alle vet
misere loves company, og jeg er så lei av å bli møtt med misere, med vold, hat så kalkulert ødeleggende, rasisme så reell at rasehygienikere hadde blitt stolte, hvorfor kommer det ene ranet etter det andre, ran etter ran etter ran – når skal jeg få fred? Når?
Kan ikke alle miserable gå finne seg et eget rom, kan ikke de slutte å plage meg, gjøre min hverdag og mitt liv som allerede er svært begrenset av hemmelig adresse og intet navn på ringeklokka mi,
hvorfor, hvorfor må de også rane meg for mitt smil, et som jeg har kjempet så hardt for å ha?
Hvorfor skal de rane meg for den letthet en kan skjelne i min kropp, mitt sinn – en letthet som jeg hver eneste dag må kjempe for å ha?
Hvorfor kan ikke jeg få fred fra hatet?
Jeg vil jo bare leve, ikke miste mine beste år til hat, enten jeg kjemper mot det skriftlig, eller springer ifra det fysisk!
Jeg vil jo ikke annet enn å vokse i takt med trærne og buskene!
Hvorfor gir dere meg ikke fred, hvorfor blir dere provoserte av en ung kvinne som ikke gjør en flue fortred, hvorfor må dere absolutt kalle meg negresse, knytte nevene deres i mitt nærver, true med fysisk makt når jeg ikke vil finne meg i å bli kalt fitte av deg, du din fremmede på min strandhav?
Hvorfor må jeg, etter at dere har ranet meg, hvorfor er det jeg som må dokumentere det og ringe Hatkrimgruppa i politiet, hvorfor?
Jeg er så lei av å dokumentere ydmykelsene, nedverdigelsene som kommer på løpende bånd hver gang jeg er ute, hvorfor, hvorfor, hvorfor er dere så umenneskelige mot meg? Hvorfor? Hva har jeg noensinne gjort dere? Nei, nå tar tårene overhånd, men jeg har bare en bønn: La meg for guddskyld leve mitt liv!»
Ali introduseres ofte som «norsk-somalisk forfatter og samfunnsdebattant». Det er imidlertid som angivelig offer for rasisme hun er mest kjent.
Saken mot Atle Antonsen, basert på en hendelse som fant sted på utestedet Bar Boca i Oslo natt til 23. oktober 2022, fikk voldsom oppmerksomhet. Ali hevdet at komiker Atle Antonsen oppførte seg aggressivt og ba henne holde kjeft flere ganger. Hun skrev i et Facebook-innlegg at han til slutt sa: «du er for mørkhudet til å være her».
Ali politianmeldte Antonsen for rasistiske ytringer og truende oppførsel. Antonsen beklaget hendelsen offentlig på Facebook. Saken ble til slutt bare henlagt av Riksadvokaten.
Ali har gjentatte ganger henvendt seg til myndighetene fordi andre har kommet med ytringer om henne. I 2019 ble en mann fra Troms tiltalt for trusler mot henne for å ha skrevet «Riv av ho hijaben», i en Facebook-kommentar.
I februar 2019 ble en 70 år gammel kvinne dømt for grovt rasistiske utsagn om Ali.
Imidlertid har Ali selv ikke alltid vært så diplomatisk i sine utsagn: Etter en debatt med Sylvi Listhaug på NRK i 2017, utbrøt hun «Ja, fuck Listhaug!» fra scenen.
Ali kom også med utropet «Fuck politiet» og helt ubegrunnede anklager om såkalt raseprofilering fra Oslo-politiet.
Ali har også skrevet bøker – om rasisme, selvfølgelig. I «Et liv i redningsvest» (2023) har Ali kommet med egne dagboksopptegnelser om norsk rasisme. I boken skildrer hun hvordan rasisme kan skape dype emosjonelle sår. Med andre ord: Hun er offeret, og det norske samfunnet er overgriperen.
I hennes andre bok, «Om kamp, om kjærlighet» (2025), er hun opptatt av samme tematikk, spesielt om året som fulgte etter saken mot Atle Antonsen.
Til tross for at dette forfatterskapet er et heller begrenset, så har Ali mottatt flere priser for sitt arbeid. Blant disse er Zola-prisen for sivilt mot (2018), Den norske Forfatterforenings ytringsfrihetspris (2018) og Amalie Skram-prisen (2021).
