Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
Etter at jeg leste Nikodemus Unghs artikkel – som Uten Filter publiserte tidligere – og gjorde mine undersøkelser til det egne etterordet jeg skrev til Unghs artikkel, så kom jeg over teksten til en tale som den store russiske tenker og forfatter, Aleksander Solsjenitsyn, holdt i anledning 200 årsmarkeringen i Frankrike for oppstanden i Vendee, der revolusjonens blodtørst viste seg for første gang.
Les mer:
At Solsjenitsyn hadde holdt en slik tale, var ukjent for meg og jeg ble svært interessert i å lese hva han sa.
Oppstanden i Vendée var på mange måter lik den motstand bolsjevikene møtte i Russland og barbariet de møtte oppstanden med, var det samme.
Det som slo meg da jeg leste teksten, var at Hvitegarden* glimret med sitt fravær i teksten.
Hvorfor denne ikke ble nevnt, kan man ikke vite sikkert, men jeg tror det var på grunn av at Hvitegardens motstand under borgerkrigen – om enn den var heltemodig – ikke kan sammenlignes med bondeoppstanden i Vendée, siden Vendée i stor grad var et folkelig opprør, mens Hvitegarden bestod av mange ulike fraksjoner og ofte var ledet av storborgerskap og/eller adel.
Vendée-oppstanden hadde også definitivt sitt adelige innslag, men den var likevel i mye større grad et fenomen som vokste nedenfra.
Dessuten var Solsjenitsyn aldri noen ukritisk beundrer av de hvite.Han mente de kjempet modig, men han skrev flere steder at de manglet en klar åndelig og nasjonal visjon. Han så ikke den hvite bevegelsen som et fullgodt alternativ til bolsjevismen. Videre var Hvitegarden, som nevnt, svært fraksjonert, manglet et skikkelig felles politisk program(***), og det var svært ulike mål blant en del av lederne av Hvitegarden. Hvitebevegelsen var derfor, etter Solsjenitsyns oppfatning, slett ikke noe alternativ til bolsjevismen.
En annen grunn kan være talens tema. Han talte ved et minnesmerke over Vendées martyrer, og derfor løftet han frem de russiske tingene som lignet mest på Vendée; som troendes bønner, kirkeklokker som kalte folk sammen, enkle våpen mot en statsmakt, massakrer på sivile og en religiøst basert mostand.
Det passer bemerkelsesverdig godt med Tambov-opprøret, og derfor beskriver han nettopp episoden med bønder i bastsko, bevæpnet med klubber og høygafler, som ble meid ned av maskingeværer.
Til slutt tror jeg også det ligger en dypere tanke bak. Solsjenitsyn hadde gjennom hele sitt forfatterskap en sterk tro på at Russlands styrke lå i folket, særlig bøndene og den ortodokse tro, ikke først og fremst i staten eller hæren. Vendée representerte for ham et folk som reiste seg av samvittighetsgrunner. Det gjorde Tambov også. Den hvite hæren representerte derimot i større grad den gamle statens militære elite.
Solsjenitsyn sier jo direkte at «Vi fikk vårt Vendée – ja, mer enn ett.», og det må være nokså bevisst, siden han ikke sier noe om at «vi fikk vår hvite bevegelse».
Dette forteller oss selvsagt at for Solsjenitsyn, så var den dypeste motstanden mot kommunismen ikke først og fremst generalenes kamp, men folkets, bøndenes og de troendes motstand – den motstanden som etter hans syn sprang ut av Russlands åndelige og kulturelle røtter.
Etter min mening er det nettopp her at mange nasjonalkonservatives – og ellers nasjonalt sympatiserendes – aksept av modernitetens tese om at religion bare hører til i det private rom og at staten skal være sekulær, bærer så galt av sted.
Mange nasjonalkonservative ønsker å bevare nasjon, historie, språk, familie og kulturell kontinuitet, men min påstand er at dersom disse verdiene bare begrunnes som kulturarv eller identitet, og ikke som uttrykk for en høyere sannhet eller en transcendent orden, blir de sårbare. Da blir de til slutt spørsmål om smak, preferanser eller nytte. På samme måte som at en nasjon uten etnos, er meningsløs.
De nasjonalkonservative som betrakter religion utelukkende som privat fromhet eller som et kulturelt symbol, risikerer å akseptere det samme sekulære grunnpremisset som den moderne liberale venstre- og høyresiden. Deer da ute av stand til å virkelig forsvare dette.
En konservatisme uten transcendens kan beskrive hva den ønsker å bevare, men den kan ikke begrunne hvorfor det bør bevares. Når Gud, naturretten og en objektiv moralsk orden er fjernet, står tradisjonen igjen som smak, vane og kollektiv preferanse.
Da har kulturmarxistene allerede vunnet den prinsipielle striden; resten gjelder bare tempo og innhold.
Det er også derfor Solsjenitsyns kritikk stikker dypere enn vanlig antikommunisme. Han mente ikke bare at kommunistene valgte feil politikk, men at både kommunismen og det sekulariserte og hedonistiske Vesten hadde brutt forbindelsen med den åndelige orden som setter grenser for menneskets vilje til ødeleggelse, og som gir næring til menneskets skapekraft.
Solsjenitsyns tale
For to tredjedeler av et århundre siden, mens jeg ennå var en gutt, leste jeg med beundring om det modige og fortvilte opprøret i Vendée. Men aldri kunne jeg ha drømt om at jeg i mine senere år skulle få den ære å vie et minnesmerke til heltene og ofrene for dette opprøret.
To hundre år er nå gått, og gjennom hele denne tiden er Vendée-opprøret og dets blodige undertrykkelse blitt betraktet på stadig nye måter, både i Frankrike og andre steder. Historiske begivenheter blir nemlig aldri fullt ut forstått i sin egen tids lidenskap, men først på stor avstand, når følelsene har kjølnet. Altfor lenge ønsket vi verken å høre eller innrømme det som ropte til oss med stemmene fra dem som ble drept eller brent levende: at bøndene i en arbeidsom landsdel, drevet til yttergrensen av undertrykkelse og ydmykelse av en revolusjon som angivelig var gjennomført til deres eget beste – at nettopp disse bøndene reiste seg mot revolusjonen!
Denne revolusjonen slapp løs den opprinnelige barbariets instinkter, misunnelsens, grådighetens og hatets mørke krefter – og dette kunne selv dens samtidige se altfor tydelig. De betalte en fryktelig pris for datidens massepsykose, da selv en moderat holdning, eller bare mistanken om en slik, allerede ble betraktet som en forbrytelse. Men det tyvende århundre har fremfor alt bidratt til å slukke den romantiske glansen som revolusjonen ennå hadde i det attende århundre.
Etter hvert som tiår og århundrer har gått, har menneskene lært gjennom sine egne ulykker at revolusjoner river ned samfunnets organiske strukturer, bryter livets naturlige gang, ødelegger de beste delene av befolkningen og slipper de verste kreftene løs; at en revolusjon aldri bringer velstand til en nasjon, men bare gagner noen få skamløse opportunister, mens den for landet som helhet varsler utallige dødsfall, utbredt fattigdom og, i de alvorligste tilfellene, en langvarig forråelse og degenerasjon av folket.
Selve ordet «revolusjon» (fra latin revolvo) betyr «å rulle tilbake», «å vende tilbake», «å oppleve på nytt», «å tenne opp igjen», eller i beste fall «å snu om» – neppe en lovende rekke betydninger. I dag, dersom ordet «stor» i det hele tatt knyttes til en revolusjon, skjer det med stor forsiktighet, og ikke sjelden med bitterhet.
Det blir stadig klarere at de samfunnsforbedringer vi alle så inderlig ønsker, kan oppnås gjennom en normal, evolusjonær utvikling – med umåtelig langt mindre tap og uten altomfattende forfall. Vi må lære å forbedre, tålmodig, det vi har fått overlevert tidligere.
Det er forgjeves å håpe at en revolusjon kan forbedre menneskets natur. Likevel håpet deres revolusjon – og særlig vår russiske revolusjon – nettopp på dette. Den franske revolusjonen utfoldet seg under fanen til et selvmotsigende og urealiserbart slagord: «Frihet, likhet, brorskap.» Men i samfunnslivet er frihet og likhet gjensidig utelukkende, ja nærmest fiendtlige begreper.
Friheten undergraver av sin natur den sosiale likheten, mens likheten undertrykker friheten – hvordan skulle den ellers kunne virkeliggjøres? Brorskapet derimot, tilhører en helt annen orden; her ble det bare føyd til som et fengende tillegg til slagordet. Ekte brorskap oppnås ikke gjennom sosiale, men gjennom åndelige midler. Dessuten ble de illevarslende ordene «eller døden!» føyd til det tredelte slagordet og ødela dermed i praksis hele dets mening.
Jeg ville ikke ønske noen nasjon en «stor revolusjon». Bare Thermidor (**) kom og hindret revolusjonen på 1700-tallet i å ødelegge Frankrike. Men revolusjonen i Russland ble ikke stanset av noen Thermidor, og drev vårt folk rett frem mot en bitter ende, mot avgrunnen, mot ruinens dyp.
Det er beklagelig at det ikke finnes noen her i dag som kan fortelle om lidelsene i Kinas, Kambodsjas eller Vietnams dyp, og beskrive hvilken pris de måtte betale for revolusjonen.
Man kunne ha trodd at erfaringene fra den franske revolusjon ville ha vært en tilstrekkelig lærepenge for de rasjonalistiske arkitektene bak «folkets lykke» i Russland. Men nei – hendelsene i Russland ble enda grusommere og uforlignelig mye større i omfang. Lenins kommunister og de internasjonale sosialistene gjenskapte med omhu mange av den franske revolusjonens mest brutale metoder på Russlands legeme – men de disponerte en langt større og mer systematisk organisasjon enn jakobinerne noen gang hadde hatt.
Vi fikk ingen Thermidor. Men til vår åndelige ære fikk vi vårt Vendée – ja, mer enn ett. Det var de store bondeopprørene: Tambov (1920–1921) og Vest-Sibir (1921). Vi kjenner blant annet denne episoden: Mengder av bønder, iført hjemmesydde sko og bevæpnet med klubber og høygafler, samlet seg ved Tambov, kalt sammen av kirkeklokkene i landsbyene omkring – og ble meid ned av maskingeværild. I elleve måneder holdt Tambov-opprøret stand, til tross for kommunistenes forsøk på å knuse det med panserkjøretøyer, pansrede tog og fly, samtidig som opprørernes familier ble tatt som gisler. De forberedte til og med bruk av giftgass. Også kosakkene – fra Ural, Don, Kuban og Terek – møtte bolsjevismen med uforsonlig motstand, en motstand som til slutt druknet i folkemordets blod.
Når jeg derfor vier dette minnesmerket til deres heroiske Vendée, ser jeg dobbelt for mitt indre øye. For jeg kan samtidig se de minnesmerkene som en dag vil reise seg i Russland – monumenter over vår russiske motstand mot kommunismens angrep og dens grusomheter.
Vi har alle levd gjennom det tyvende århundre – terrorens århundre, den isnende kulminasjonen av den «Fremskrittstro» som så mange drømte om i det attende århundre. Og jeg tror at stadig flere franske borgere, med voksende forståelse og stolthet, vil minnes og verdsette Vendées motstand og offer.
(*) Zoya Jashenko – Sangen Borgerkrigens generaler, med scener fra filmen Admiral
(**)De revolusjonære forsøkte å begynne historien på nytt. De avskaffet den kristne kalenderen, innførte nye måneder, ny tidsregning, ti-dagers uke, forsøkte til og med å innføre et titimers døgn, og erstattet kristendommen med revolusjonære kulter. Målet var å bryte alle bånd til fortiden og skape et nytt samfunn – og et nytt menneske.
(***) Filmen Admiralfra 2008 handler om den begavede admiral Koltsjak, som aldri klarte å bli enerådende leder for Hvitegarden og kontrarevolusjonen. Med en forent overkommando hadde kanskje skjebnen blitt annerledes. Her er filmen med engelske tekster.
