Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ground dude
For bare en uke siden markerte mange politikere årsdagen for 22. juli med sterke ord om hvor viktig det er å snakke om ideologien bak terror. De understreket at vi aldri må være redde for å erkjenne hva som driver ekstremister, fordi vi ellers ikke lærer av historien.
Så kommer et nytt terrorangrep. Gjerningsmannen knytter seg til IS. Plutselig er den samme tydeligheten borte. Nå blir ordene forsiktige, omskrivningene mange og viljen til å snakke om islamistisk ekstremisme nærmest fraværende.
Ola Svenneby fortjener ros for å ha pekt på dette og navngitt flere av dem som unnlot å nevne ideologien bak angrepet. Men Høyre som parti kan ikke frikjenne seg selv. De har altfor ofte vist den samme berøringsangsten når debatten blir politisk ubehagelig. Det blir derfor lite troverdig å kritisere andre for en unnfallenhet man selv har vært med på å opprettholde.
Det er vanskelig å se dette som noe annet enn rein skjær hykleri. Enten mener man at ideologien bak terror alltid er viktig å snakke om – eller så mener man det bare når det passer inn i eget politiske narrativ.
Hvor mange terrorangrep skal til før politikerne slutter å gjemme seg bak blomster, taler og tårevåte pressekonferanser? Hvis den viktigste oppgaven deres er å være gråtekoner etter at mennesker er drept, i stedet for å ta de vanskelige debattene før neste angrep skjer, burde de finne seg en annen jobb.
Norge trenger politikere med ryggrad. Politikere som tør å kalle islamistisk terror for islamistisk terror, og som tør å møte virkeligheten slik den er – ikke slik den skulle vært. Alt annet er feighet, totalt uspiselig feighet.
