I et stort oppslag i lar VG Hanan Albalkhe presentere seg selv som demokratiets ansikt i det nye Syria. Iført «dressjakke med ørnepin», norske erfaringer i bagasjen og et smittende håp om forsoning, forteller hun VG at hun skal bygge et demokratisk Syria for alle – uavhengig av religion og bakgrunn.
Men historien er ikke fullt så enkel. For den syriske aktivisten som taler et språk som minner om norsk politisk retorikk, er i utpekt av diktatoren, den tidligere islamistiske bøddelen Abu Mohammad Al-Julani.
Albalkhe har bakgrunn som opposisjonsaktivist. Hun var til stede i Syria da den arabiske våren nådde landet i mars 2011 og «tok selv til gatene for å protestere mot Bashar al-Assads regime». Hun ble medlem av Det syriske nasjonalrådet og senere representant for den syriske nasjonalkoalisjonen i Norge. Med andre ord, hun samarbeidet med de utenlandske krefter som jobbet for å fjerne Assad.
Albalkhe kommer også med en rekke påstander i VG-artikkelen som virker særs lite plausible, og fremmer beskrivelser av borgerkrigen som unndrar den ene sidens opplagte terror og forbrytelser.
VG lar her en aktivist helt ukritisk opptre som autoritet, selv om de enkleste faktaene går imot det som sies.
Da Assad falt på slutten av 2024, var veien åpen for Albalkhe. Hun ble i rask rekkefølge utnevnt til høyere politiske stillinger. Den 1. juli 2026 ble hun utnevnt til folkeforsamlingen – av president Al-Julani, den tidligere IS-terroristen.
Det er her bildet sprekker. Al-Julani, som kalles Al-Sharaa av VG, er ingen folkevalgt demokratisk leder. Han er den militære kommandanten som tok makten etter Assads fall, og hans vei til presidentskapet er preget av makt, ikke mandat. At Albalkhe nå sitter i parlamentet utelukkende fordi han og kreftene rundt han har pekt på henne.
Dette er noe helt annet enn praten til Albalkhe om å «bygge demokrati».
VG holder også tilbake at Albalkhe fremstår opplagt som en talskvinne for det nye regimet. I eksklusive intervjuer med Syrias offisielle nyhetsbyrå SANA forsvarer hun valgsystemet og fremhever hvor viktig det er med kvinner i politikken. VG lar en lojal regimestemme framstå som om hun er noe helt annet enn det hun er.
VGs drøm om et slags vestlig demokrati under oppbygging i Syria er rent latterlig.
I tillegg er det helt opplagte forhold som VG ikke nevner med ett ord i sin lange presentasjon: Al-Julani ble innsatt av fremmede staters etterretningstjenester i et statskupp. Alt tyder på at det er disse kreftene som fortsatt har den reelle makten i Syria. Israel har de facto tatt kontroll over nye syriske territorier i kjølvannet av det maktvakuumet som oppsto da Assad forsvant.
Parlamentet som VG omtaler som om det er maktens sete i Syria, er vel i virkeligheten en slags diskusjonsklubb i hovedstaden, og lite annet. Det er i alle fall ikke der de viktige beslutningene fattes.
I tillegg sier VG ingen ting om Hanan Albalkhes forbindelser med de norske politiske etablissementet og bistandskomplekset her hjemme.
Vi vet imidlertid at Albalkhes tilknytning til norske myndigheter ikke er ny. Allerede i 2012, da hun var masterstudent i afrikanske og asiatiske studier ved Universitetet i Oslo, ble hun et sentralt medlem av Det syriske nasjonalråd. Utenriksdepartementets daværende statssekretær Torgeir Larsen bekreftet den gang overfor Ny Tid at Norge «forholder seg til Albalkhe» og så på henne som en ressurs for å løfte Norges synspunkter inn i de forumene hun deltok i.
Norges anerkjennelse av den syriske Nasjonalkoalisjonen som «den rettmessige representanten for det syriske folk» ga Albalkhe en plattform få opposisjonsaktivister kunne drømme om. Hun ble i praksis ansett som en uoffisiell ambassadør for Syria i Norge. I årene som fulgte, mottok hun og nettverket hennes politisk støtte og legitimitet fra norske myndigheter. Den norske stat betalte for møter, reiser og arenaer som gjorde henne relevant – først som opposisjonsaktivist, siden som regimeskikkelse.
Hva de har fått tilgang til i form av midler fra den norske staten, er ukjent for oss. Men antagelig har hun vært fullfinansiert i en årrekke av Norge.
Det er rimelig å tro at Albalkhe har hatt direkte kontakt med Norges ledende politikere i denne perioden. VG viser et bilde av at hun hadde møte med «daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre» i 2012, da Støre var utenriksminister. Det framgår også at Utenriksdepartementet hadde tett kontakt med henne i denne perioden, og at hun ble informert om Norges offisielle støtte til opposisjonen to dager før den ble kunngjort.
Ny Tid skriver at Albalkhe allerede den gang etterlyste handling fra Jonas Gahr Støre og mente det var «på tide med økt internasjonal anerkjennelse og støtte». Hun ønsket at Støre skulle trekke Norges ambassadør ut av Damaskus.
Akkurat hvor mye Albalkhe personlig har mottatt fra norske myndigheter, er ikke offentliggjort. Men den politiske og diplomatiske støtten hun har nytt godt av i over et tiår, har en tydelig prislapp. Det er kjent at norske myndigheter har brukt store beløp på Syria-relaterte tiltak, konferanser og møter – arrangementer der Albalkhe har vært en sentral deltaker og «ambassadør». Utenriksdepartementets støtte har gitt henne en posisjon hun aldri kunne ha oppnådd alene.
VGs artikkel kan anses som et forsøk av de norske utenrikspolitiske elitene på å hylle seg selv og sin Syria-politikk som vellykket. De har fått «sin» kvinne, «syrisk-norske» Hanan Albalkhe, inn i en posisjon i landet.
Og så kan de selv forvisse seg at de har gjort verden til et bedre sted.
Det handler bare om å lukke øynene for hvem det er som egentlig har makta i Syria og hva de står for.
