Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Johan Slåttavik.
I juni møtte rundt 150 demonstranter opp på Trondheim havn for å ta imot passasjerene på cruiseskipet Silver Dawn. En tredjedel av passasjerene deltok på et opplegg i regi av det konservative Hillsdale College. De øvrige 406 hadde ingenting med det å gjøre.
Det spilte liten rolle.
Ifølge Adresseavisen ble de fleste passasjerene møtt med «fuck off»-rop fra de mest høyrøstede demonstrantene. En mann som forsøkte å diskutere med dem, fikk ørene fulle av rop og dundrende musikk. Et ektepar som ikke tilhørte Hillsdale-gruppen, fikk samme behandling. Mannen fortalte at han aldri hadde stemt på Trump.
Likevel er tonen påfallende munter. Demonstrasjonen beskrives som «langt større og mer fargerik» enn en tilsvarende markering i Ålesund. LO-lederen er «stolt» mens han mønstrer fanene og bannerne. En Rødt-politiker får forklare at «det tankegodset Maga-bevegelsen forfekter» ikke er ønsket i Trondheim.
Bytt så ut demonstrantene med ytre høyre.
La 150 nasjonalister møte et cruiseskip med venstreorienterte amerikanere. La dem rope «fuck off» til passasjerene, overdøve dem med musikk og skjelle ut tilfeldige turister som ikke engang tilhører gruppen de protesterer mot.
Ville Adresseavisen kalt demonstrasjonen «fargerik»?
Denne uken var det husokkupanter på Svartlamon som fikk den milde.
Et hus i Strandveien i Trondheim skal rives i forbindelse med jernbaneutbyggingen. De tretten tidligere beboerne hadde fått tilbud om nye steder å bo. Boligstiftelsen har fått tilsagn om 15,7 millioner kroner til et erstatningsbygg. Stiftelsens daglige leder omtaler løsningen som god.
Huset var fraflyttet og ryddet.
Så tok aktivistene seg inn. Noen møtte pressen i finlandshette.
Igjen kan man bytte politisk fortegn.
Se for deg maskerte aktivister fra ytre høyre som tar seg inn i en bygning de ikke disponerer for å stanse gjennomføringen av et demokratisk vedtak. Ville de ganske enkelt vært «okkupanter» som ønsket å bevare et viktig kulturmiljø? Eller ville Adresseavisen undersøkt ekstremisme, ideologi, nettverk og trusselen mot demokratiet?
Jeg tror de fleste kjenner svaret.
Det handler ikke om at kommunistiske publikasjoner som Adresseavisen skal slutte å intervjue venstreradikale aktivister eller forsøke å forstå motivene deres. Det bør avisen gjøre. Å være PR-byrå for Arbeiderpartiet og venstrebevegelsen er jobben deres.
Problemet oppstår når mellommenneskelig forståelse blir et politisk privilegium.
