El Mundo er Spanias nest største dagsavis med hundretusenvis av lesere. Den har en sterk posisjon i spansk offentlighet som sentrum-høyreorientert stemme, og påvirker den politiske debatten i landet.
Nylig publiserte avisen omfattende betraktninger om Ceuta-krisen, basert med samtaler med kinesiske nøkkelpersoner. Et sentralt spørsmål for dem var: Hva om den massive ankomsten av migranter i Ceuta var en del av en etterretningsoperasjon orkestrert av Marokko og Israel for å destabilisere Spania?
Avisen rapporterer at dette er en teori som har fotfeste blant kinesiske akademikere og etterretningskretser for tiden. Kildene er tjenestemenn fra Beijing som har formidlet opplysningene til avisen på spørsmål om hvordan migrasjonskrisen i den spanske autonome byen har blitt sett på i verdens nest største økonomi.
Avisen viser også til den egyptiske statsviteren Nadia Helmy, spesialist i kinesisk politikk og kinesisk-israelske forhold, som har åpent denne teorien i en artikkel publisert av fagtidsskriftet Modern Diplomacy.
Helmy skriver at noen rapporter utarbeidet i Beijing tolker det som skjedde i Ceuta som en hybrid krigføringsoperasjon som hadde som mål å øke presset på Pedro Sánchez’ regjering. Ifølge opplysningene involverte operasjonen Mossad, den israelske etterretningstjenesten, som var interessert i å fremme en destabiliseringskampanje mot Spania.
Helmy setter dette i kontrast til dekningen fra store kinesiske statlige medier, som CGTN og Xinhua, som primært fokuserte på utplasseringen av den spanske hæren og krisens implikasjoner for EUs ytre grenser.
«Kinesiske etterretningsanalysesentre har undersøkt opptrappingen av diplomatiske og politiske spenninger mellom Spania og Israel. Fra dette perspektivet kan forverringen av de bilaterale forbindelsene ha motivert Mossad til å involvere seg i migrasjonskrisen mellom Marokko og Spania, forverret situasjonen og infiltrert agenter for å skape misnøye og kaos blant den marokkanske befolkningen», forklarer Helmy til El Mundo.
I private samtaler lurer også noen diplomater og analytikere på om angrepet på Ceuta er relatert til den gradvise forverringen av forholdet mellom Madrid og Israel, preget av den spanske regjeringens kritikk av massakren i Gaza og dens anerkjennelse av den palestinske staten. «Siden normaliseringen av forholdet i 2020 har Marokko og Israel blitt allierte og har styrket sitt forsvars- og etterretningssamarbeid», kommenterte en diplomat.
Denne teorien har også blitt nevnt av andre utenfor Kina. Colombias president Gustavo Petro pekte direkte på den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu som den endelige ansvarlige for migrasjonskrisen i Ceuta. Han hevdet at den israelske lederen «betaler de fattige for å risikere livet for å komme til Spania» og at Marokko «har overgitt seg til planene til en flyktende folkemordsgalning», og koblet migrantstrømmen til det nære forholdet mellom Rabat og Tel Aviv. Petro anklaget også den israelske statsministeren for å fremme destabiliseringskampanjer mot regjeringer som stiller spørsmål ved hans politikk i Midtøsten.
I Kina, et land med streng grensekontroll, så fremkalte bilder av tusenvis av mennesker som krysset inn i spansk territorium en blanding av forbauselse og vantro blant mange kinesiske brukere av sosiale medier. «Hvordan er det mulig at de kan krysse grensen så lett?» var et av de vanligste spørsmålene, forteller El Mundo.
Utover migrasjonsdimensjonen forklarer kinesiske tjenestemenn og diplomater at krisen i Beijing først og fremst sees fra et geostrategisk perspektiv. Ceuta fremstår som en ny brikke i det komplekse sjakkbrettet i det vestlige Middelhavet, en region der viktige sjøruter, havneinfrastruktur, energiforsyning og en voksende kinesisk økonomisk tilstedeværelse møtes.
Det pekes også på et nært forhold mellom regjeringene til Pedro Sánchez og Xi Jinping: Antagelig mer enn noen annen europeisk leder så har Sánchez styrket Spanias posisjon som en av de mest mottakelige samtalepartnerne til Kina innenfor EU.
El Mundo nevner videre at Marokko er også en stor handelspartner for Kina. De siste fem årene har landene styrket sine økonomiske bånd betydelig i form av store infrastrukturprosjekter og handelsavtaler. Videre har dusinvis av kinesiske selskaper annonsert millioninvesteringer for å bygge fabrikker for elektriske kjøretøykomponenter, batterier og strategiske materialer i Marokko. Valget er basert på flere faktorer: politisk stabilitet, frihandelsavtaler med EU og USA, rikelige fosfatreserver – nøkkelen til batteriproduksjon – og en førsteklasses beliggenhet, bare 14 kilometer fra Europa.
Kinesiske statseide selskaper deltar i jernbane-, energi- og havneprosjekter, mens havnen i Tanger Med – den største i Middelhavet og en av verdens ledende havner for containertrafikk – har etablert seg som et knutepunkt av stor verdi.
Derfor beregner Beijing, hver gang en krise bryter ut i Ceuta eller hvor som helst i Nord-Marokko, den mulige virkningen på en av sine økonomiske partnere hvis strategiske betydning fortsetter å vokse.
Kina er nemlig «Kina først» i sin politikk.
