Hovedstadspressen jobber nå på høygir for å framstille Lise Klaveness som den riktige presidenten for Fédération Internationale de Football Association (FIFA), den internasjonale sammenslutning av 211 nasjonale fotballforbund.
De som kjenner fotballen globalt, vet at dette bare er norsk avisløgn, men det gir likevel god innsikt i hvordan det tenkes i medieelitene her til lands og hvordan de fremmer sine saker.
Klaveness har de siste årene posisjonert seg som fotballens fremste moralist. Hun snakker kontinuerlig om alle slags ting utenfor fotballens grenser. Det er helt klart at hun bare bruker fotballen som et redskap for å bygge opinion for bestemte saker. Klaveness har aldri blitt valgt til noe politisk verv, men likevel oppfører hun seg som om hun var folkevalgt på høyt nivå.
Sannheten er at Klaveness er en typisk representant for den vestlige eliten – selvutnevnt, selvrettferdig og fullstendig ute av takt med verdensopinionen.
La oss se litt på Klaveness’ ulike oppsiktsvekkende utspill:
Et eksempel kom da hun uttalte at FIFA-sjef Gianni Infantinos ønske om å slippe Russland inn i internasjonal fotball igjen var uakseptabelt. Videre sa hun at også Israel skulle utestenges fra internasjonal fotball. «Personlig mener jeg at når Russland er ute, burde også Israel vært ute», uttalte hun i podkasten «Pop og politikk».
Klaveness vil altså drive utenrikspolitikk fra sin rolle som fotballpresident.
Andre eksempler på at Klaveness har gjort idrett til politisk slagmark er hennes kritikk av VM-tildelingen til Qatar, migrantarbeiderforhold i Persiagulfen og LHBTQ+-sikkerhet fra talerstolen under FIFA-kongressen i 2022. Med tåpelige utsagn av typen «fotballen skal være for alle» så påberoper hun seg innsikt i menneskerettighetsspørsmål og internasjonale forhold. Det er direkte pinlig.
Hun har også lenge vært den skarpeste kritikeren av FIFA-president Gianni Infantino.
Klaveness har også eksponert sitt familieliv for å bygge opp bildet av seg selv: Et perfekt bilde på den norske medieeliten premisser, skapt for offentligheten
Klaveness er gift med Ingrid Camilla Fosse Sæthre, tidligere fotballspiller, og sammen har de tre sønner. Klaveness har skrevet om følelsen av skam knyttet til identiteten sin i idretten. Hun har selv kommet med historien om sønnen som korrigerer læreren og forteller at «jeg har nemlig to mammaer», er et bilde hun selv har malt for å fremstå som en moderne og inkluderende mor.
Dette glansbildet blir imidlertid stadig brukt for å underbygge hennes politiske agenda. Hun ynder å fortelle offentligheten om hvor krevende det er med «200 reisedager i året» og snakker åpent om hvor sårt det er å gå glipp av store øyeblikk i barnas liv. Uttalelsene er designet og formidlet av den servile pressen for å fremstille henne som et offer og for å skape sympati.
Og Klaveness’ familie nyter også livet på fellesskapets regning. Under fotball-VM i 2023 ble det rapportert at NFF tillot henne å ta med seg kona og de tre sønnene til VM på forbundets regning. Etter massiv kritikk måtte Klaveness og NFF fortelle at hun betalte reisen selv, opplagt et resultat av offentlig misnøye.
Klaveness har heller ikke vært sjenert for å bruke familiens økonomi som argument for å ta imot betaling. Da hun rykket inn i UEFAs styre og skulle motta et honorar på 160 000 euro (ca. 1,8 millioner kroner), forsvarte hun seg med at «kona» var i permisjon. Dermed mente hun tydeligvis at hun fortjente dobbel millionlønn. Dette avslører en kynisk bruk av privatlivet for å rettferdiggjøre økonomisk vinning, noe som står i skarp kontrast til den idealistiske fasaden hun ellers forsøker å vise.
Klaveness fremstår som en person som konstant gjør sin egen private situasjon til et offentlig anliggende når det passer hennes agenda. Dette er hennes måte, sammen med de servile mediene, for å manipulere opinionen i Norge.
Videre er det opplagt at Klaveness mangler støtte innenfra fotballverdenen. Da hun stilte til valg i UEFA i 2023, fikk hun nest færrest stemmer av elleve kandidater. Hennes meninger deles rett og slett ikke av det internasjonale fotballmiljøet.
Klaveness har heller aldri blitt valgt til noe politisk verv. Likevel opptrer hun som om hun representerer noe mer enn seg selv og en liten krets av likesinnede, spesielt sine venner i norske medier. Hennes moralske fordømmelser fremstår som privilegerte ytringer fra en kvinne som aldri har måttet stå til ansvar overfor velgere. Hun har heller aldri vært utsatt for noen kritisk presse.
Klaveness er et symbol på den globalistiske elitens hykleri – en selvutnevnt samvittighet som tror hun vet bedre enn resten av verden. Som norsk kvinnelig homoseksuell som fronter tidens idoler fra fotballens talerstol, er hun akkurat den muppeten eliten behøver for å fremme sin agenda.
Konklusjonen er enkel: Lise Klaveness bør slutte å utgi seg for å være noe hun ikke er.
