Når empati blir et våpen

Av Kristina Win

Det viser seg tydelig når et samfunn samles for å minnes et drapsoffer. I stedet for å åpne rommet for ulike perspektiver på hva som skjedde og hvorfor, trekkes det opp usynlige grenser. Visse stemmer får lov til å tale. Andre blir bedt om å holde seg unna, ikke fordi de benekter tragedien, men fordi de muligens ønsker å trekke inn faktorer som utfordrer den dominerende fortellingen.

Her skjer et skifte. Empatien for offeret blir ikke lenger et felles utgangspunkt. Den blir et filter. Den som holder seg innenfor den godkjente rammen – at dette primært handler om generelle mønstre av partnerdrap – får stå.

Den som peker på systemiske svikt, tidligere varsler, kulturelle faktorer eller politiske beslutninger, oppleves som forstyrrende. Empatien søker ikke lenger full forståelse. Den forsvarer et narrativ.

Denne dynamikken følger flere velkjente mekanismer. Gruppepolarisering gjør at holdninger blir mer ekstreme når likesinnede diskuterer (Isenberg, 1986; Sunstein, 2002). Moralsk lisensiering og renhetskrav gjør det mulig å oppleve eksklusjon som en moralsk handling (Graham et al., 2013).

Og når politisk eller ideologisk tilhørighet blir en del av det moralske selvet, oppleves avvikende analyser ikke bare som uenighet, men som en trussel mot identiteten (Tajfel& Turner, 1979; Swann et al., 2012).

Samtidig snevres Overton-vinduet inn – det retoriske begrepet for spekteret av ideer som til enhver tid regnes som akseptable i offentlig debatt (Lehman, 2010).

Det som kunne vært en åpen samtale om årsaker, reduseres til en kontrollert markering der bare godkjente stemmer får plass. Mekanismen har også en empirisk side: når et syn oppfattes som sosialt uakseptabelt, tier folk heller enn å risikere utestengelse, og tausheten forsterker seg selv (Noelle-Neumann, 1974).

Hvorfor får følelser så ofte forrang? Fordi de skaper umiddelbar moralsk tyngde og identifikasjon. En emosjonell reaksjon mobiliserer raskere enn en analyse, og forskningen tyder på at den moralske dommen ofte kommer først – begrunnelsen føyes til i etterkant (Haidt, 2001).

Den som avviser den emosjonelle rammen, risikerer å bli sett som kald eller kynisk, og motargumenter som peker på fakta, mønstre eller systemfeil blir lett stemplet som ufølsomme.

Dette er ikke bare spontan empati. Det er en metodikk. Når følelser gjøres til den høyeste autoriteten, blir det mulig å definere hva som er tillatt å si. Den som avviser rammen, fremstår som en som angriper offeret eller mangler medfølelse – selv når poenget er å forstå årsakene bedre. Å stenge andre ute kan da oppleves som en dydig handling i seg selv, en måte å markere egen moralsk posisjon på (Tosi&Warmke, 2016).

Fraværet av dialog er ikke nøytralt. Det er skadelig. Uten motforestillinger og ubehagelige spørsmål mister samfunnet evnen til å se mønstre, rette systemfeil og faktisk beskytte de mest sårbare.

Empati uten realitet og kritisk tenkning blir da ikke bare begrenset – den blir farlig.

Konsekvensen er alvorlig. Når empati brukes til å begrense hva som er tillatt å si om et drap, beskytter den ikke lenger offeret. Den beskytter ideologien. Og de som kunne ha bidratt til en mer fullstendig forståelse av hvorfor tragedien skjedde, blir stående utenfor.

Dette er ikke en tilfeldig forskjellsbehandling. Den følger et mønster: følelser som bekrefter det hellige narrativet, slipper til, mens følelser som forstyrrer det, omkodes til respektløshet.

Den som stiller spørsmål ved systemet, varslene eller beslutningene, angriper ikke lenger et argument – han krenker de sørgende. Slik flyttes uenigheten ut av det saklige og inn i det moralske, hvor den kan avvises uten å besvares.

Poenget er ikke at en bestemt side eier denne mekanismen. Den tilhører ingen fløy. Den aktiveres hver gang et fellesskap gjør en hendelse hellig. Den som sitter med definisjonsmakten, bestemmer hvilke følelser som teller som omsorg og hvilke som teller som overtramp.Så hvem er det i dag som bestemmer? Og hva koster det for samfunnet som får servert kun halvparten av sannheten?

Det er her ytringsfriheten prøves: i muligheten til å stille det spørsmålet ingen vil høre, nettopp i det øyeblikket det er mest ubehagelig. Et demokrati måles ikke på hvor godt det beskytter den godkjente følelsen, men på om det tåler stemmen som forstyrrer den.

Når adgangen til det offentlige rommet avgjøres av hvilke følelser som er anerkjent, er det ikke lenger ytringsfriheten som råder. Det er den som forvalter og godkjenner følelsene.

• Referanser
• Graham, J., Haidt, J., Koleva, S., Motyl, M., Iyer, R., Wojcik, S. P., & Ditto, P. H. (2013). Moral foundations theory: The pragmatic validity of moral pluralism. I Advances in experimental social psychology (Vol. 47, s. 55-130). Academic Press. https://doi.org/10.1016/B978-0-12-407236-7.00002-4
• Haidt, J. (2001). The emotional dog and its rational tail: A social intuitionist approach to moral judgment. Psychological Review, 108(4), 814-834. https://doi.org/10.1037/0033-295X.108.4.814
• Isenberg, D. J. (1986). Group polarization: A critical review and meta-analysis. Journal of Personality and Social Psychology, 50(6), 1141-1151. https://doi.org/10.1037/0022-3514.50.6.1141
• Lehman, J. G. (2010). An introduction to the Overton window of political possibility. Mackinac Center for Public Policy.
• Noelle-Neumann, E. (1974). The spiral of silence: A theory of public opinion. Journal of Communication, 24(2), 43-51. https://doi.org/10.1111/j.1460-2466.1974.tb00367.x
• Sunstein, C. R. (2002). The law of group polarization. Journal of Political Philosophy, 10(2), 175-195. https://doi.org/10.1111/1467-9760.00148
• Swann, W. B., Jr., Jetten, J., Gómez, Á., Whitehouse, H., & Bastian, B. (2012). When group membership gets personal: A theory of identity fusion. Psychological Review, 119(3), 441-456. https://doi.org/10.1037/a0028589
• Tajfel, H., & Turner, J. C. (1979). An integrative theory of intergroup conflict. I W. G. Austin & S. Worchel (Red.), The social psychology of intergroup relations (s. 33-47). Brooks/Cole.
• Tosi, J., & Warmke, B. (2016). Moral grandstanding. Philosophy & Public Affairs, 44(3), 197-217. https://doi.org/10.1111/papa.12075