Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kristina Win
Når en tidligere Høyre-statsråd og politisk redaktør i E24 omtaler Elon Musk som en som systematisk fremmer ideer fra det «ekstreme høyre», er det ikke bare en sterk mening. Det er et eksempel på en metode.
Metoden er velkjent, men sjelden navngitt. Den består i å ta et begrep som en gang hadde en klar og avgrenset betydning – ekstremisme, ytre høyre, radikalisering – og gradvis utvide det til å dekke stadig mer av det man misliker. Jo bredere merkelappen blir, desto mer effektivt fungerer den som samtale-stopper.
- Kritikk av åpne grenser? Ytre høyre.
- Sterke formuleringer om elite-svikt og politisk ansvar? Ytre høyre.
- Å snakke om «forræderi» mot egne borgere? Ytre høyre.
Når et begrep utvides på denne måten, skjer det George Orwell beskrev som Newspeak i praksis. I boken hans 1984 var poenget ikke bare å forby ord, men å gjøre dem så utydelige og moraliserende at de ikke lenger kunne brukes til presis tenkning. Jo færre nyanser et ord hadde, desto vanskeligere ble det å formulere avvikende tanker. Språket ble et instrument for kontroll, ikke for forståelse.
Hør «1984» på lydbok:
Det samme skjer her. Når «ytre høyre» mister sin avgrensede betydning og blir en fleksibel merkelapp for nesten all motstand mot den rådende konsensus, slutter det å være et analytisk verktøy. Det blir i stedet et instrument for å diskvalifisere. Man trenger ikke lenger å møte argumentet – det holder å plassere motparten i en kategori som allerede er moralsk dømt.
Og her ligger det mest interessante:
Det har blitt påfallende lett å sette merkelapp på andre. Det krever lite – ingen data, ingen presis definisjon, ingen vilje til å møte argumentet. Man plasserer bare motparten i en kategori som allerede er moralsk diskvalifisert. Jobben er da over.
Å undersøke egne premisser er derimot krevende. Det krever at man tåler ubehag, skiller mellom det man misliker og det som faktisk er ekstremt, og aksepterer at motparten kan ha delvis rett. De fleste unngår det.
Derfor fungerer metoden så godt. Den flytter oppmerksomheten bort fra «hva er sant?» og over til «hvem er den andre?». Når debatten handler om karakter og tilhørighet i stedet for argumenter, blir det langt enklere å vinne uten å ha rett.
Dette er ikke bare en sak om verdens rikeste mann.
Det er lett å stemple Elon Musk. Han er synlig og mektig nok til å tåle det. Men spørsmålet som følger, er langt mer alvorlig: Hvem er neste?
Når metoden først er etablert, trenger den ikke lenger store mål. I morgen kan den brukes mot den som stiller et ubehagelig spørsmål i en debatt, den som peker på et mønster ingen vil se, eller den som nekter å akseptere at følelser alltid skal trumfe fakta. Da er det ikke lenger snakk om én mann. Det er snakk om grensene for hva som er tillatt å tenke og å si.
Vi ser den samme logikken andre steder. Når «riktig side» blir viktigere enn sannhet, skifter journalistikken sjanger uten å annonsere det – fra undersøkelse til forsvar av et verdensbilde. Mekanismen er den samme: man trenger ikke lenger å vinne argumentet. Man trenger bare å definere hvem som er innenfor og hvem som er utenfor.
Når mennesker i posisjoner med status og definisjonsmakt begynner å bruke stillingen sin til å fremme et skille mellom «oss» og «de andre», har den demokratiske utviklingen snudd feil retning. Et demokrati måles ikke på hvor godt det beskytter den godkjente følelsen eller det riktige narrativet. Det måles på om det tåler stemmen som forstyrrer den.
Spørsmålet er derfor ikke primært om Elon Musk eller den tidligere Høyre-statsråden.
Spørsmålet er hvem – og hvorfor.
Hvem har interesse av at begrepet utvides?
Hvorfor er det mer effektivt å stemple enn å argumentere?
Og hva skjer den dagen metoden ikke lenger brukes mot verdens rikeste mann, men mot den som stiller feil spørsmål, den som peker på feil mønster – eller den politiske motstanderen som nekter å spille med?
Når det blir lettere å sette merkelapp på andre enn å undersøke egne premisser, er det ikke lenger debatt.
Det er maktutøvelse gjennom språk.
Og når språket først brukes slik, er det ytringsfriheten som begrenses – stille, effektivt, og uten at de fleste merker det før det er for sent.
Referanser:
Haslam, N. (2016). Concept creep: Psychology’s expanding concepts of harm and pathology. Psychological Inquiry, 27(1), 1–17. https://doi.org/10.1080/1047840X.2016.1082418
Noelle-Neumann, E. (1974). The spiral of silence: A theory of public opinion. Journal of Communication, 24(2), 43–51. https://doi.org/10.1111/j.1460-2466.1974.tb00367.x
Orwell, G. (1949). 1984. Secker & Warburg.
Røe Isaksen, T. (2026, 5. august). Målbevisst og systematisk fremmer Musk ideer fra det ekstreme høyre. E24. https://e24.no/internasjonal-oekonomi/i/L4971P/maalbevisst-og-systematisk-fremmer-musk-ideer-fra-det-ekstreme-hoeyre
Tosi, J., & Warmke, B. (2016). Moral grandstanding. Philosophy & Public Affairs, 44(3), 197–217. https://doi.org/10.1111/papa.12075
