Oljefondet bør snarest investere i gull og hjemlig infrastruktur.

Av Kurt Guldvik, Oppdal 

Nicolai Tangen har nå sagt det mange nordmenn helst ikke vil høre.

Oljefondet kan i verste fall forsvinne.

Det kan gå tomt for penger.

Selvfølgelig er det ikke et sannsynlig scenario at Norges over 22 000 milliarder kroner plutselig blir borte sånn over natten. Men poenget Tangen peker på er langt viktigere enn selve dommedagsscenariet. Historien viser at store nasjonale formuer ikke nødvendigvis varer evig. Verdensøkonomien forandrer seg. Stormakter faller. Valutasystemer endres. Kriger oppstår. Finanskriser kommer. Nye teknologier snur opp ned på etablerte næringer.

Hvorfor skulle Norge være garantert et evig unntak?

Hvis vi først tar denne advarselen på alvor, bør vi også begynne å stille et annet spørsmål:

Hva skal Norge eie dersom verden blir mer ustabil?

I dag er hovedregelen at Oljefondet skal investere pengene våre utenfor Norge. Fondet eier aksjer, obligasjoner, eiendom og infrastruktur over hele verden. Det er en fornuftig strategi for å spre risiko og skjerme norsk økonomi.

Men kanskje tiden er inne for å tenke litt annerledes.

Jeg mener Norge bør bruke en begrenset og tidsbestemt del av Oljefondets enorme formue til å bygge opp en strategisk reserve av gull og sølv, kjøpe tilbake eierskap i viktige norske virksomheter (tenker på Freia, Helly Hansen, Madsus osv.) og samtidig investere massivt i norsk infrastruktur.

Ikke for å ødelegge Oljefondet.

Men for å sikre Norge.

Gull som forsikring

Gull skaper ikke arbeidsplasser. Gull produserer ikke varer. Gull betaler ikke utbytte.

Men gull har en egenskap som aksjer og obligasjoner ikke har.

Det er ikke et løfte fra en annen part.

I en verden med geopolitisk uro, økende statsgjeld, valutauro og usikkerhet om fremtidens internasjonale finanssystem kan det være klokt for Norge å eie en større fysisk reserve av edle metaller.

Jeg mener derfor at en tidsbegrenset del av fremtidige investeringer fra Oljefondet bør gå til fysisk gull og eventuelt sølv.

Hvorfor tror dere at Kina,Russland osv bygger opp store gullreserver? Det er fordi de anser det som et nødvendig sikkerhetstiltak.

For et fond på over 22 000 milliarder kroner er selv to eller tre prosent enorme beløp. Samtidig er det lite nok til at Norge ikke setter hele spareformuen på spill dersom gullprisen skulle falle.

Det er forsikringstanken som er interessant.

Hvorfor skal vi ikke eie mer av Norge?

Her kommer det andre, og kanskje enda viktigere, spørsmålet.

Hvorfor skal verdens største statlige investeringsfond kunne eie rundt 1,5 prosent av børsnoterte selskaper verden over, mens det samtidig er nærmest et prinsipp at pengene våre ikke skal brukes til å eie strategiske virksomheter i Norge?

Oljefondet eier andeler i omtrent 7 200 selskaper rundt omkring i verden.

Men Norge trenger også eierskap.

Vi trenger kontroll over verdier som betyr noe for norsk økonomi, norsk beredskap, norske arbeidsplasser og norsk kultur.

Kjøp tilbake Freia. Ja, Freia eies av det amerikanske flernasjonale konsernet Mondelez International, og Oljefondets (Statens pensjonsfond utland) eierandel i Mondelez ligger på 8,9 milliarder kroner, noe som tilsvarer en eierandel på rundt 1,05 prosent av selskapet. 

Kjøp hjem Helly Hansen. Oljefondet har en aksjepost i Kontoor Brands (børsnotert i New York under tickeren KTB). Verdien av denne aksjeposten ligger i underkant av 400 millioner kroner ($36,2 millioner), noe som utgjør en eierandel på i underkant av 1 prosent av hele konsernet.

Kjøp hjem Madshus skifabrikk. Men solgt til et tjekkisk selskap.

Det finnes mange andre bedrifter også. Som kan og bør kjøpes hjem.

Og dette handler ikke om at staten nødvendigvis skal drive fabrikkene eller sitte på kontorene.

Det handler om å sikre norsk tilknytning og norsk eierskap til virksomheter som har blitt bygget opp av nordmenn gjennom generasjoner.

Når sterke norske merkevarer og selskaper selges til utenlandske eiere, er det ikke nødvendigvis et problem.

Men når stadig mer av norsk næringsliv havner på utenlandske hender, bør vi i det minste spørre om Norge har blitt for redd for å eie selv.

Et rikt land som Norge bør kunne være både internasjonalt og nasjonalt.

Vi kan investere i Apple, Microsoft og tusenvis av andre selskaper over hele verden.

Men vi bør også kunne eie våre egne strategiske verdier.

Hva om vi brukte en tidsbegrenset ordning?

Jeg foreslår ikke at vi skal endre hele Oljefondet permanent.

Jeg foreslår en tidsbegrenset ordning.

La oss si ti år.

I denne perioden kunne Norge satt av en begrenset del av fondets midler til tre områder.

For det første gull og sølv som strategiske reserver.

For det andre oppkjøp av strategiske norske virksomheter og norske merkevarer.

For det tredje en enorm og langsiktig satsing på norsk infrastruktur.

Det siste er kanskje det viktigste.

Norge har råd til å bygge landet.

Vi har råd til å vedlikeholde veiene.

Vi har råd til jernbane.

Vi har råd til tunneler og broer.

Vi har råd til strømnett.

Vi har råd til vann og avløp.

Vi har råd til digital infrastruktur.

Vi har råd til forsvar og beredskap.

Vi har råd til å modernisere offentlige bygg.

Vi har råd til å gjøre Norge mer robust mot fremtidige kriser.

Det vi ikke har råd til, er å la være.

Vi må slutte å tenke på Oljefondet som en bankkonto

Oljefondet ble opprettet for å sikre verdiene fra olje og gass for fremtidige generasjoner.

Det betyr ikke nødvendigvis at pengene må stå på en konto i form av aksjer og obligasjoner i utlandet til evig tid.

En vei, en tunnel, et strømnett eller en jernbane er også en investering.

Et norsk selskap som skaper arbeidsplasser, teknologi og skatteinntekter er også en investering.

En strategisk gullreserve er også en form for beredskap.

Det er på tide å utvide måten vi tenker om verdier på.

Hva er egentlig mest verdifullt for Norge om 30 år?

En ytterligere aksjepost i et amerikansk teknologiselskap?

Eller et moderne strømnett, gode jernbaner, sikre veier, sterke norske bedrifter, strategiske råvarer og en betydelig gullreserve?

Jeg mener vi bør tørre å stille spørsmålet.

Ikke sløs bort formuen. Bruk den klokere.

Selvfølgelig finnes det gode argumenter mot forslaget.

Staten kan betale for mye når den kjøper selskaper.

Politikere kan begynne å favorisere bestemte bedrifter.

Infrastrukturprosjekter kan bli dyrere enn planlagt.

Gull kan falle i verdi.

Og statlig eierskap kan bli brukt politisk.

Derfor må dette gjøres profesjonelt.

Oppkjøp må skje på kommersielle vilkår.

Investeringene må forvaltes av profesjonelle.

Det må være full åpenhet.

Det må være klare grenser for politisk innblanding.

Og ordningen må være tidsbegrenset og evalueres jevnlig.

Men risikoen ved å gjøre noe er ikke nødvendigvis større enn risikoen ved å gjøre ingenting.

Tangen har startet en viktig debatt

Når Oljefondets egen sjef nå sier at fondet i ytterste konsekvens kan forsvinne, bør vi ikke bare trekke på skuldrene og fortsette som før.

Tvert imot.

Vi bør bruke advarselen til å spørre hva slags Norge vi ønsker å overlate til våre barn og barnebarn.

Et Norge som har verdens største sparekonto, men som har solgt stadig mer av sine egne strategiske verdier?

Eller et Norge som både har en stor internasjonal finansformue og samtidig har sikret sitt eget land?

Jeg mener svaret bør være det siste.

Vi trenger ikke å velge mellom Oljefondet og Norge.

Vi kan bruke en begrenset del av rikdommen til å gjøre Norge sterkere.

Kjøp gull.

Kjøp sølv.

Kjøp tilbake strategiske norske virksomheter når det er fornuftig.

Bygg og moderniser infrastrukturen.

Styrk strømnettet.

Styrk beredskapen.

Styrk norsk eierskap.

Og gjør det i en begrenset periode, med klare regler og profesjonell forvaltning.

Oljefondet ble bygget for fremtidige generasjoner.

Da bør vi også sørge for at fremtidige generasjoner arver noe mer enn en portefølje med aksjer og obligasjoner.

De bør arve et sterkt, rikt og selvstendig land.