Saken har fått mye oppmerksomhet, blant annet fra en rekke kommentatorer.
Når har imidlertid Sumaya Jirde Ali selv kommet med en ny kommentar, også denne rett fra sykesengen.
Hennes kommentar gjengis her i sin helhet (uten å rette på den mange skrivefeilene hennes):
«Når jeg skriver om rasismen jeg blir utsatt for på daglig basis i Norge, når jeg skriver at jeg på grunn av rasisme ikke har navnet mitt på ringeklokka mi, at jeg tar forhåndsregler daglig, at jeg i perioder ikke kan ferdes ute alene, har kontinuerlig kontakt med politiet, ikke fordi jeg har «vrangforestillinger», eller «ser rasister overalt»;
når jeg i årevis
har dokumentert rasismen mot meg, og mot andre som er mørke i huden i vårt langstrakte land, og når jeg i tillegg til alt dette,
aktivt forsøker å bygge ned tabumurer så norske og så kulturelt betingede at det fra barnsben av lærer oss som bor i Norge at vi _ikke_ skal sørge offentlig, gråte offentlig, eller være synlige sårbare, som for ikke «å bry» andre med vårt:
når jeg forteller på scener rundt omkring i landhjemmet mitt, Norge, eller skriver i mine litterære verk, eller skriver det på sosiale medier at psykisk uhelse er reellt, at
det lyset som stadig forsøker å formørke min ruvende svarthet, er reell, og svært, svært livsødeleggende, når jeg
skriver at rasisme er ran, så kødde æ ikke, og når jeg skriver at
rasisme intensiverer menneskelig ensomhet, at det er en sosialt konstruert gift som forsøpler vårt land, vårt hav og innskjøer, våre fjorder og daler, trær og bergarter,
når jeg skriver og skriver til fingrene mine blir såre, halsen sår, brekkende over doskola fordi det å skrive om rasisme er retraumatiserende – og det også for en tom mage, og
når jeg skriver om psykisk uhelse fordi det stadig dør mennesker i vårt langstrakte, vakre land, det finnes mange mennesker som meg som stadig må legges inn fordi de ORKER ikke et sekund til med dette helvete som er norsk rasisme, nei, vet du hva som skjer når jeg stikker hodet ut av leiligheta, eller skriver på sosiale medier: Dette.
Så, da gjenstår det bare å si: Creep out u creeps, and i´ll bleedwrite u a hell. Jeg ligger kanskje nede for telling as you read, men yacni, jeg er en nordnorsk-somalier: Ain´t no grave can hold my body down.
Og vær dere bevisst, stygge rasister, nazister og sexister; vær dere sikre på at jeg, det sekundet jeg er tilbake i full styrke, så er jeg den første til å skrike ute i gata:
Ingen, ingen, ingen rasister i våre gater.
Kampen fortsetter!»
Under bildet som Uten Filter har gjengitt i øverst som illustrasjon til denne artikkelen, så skriver Ali videre:
«Mitt eneste svar til rasisme, sexisme og nynazisme. Og egentlig alle andre former for ismer: antisemittisme, homofobi og transfobi, hat mot og hets av funkiser, hat og hets av unge, gamle, egentlig alt av menneskelig verbal og fysisk vold. Jeg er på lag med måsene jeg, på lag med solen, månen og havet, for også de liker ikke voldsomme, voldelige og inhumane mennesker».
Enhver form for kritikk av Ali tar hun tydeligvis som en bekreftelse på sine egne forestillinger om å være forfulgt og utsatt for overgrep.
Mellom linjene til Jirde Ali ligger det et dulgt ønske om at rettssystemet skal brukes for å bringe kritikk av henne til taushet.
Det som er mer spesielt er at hun støttes i disse forestillingene av presumptivt mer rimelige skikkelser i offentligheten.
Hvor lenge kan dette vanviddet fortsette?
