Av Nikodemus Ungh, publisert på Facebook
Oversatt med tillatelse av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
Den franske revolusjon i 1789 utgjorde ikke bare en politisk omveltning, men en dyptgripende ontologisk utfordring mot den vestlige sivilisasjonens grunnvoller: den kristne tro, den historiske tradisjon og den organiske samfunnsorden. Jakobinerne, med Maximilien Robespierre som en av sine mest fremtredende skikkelser, legemliggjorde den radikale opplysningstidens mest konsekvente og destruktive tendenser. De næret en utopisk overbevisning om at mennesket ved hjelp av rendyrket fornuft og statlig vold kunne bryte med historien, avskaffe hierarkier og guddommelig orden samt skape en ny verden og et nytt menneske. Denne ideologiske drivkraften nådde sitt mest brutale klimaks under opprøret i Vendée i 1793–1795, der den katolske og kongetro bondebefolkningen i det vestlige Frankrike, sammen med adelen og borgerskapet, reiste seg mot den revolusjonære sentralmaktens tyranni, konfiskeringen av kirkens eiendom og den påtvungne militærtjenesten.
Republikkens svar var metodisk og nådeløst: «Détruisez la Vendée!» – Ødelegg Vendée! General Louis Marie Turreaus «infernalske kolonner» gjennomførte en systematisk kampanje som innebar nedbrenning av landsbyer, massakrer på sivilbefolkningen – herunder kvinner, barn og gamle – samt noyadene, massedrukningene i Loire, som er blitt et symbol på revolusjonens vold. Historiske anslag taler om mellom 100 000 og 200 000 døde i en region med omkring 800 000 innbyggere. Dette var, slik den franske historikerenReynald Secher har argumentert, et bevisst populicide – et folkemord rettet mot en hel kultur og religiøs tradisjon. De som nektet å godta den nye revolusjonære kalenderen, avkristningen og kulten av Fornuften eller Det høyeste vesen, ble stemplet som menneskehetens fiender.
Her trer kjernen i den jakobinske universalismen frem: et abstrakt menneskesyn som legitimerer utslettelsen av alt som ikke passer inn i den nye orden.
Denne revolusjonære logikken vendte tilbake med full kraft i Russland i 1917, der bolsjevikene fremstod som jakobinismens direkte og radikaliserte arvtagere. Lenin studerte jakobinernes taktikk og så i dem et forbilde for det konspirative diktaturet og den systematiske terroren mot «klassefiender». Mens Vendée-opprøret utgjorde en regional motstand mot sekulariseringen, utviklet den russiske revolusjon seg til et totalt angrep på den ortodokse kirke, adelen, bøndene og de dypeste tradisjonene i den russiske folkesjelen. Den røde terror, Gulag-systemet og de påfølgende kulturrevolusjonene fullbyrdet det jakobinske prosjektet: en bevisst utslettelse av den historiske arv i en sekulær utopis navn. Begge bevegelser delte den samme grunnleggende hybris – troen på at historien kunne nullstilles ved hjelp av vold, og at et nytt menneske kunne skapes ex nihilo.
Fjodor Dostojevskij dissekerte allerede før revolusjonen den nihilistiske intelligentsiaen i verker som «De besatte», der han avslørte hvordan den revolusjonære lidenskapen fungerte som en falsk religion. Den abstrakte rettferdighet og menneskekjærlighet erstattet den levende tro og førte til moralsk kaos og ødeleggelse. Ivan Iljin, en av den russiske konservatismens fremste tenkere, forsvarte i stedet et organisk samfunnssyn forankret i kristen etikk, rettsstat og nasjonal identitet. Han betraktet både den liberale individualismen og den totalitære kollektivismen som trusler mot menneskets åndelige verdighet. Disse røstene uttrykte ikke en reaksjonær nostalgi, men et gjennomtenkt forsvar for den åndelige og historiske kontinuiteten som revolusjonærene søkte å utslette.
Sverige har gjennom 1900-tallet vært særlig utsatt for sosialistiske ideer. Myrdal-ekteparets sosiale ingeniørkunst, 68-venstresidens kulturelle radikalisme, velferdsstatens omfattende politisering av privatlivet, kjønnsforskningens institusjonelle dominans og den flerkulturelle ideologiens dekonstruksjoner utgjør en sammenhengende omdannelsesprosess. Velferdsstaten har ikke bare skapt økonomisk avhengighet, men også en dyptgripende åndelig og moralsk forflatning, der borgeren reduseres til klient i et byråkratisk apparat og nasjonen til en åpen administrativ enhet.
Aleksandr Solzjenitsyn, som selv gjennomlevde Gulag og var vitne til kommunismens redsler, formulerte en av de skarpeste diagnosene av denne utviklingen i sin Harvard-tale i 1978. Han advarte mot en humanisme som hadde mistet sin kristne arv: «En humanisme som har mistet sin kristne arv, kan ikke seire i denne konkurransen. […] Vi betaler nå for de feil som ikke ble riktig vurdert ved reisens begynnelse. På veien fra renessansen til vår tid har vi beriket vår erfaring, men vi har mistet forestillingen om et høyeste, fullkomment vesen som tidligere holdt våre lidenskaper i tømme.» Solzjenitsyn pekte på Vestens åndelige dekadanse – legalisme uten moral, frihet uten ansvar – som en innbydelse til de samme destruktive kreftene som la Russland øde. Sosialismen i alle dens former fører ifølge ham til «en total ødeleggelse av menneskeånden og en utjevning av menneskeheten inntil døden».
Kritikken av disse bevegelsene er derfor ikke bare politisk, men eksistensiell og åndelig. Den utgjør et forsvar for menneskets iboende verdighet mot ideologiens krav på å kunne frelse gjennom politikken, eller forestillingen om at historien har en iboende retning mot en sekulær utopi. Jakobinerne og bolsjevikene viste prisen i blod og ruiner. Det samtidige Vesten, med Sverige som et fremtredende eksempel, betaler den gjennom en langsom, men gjennomgripende oppløsning av sjel, identitet og kultur, innhyllet i tale om «globaliserte byer» og mangfold – begreper som er blitt synonyme med islamisering, utenforskapsområder, kriminalitet og politisk konformisme.
Etterord
Av Væringen
Nikodemus Ungh – en fremtredende tenker og skribenti Sverige, og også en svært aktiv ortodoks apologet – har skrevet en utrolig interessant liten artikkel om dette emnet.
Naturlig nok skriver han ut fra et svensk ståsted, og han nevner spesielt Myrdal-paret, altså Alva og Gunnar Myrdal, som eksempler på dem som påvirket Sverige i svært stor grad, dro landet i sosialistisk retning og frontet jakobinernes arv.
De fleste av dem som står på den politiske tradisjonalismens og/eller den nasjonale side i den politiske kampen, vil automatisk være enige i en påstand om at vi her i Norge også har hatt en slik sosialistisk påvirkning, men er denne påstanden riktig?
Det er et interessant spørsmål, og jeg vil si at svaret er både ja og nei.
Ser man bort fra de konkrete politiske standpunktene til Alva og Gunnar Myrdal, og heller ser på deres grunnleggende samfunnsprosjekt, så finner vi klare paralleller i Norge. Men Norge hadde ingen enkeltperson eller ektepar som fikk en tilsvarende dominerende rolle.
Myrdal-paret representerte en idé om at samfunnet kunne planlegges vitenskapelig. Staten skulle ikke bare sørge for lov og orden, men forme mennesket. Familien, oppdragelsen, bosettingsmønsteret, reproduksjonen, utdanningen og arbeidslivet skulle alle innordnes en rasjonell samfunnsplan. Dette er sosial ingeniørkunst i ordets egentlige betydning.
For noen få år siden kom det en utrolig morsom film om denne svenske positivismen, som handlet om svenske forskere som målte og noterte all kjøkkenaktivitet på millimeteren og satt i en høy stol på norske kjøkken, for å designe det ultimate, effektive kjøkken. Filmen het Salmer fra Kjøkkenet og anbefales på det varmeste.
I Norge finner vi de samme tankene som i Sverige, men de ble båret frem av et bredere miljø.
Først og fremst var Arbeiderpartiet etter 1945 den dominerende kraften. Einar Gerhardsen ble aldri noen ideolog av Myrdals format, men hans regjeringer bygde opp en stat som i stor grad delte forestillingen om at eksperter, embetsverk og politikere kunne styre samfunnsutviklingen ovenfra. Det var mindre revolusjonært enn i Sverige, men like fullt preget av en sterk tro på planlegging.
En av de viktigste norske skikkelsene var kanskje Karl Evang. Som helsedirektør fra 1938 til 1972 fikk han enorm innflytelse over norsk helse-, familie- og seksualpolitikk. Han var inspirert av sosialmedisin og mente at staten burde forme befolkningens livsstil, seksualitet, kosthold og helse. På mange måter representerte han den norske varianten av sosial ingeniørkunst og det må selvsagt nevnes at Evang var en lidenskapelig forkjemper for fostermord.
