Til tross for at Sør-Vest politidistrikt fremstår som mer profesjonelt i sin kommunikasjon enn mange andre politidistrikt, er det en grense for hva de kan – eller vil – uttale seg om når det gjelder systemsvikten som førte til tragedien.
Det er avgjørende å forstå at politiet er bundet av strenge regler. Når politiet for eksempel opplyser at obduksjonsrapporten er «klausulert», betyr det at dokumentet er unntatt offentlighet, fordi det inneholder sensitiv informasjon som er avgjørende for etterforskningens integritet. Dette gjelder ikke bare for pressen, men også for forsvarere i en innledende fase.
På Facebook-veggen til Ole Asbjørn Ness ser vi at Nawid Bayans forsvarer Arvid Sjødin har begært fullt innsyn i obduksjonsrapporten.
Forsvarerens paradoks
I vår forrige artikkel kom det frem at forsvarer Arvid Sjødin kategorisk avviser påstander om vold.
Les mer:
Da vi konfronterte ham med spørsmålet om hvilke faktiske bevis han hadde for å motsi politiets antydninger, svarte Sjødin: «Nei, det har jeg ikke sett i det hele tatt, for jeg har ikke fått innsyn i det.»
Dette fremstår som et journalistisk paradoks: Sjødin uttaler seg med stor skråsikkerhet til media om at «det er ikke blitt utøvd noe som helst vold», samtidig som han i etterkant av vår samtale har bekreftet at han faktisk har måttet begjære innsyn i obduksjonsrapporten via retten.
At en forsvarer uttaler seg bastant om hendelsesforløpet før han har tilgang til de rettsmedisinske bevisene, reiser spørsmål om hvorvidt han opererer som en objektiv rettshjelper eller utelukkende som et talerør for sin klients subjektive forklaring.
Ubesvarte spørsmål til Sør-Vest politidistrikt
Uten Filter har stilt en rekke fundamentale spørsmål til Sør-Vest politidistrikt. Selv om vi erkjenner at politiet står i krevende vurderinger, er det samfunnsmessige behovet for åpenhet om svikten i denne saken overordnet:
- Om risikovurderingen: Hvilke spesifikke risikovurderinger ble foretatt av Bayan da Maren Sømme ble innlagt på sykehus med hodeskader for en uke siden, og hvorfor ble ikke disse vurdert som tilstrekkelige for umiddelbar isolering av gjerningsmannen?
- Om anmeldelsespraksis: Kan politidistriktet redegjøre for hvorfor man tillot en person i en så åpenbar sårbar og potensielt livstruende situasjon å trekke sin anmeldelse mot en gjenganger med en dokumentert historikk for ekstrem vold?
- Om systemsvikt: Er det rutine i Sør-Vest politidistrikt at anmeldelser om vold i nære relasjoner kan trekkes av fornærmede uten at politiet selv tar rollen som part i saken når det foreligger en historikk som den Bayan besitter?
- Om ansvarsforhold: Hvilke interne instrukser har vært gjeldende for oppfølging av Bayan i perioden etter hans tidligere domfellelser, og hvem bar ansvaret for å sikre at han ikke repeterte sitt voldsmønster?
- Om informasjonsflyt: I hvilken grad er politiet avhengig av at ofre «står i løpet» for at politiet skal kunne gripe inn mot farlige gjengangere, og erkjenner politidistriktet at dette systemet i praksis utsetter norske kvinner for livsfare?
- Om saksbehandling: Hvorfor ble ikke varsellampene som blinket ved innleggelsen for en uke siden, utløst til en tverretatlig aksjon for å skjerme Maren Sømme, gitt Bayans historiske profil i politiets egne registre?
- Om tilliten: Hvordan forventer Sør-Vest politidistrikt at publikum skal ha tillit til politiets evne til å opprettholde samfunnssikkerheten når en mann med en slik voldslogg får fortsette sin virksomhet uforstyrret, frem til et drap finner sted?
En statlig ansvarsfraskrivelse
I dialog med Uten Filter har politiet flere ganger skjøvet ansvaret over på UDI når det gjelder Bayans status som utvist.
Mens byråkratiet krangler om hvem som har ansvaret for utvisningsvedtak, har Maren Sømme betalt den høyeste prisen for et system som har prioritert gjerningspersonens vern fremfor offerets sikkerhet.
For Uten Filter er det åpenbart: Når politiet og UDI bruker taushetsplikt som et skjold for å dekke over egen handlingslammelse, er det vår oppgave som fjerde statsmakt å rive det ned.
Saken om Maren Sømme er en påminnelse om at norske kvinner ikke lenger kan forvente beskyttelse fra et system som er mer opptatt av konvensjoner enn av liv.
Politiet og UDI skyver ansvaret fra seg
Vi har konfrontert både Sør-Vest politidistrikt og UDI med spørsmål om hvordan siktede kunne ha «lovlig opphold» til tross for et utvisningsvedtak fra 2021.
Fra UDI har vi mottatt følgende uttalelse via fagleder i Kontroll, Dag Bærvahr: «Personen som er omtalt i politiets pressemelding, har ikke et gjeldende utvisningsvedtak i Norge, men har per i dag lovlig opphold. Et utvisningsvedtak kan bli omgjort av mange ulike grunner.»
Fra Sør-Vest politidistrikt, ved politiadvokat Fredrik Soma, får vi følgende respons på våre spørsmål om forebygging:
«Vi ønsker foreløpig ikke å gå inn på hva de involverte har forklart, eller hvilke andre etterforskningsskritt som er utført i forbindelse med saken. Vi har forståelse for at det stilles spørsmål rundt om, og eventuelt hvilke, forebyggende tiltak politiet har vurdert i denne saken. Disse spørsmålene må vi komme tilbake til, men nå er vårt hovedfokus den pågående drapsetterforskningen.»
Politisk kursendring etter tragedien?
I en fersk episode av podcasten «Ness» diskuterer FrPs justispolitiske talsperson Jon Helgheim og Ole Asbjørn Ness hvordan systemet svikter, som er verdt å høre på:
Helgheim er tydelig på at dette ikke er enkeltepisoder, men et mønster: «Dette er jo et mønster. Dette er jo et system som vi har rigget på flere måter til å være sånn», sier Helgheim (04:24).
Han utdyper alvoret ved den manglende utsendelsen av kriminelle utlendinger: «Vi prioriterer sikkerheten til disse utviste tidligere kriminelle høyere enn sikkerheten til befolkningen i Norge. Fordi vi sender dem ikke ut selv etter dommer og selv etter utvisningsvedtak for å beskytte dem for eventuelle farer i sitt hjemland», sier Helgheim (04:38).
På spørsmål om hvorfor gjerningspersonen ikke kan sendes ut, er Helgheim nådeløs (15:58): «Han har selv valgt å reise fra Afghanistan. Han har selv valgt å komme til Norge. Han har selv valgt å ikke forholde seg til reglene i Norge. Han har selv valgt å begå vold flere ganger. Alt dette er valgfritt.»
I samtalen med Ole Asbjørn Ness blir det tydelig at det politiske handlingsrommet er sterkt begrenset av internasjonale konvensjoner. Men for mange er tiden for å sitte stille i båten over.
Det er på høy tid at Fremskrittspartiet tar konsekvensen av systemsvikten og følger Norgesdemokratenes tydelige linje. Norge må aktivt tre ut av alle internasjonale traktater og avtaler som i dag hindrer hjemsendelse og remigrasjon av kriminelle utlendinger.
Remigrasjon for å redde liv
Spørsmålet som står igjen etter drapet på Maren Sømme, er om denne tragedien fungerer som den nødvendige varsellampen som får FrP til å våkne opp og se at remigrasjon ikke lenger er et alternativ – det er en nødvendighet for å redde liv.
Det betyr at vi faktisk må ha et korrekt forhold til den afghanske Taliban-regjeringen, for å sørge for at vi får remigrert afghanere med ulovlig opphold i Norge.
Mens politiet ber om ro og forsvareren varsler anmeldelser, sitter offentligheten igjen med en følelse av at den offisielle informasjonen er så begrenset at ryktene får fritt spillerom.
Uten Filter vil fortsette å kreve svar på hvorfor en utvist person med en omfattende voldshistorikk fikk fortsette å ha kontakt med Maren Sømme frem til den tragiske hendelsen, og vi vil fortsette å legge press på våre folkevalgte til å prioritere norske liv fremfor internasjonale konvensjoner.
Les Uten Filters originale avsløring:
