American Pravda: De jødiske røttene til USSR og USSA

Av Roy Unz, først publisert på unz.org.  Oversettelse og forord av  Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.

Forord
Av Væringen

Ron Unz, som jeg har oversatt flere artikler av for Uten Filter tidligere, er etter min oppfatning en av USAs skarpeste intellektuelle. Han er også uten tvil en av de mest produktive. Med sin familiebakgrunn i en ukrainsk-jødisk og jiddish-talende familie i USA, har han også en bakgrunn som er unik for den typen kritisk tenkning han representerer.

Et av «problemene» med Unz’ artikler, er at kildetilfanget, anekdotene og referansene ofte er unikt amerikanske og derfor til dels ukjente for en skandinavisk leserskare. Dette kan være med på å gjøre arbeidene hans noe «fremmede» for enkelte skandinaver, til tross for at litteraturen han bruker som grunnlag og eksempler, er utpreget internasjonal.

Det har etter min oppfatning en mulig sammenheng med at USA har vært spesielt sensurfritt sammenlignet med Europa, og at europeisk dissidentlitteratur derfor ofte har vært vesentlig mer tilgjengelig og kjent over dammen enn her på det europeiske kontinentet.

I denne artikkelen kommer derimot Unz inn på eksempler og kilder som ligger svært nær oss skandinaver. Den han nevner ved navn i artikkelen her, er den svenske jødiske bankmannen, Olof Aschberg, som var kjent som «den røde bankiren».

Aschberg delvis finansierte bolsjevikene under revolusjonen, sammen med blant annet den jødiske, tyskfødte amerikanske, jødiske bankmannen, Jacob Schiff. Aschberg finansierte også Folkefronten i Spania under borgerkrigen der.

Olof Aschbergs sønnesønn er Robert Aschberg, journalist og nestor innen svensk media.

Den yngre Aschberg har – selvsagt – viet mye av sitt yrkesliv til å arbeide mot «nynazisme» og var med på å stifte tidsskriftet Expo i 1995 sammen med forfatteren Stieg Larsson. Han sitter fremdeles i organisasjonens ledelse. Organisasjonen er kjent for voldelig forfølgelse av sine meningsmotstandere, og man burde være velkjent med at merkelappen «nynazist» klistres til enhver som måtte ha avvikende meninger om innvandringspolitikk. Aschbergs livsgjerning har altså vært viet til å fremme masseinnvandringen og «det flerkulturelle Sverige». Nya Dagbladet i Sverige gransket Aschbergs virksomhet i 2017.

Lesere med noen år på baken vil også huske Aschberg fra norske fjernsynsskjermer, i programmene Diskutabelt og I kveld med Robert Aschberg, som gikk på norsk TV3.

Programmet Diskutabelt var på den tiden å regne som avantgarde i Norge, med mye fokus på sex, sodomi, AIDS, nakne nudister i studio, og annet samfunnsnedbrytende stoff.

Det svenske fjernsynsprogrammet Granskning Sverige – kjent for å stille politikere og journalister til veggs for svenskfiendtlige og andre kontroversielle uttalelser -publiserte i 2019 en reportasje med skandaløse avsløringer om Robert Aschberg. Videoen med reportasjen ble slettet fra Youtube etter få timer.

Etter press fra avisen Expressen, ble YouTube-kanalen deres også stengt ned året før reportasjen om Aschberg kom. Til publiseringen av Aschberg-reportasjen brukte de Youtube-kanalen Feministinspektionen. Reportasjen inneholdt skandaløse avsløringer om barneporno og at Aschberg syntes godt om bestialitet, altså omgang med dyr. Det ble overhodet intet etterspill og anklagene er ikke bevist.

Den jødiske familien Aschberg har altså mye å svare for og har vært instrumentelle i både det blodige massemordet i Russland under og etter revolusjonen, i det morderiske forsøket på bolsjevikisk revolusjon i Spania, og også i det pågående – og blodige –  forsøket på avskaffelsen av Europa, europeisk kultur og de europeiske folk.

De skyldige er ikke langt borte, men de er her, midt iblant oss, som også Epstein-saken har vist.

---

American Pravda: The Jewish Roots of the USSR and the USSA

Av Ron Unz

Sovjetunionen og Aleksander Solsjenitsyn

For flere tiår siden, da jeg studerte på universitetet og senere tok høyere grads studier, hadde jeg en sterk interesse ved siden av studiene for Sovjetunionen og dens historie. I løpet av disse årene kan jeg ha lest så mange som hundre bøker om disse emnene.

På den tiden var mine synspunkter på de fleste historiske spørsmål nesten fullstendig konvensjonelle og i samsvar med hovedstrømmen, nært preget av det jeg hadde tilegnet meg gjennom de store mediene og vanlige historiebøker.

I løpet av de siste par tiårene har min forståelse av verden og dens historie gjennomgått den radikale forvandlingen som jeg har dokumentert i min omfattende serie «American Pravda». Men denne flodbølgen av avsløringer har latt mitt syn på Sovjetunionen stå nærmest urørt; det har knapt endret seg siden slutten av 1970-årene. Faktisk er selve tittelen på serien min hentet fra navnet på den ledende sovjetiske avisen, som både den gang og nå har vært et symbol på uærlig statlig propaganda.

Mye av mitt opprinnelige syn på det sovjetiske samfunnet ble formet av Pulitzerprisvinneren Hedrick Smith, som i mange år var Moskva-korrespondent for New York Times, og av hans omfattende bestselger om emnet. «The Russians», som ble utgitt for et halvt århundre siden, i 1976, vakte umiddelbart stor anerkjennelse blant kritikerne og oppnådde enorme salgstall i USA. Jeg leste den noen år senere.

Jeg leste nylig Smiths bok på nytt for første gang siden mitt første år på universitetet, og hans fremstilling av Sovjetunionen samsvarer fortsatt i stor grad med mine nåværende oppfatninger.

Hans 700 sider lange fremstilling beskrev et bisart og dysfunksjonelt samfunn, irrasjonelt og svært dårlig organisert. Sovjetiske borgere måtte tilbringe endeløse timer i kø for å kjøpe vanlige varer som enhver vestlig borger enkelt kunne skaffe seg på få minutter i den lokale dagligvarebutikken eller varehuset. Sovjetborgere bar med seg handlenett overalt hvor de gikk, slik at de kunne sikre seg gode sko eller god pølse dersom de tilfeldigvis kom over et parti som plutselig var blitt tilgjengelig. Dermed ble høyt utdannede fagfolk i byene redusert til en tilværelse som primitive jegere og sankere. Selv datidens fattige mennesker i den tredje verden syntes å leve liv uten de latterlige daglige ulempene som preget de angivelig langt rikere og mer avanserte sovjetborgernes tilværelse.

Et økonomisk system som var så merkelig og fungerte så dårlig, virket neppe egnet til å bestå for alltid. Rundt bordet i spisesalen var vennene mine og jeg stort sett enige om at Sovjetunionen til slutt ville bryte sammen, selv om tidspunktet var usikkert. Det er som regel langt enklere å forutsi den sannsynlige retningen på fremtidige hendelser enn å fastslå nøyaktig når de vil inntreffe. I 1970 hadde den fremtredende dissidenten Andrej Amalrik berømt utgitt «Vil Sovjetunionen overleve til 1984?», men hans dristige tidsangivelse bommet med noen få år.

Da sammenbruddet til slutt kom, var jeg derfor knapt overrasket, bortsett fra over at det foregikk nesten fullstendig fredelig. Mens sovjetblokken og deretter selve Sovjetunionen gikk i oppløsning, syntes jeg det var bemerkelsesverdig at et så enormt ideologisk imperium kunne falle med så liten blodsutgytelse. Mot slutten var det nesten ingen som trodde tilstrekkelig på systemet til å være villige til å forsvare det.

Det samtidige Sovjetunionen som Smith og andre beskrev, fremstod som et dystert og grått sted, kjedelig og lite inspirerende snarere enn farlig, best personifisert av den aldrende og skrøpelige generalsekretæren Leonid Bresjnev og hans like avfeldige kolleger i Politbyrået. Av disse grunnene rettet jeg i stedet min interesse og lesning mot de tidligere tiårene av sovjetisk historie, blant annet bolsjevikrevolusjonen som hadde etablert systemet, og den grufulle Stalin-perioden som snart fulgte.

Da jeg begynte å lese seriøse verk om sovjetisk historie, lot jeg meg først skremme litt av det enorme omfanget til de tre bindene av Aleksandr Solsjenitsyns berømte «Gulag-arkipelet», med sine 2000 sider. Men jeg leste dem til slutt på midten av 1980-tallet, og akkurat som de strålende anmeldelsene hadde antydet, gjorde den episke historien han fortalte om det enorme systemet av brutale tvangsarbeidsleirer et dypt inntrykk på meg.

Jeg studerte ved Cambridge University det året, og jeg leste også de fleste av forfatterens like omfattende skjønnlitterære verker, deriblant «I den første krets», «Kreftavdelingen» og «August 1914». I tillegg leste jeg på nytt «En dag i Ivan Denisovitsj’ liv», den svært korte romanen som opprinnelig hadde innledet hans meteoraktige litterære karriere i Sovjetunionen etter Stalin.

På bakgrunn av alle disse verkene betraktet jeg ham utvilsomt som en av de største forfatterne jeg noen gang hadde lest, fullt fortjent til Nobelprisen og alle de øvrige utmerkelsene han hadde mottatt. Michael Scammells fremragende, tusen sider lange biografi «Solzhenitsyn» fortalte den fascinerende historien om hans liv og gjorde ham utvilsomt til en av vår tids mest imponerende skikkelser.

Som en maktesløs fange, innesperret sammen med millioner av andre i det enorme Gulag-systemet – bare en simpel zek – hadde han bestemt seg for å nedtegne sine personlige erfaringer og dermed utfordre et av de mektigste tyranniene verden noen gang hadde sett. Skriftene hans kom etter hvert til å spille en viktig rolle i å kaste lys over dette regimets redsler og dermed til slutt bidra til dets fall.

Min egen vurdering av hans historiske betydning var den gang allment utbredt. Solzjenitsyn ble hyllet i enorme ordelag i Vesten, også av Vestens politiske elite og medieelite.

Men allerede den gang la jeg merke til enkelte hendelser som jeg først langt senere forstod i sin rette sammenheng. Som jeg skrev i 2018:

Jeg husker hvordan den enorme bølgen av amerikansk hyllest til Solsjenitsyns trebindsverk «Gulag-arkipelet» på 1970-tallet plutselig møtte en midlertidig motvind da noen la merke til at det blant verkets 2000 sider fantes ett enkelt fotografi som viste mange av de ledende administratorene i Gulag-systemet, ledsaget av en bildetekst som avslørte deres umiskjennelig jødiske navn.

Uken etter publiserte jeg en artikkel der jeg utdypet dette temaet. Jeg påpekte at Solsjenitsyn et kvart århundre senere endelig våget å ta denne skjulte delen av historien opp til full behandling, noe som fikk alvorlige konsekvenser for den anseelsen han fortsatt hadde igjen i Vesten.

I flere tiår ville de fleste amerikanere ha regnet nobelprisvinneren Aleksandr Solsjenitsyn blant verdens største litterære skikkelser, og bare hans «Gulag-arkipelet» solgte mer enn ti millioner eksemplarer. Men hans siste verk var en omfattende fremstilling i to bind av den tragiske, 200 år lange felles historien til russere og jøder. Til tross for at verket ble utgitt på russisk i 2002 og siden på en rekke andre språk, foreligger det fortsatt ingen autorisert engelsk oversettelse, selv om forskjellige ufullstendige utgaver har sirkulert på Internett i samizdat-form.

I flere tiår ville de fleste amerikanere ha regnet nobelprisvinneren Aleksandr Solsjenitsyn blant verdens største litterære skikkelser, og bare hans «Gulag-arkipelet» solgte mer enn ti millioner eksemplarer. Men hans siste verk var en omfattende fremstilling i to bind av den tragiske, 200 år lange felles historien til russere og jøder. Til tross for at verket ble utgitt på russisk i 2002 og siden på en rekke andre språk, foreligger det fortsatt ingen autorisert engelsk oversettelse, selv om forskjellige ufullstendige utgaver har sirkulert på Internett i samizdat-form.

På et tidspunkt var en fullstendig engelsk versjon i en kort periode tilgjengelig for salg på Amazon.com, og jeg kjøpte den. Etter å ha bladd gjennom enkelte deler syntes jeg verket fremstod som nokså balansert og harmløst, men det så ut til å gi en langt mer detaljert og usensurert fremstilling enn noe annet som tidligere hadde vært tilgjengelig, og det var åpenbart problemet. Bolsjevikrevolusjonen førte til at mange titalls millioner mennesker over hele verden mistet livet, og jødenes overveldende rolle i dens ledelse ville bli vanskeligere å viske ut av den historiske hukommelsen dersom Solsjenitsyns verk var lett tilgjengelig. Dessuten stod hans åpenhjertige drøftelse av russiske jøders økonomiske og politiske virksomhet i tiden før revolusjonen i direkte motstrid til den glorifiserte fremstillingen som i stor utstrekning er blitt formidlet av Hollywood og populærmediene. Historikeren YuriSlezkines prisbelønte bok «The Jewish Century» fra 2004 presenterte mange av de samme opplysningene, men hans behandling av temaet var langt mer summarisk, og hans offentlige anseelse kunne på ingen måte sammenlignes med Solsjenitsyns.

Mot slutten av sitt liv ga Solsjenitsyn sin politiske støtte til Russlands president Vladimir Putin, og Russlands ledere hedret ham etter hans død. Hans Gulag-bind er nå blitt obligatorisk lesning i den ordinære læreplanen for videregående skoler i dagens overveiende kristne Russland. Men samtidig som hans stjerne igjen steg i hans eget hjemland, synes den å ha falt kraftig i vårt eget land, og utviklingen kan til slutt føre til at han nærmest får status som en «uperson».

Et par år etter utgivelsen av Solsjenitsyns kontroversielle siste bok publiserte den amerikanske forfatteren Anne Applebaum et omfattende historieverk med den samme tittelen, «Gulag». Hennes verk fikk enormt positiv medieomtale og innbrakte henne Pulitzerprisen. Jeg har til og med hørt påstander om at hennes bok gradvis har erstattet det tidligere «Gulag»-verket på pensumlistene ved mange universiteter.

Men selv om jøder utgjorde en stor andel av toppledelsen i det sovjetiske Gulag-systemet i dets første tiår, og også i det fryktede NKVD som skaffet fangene til leirene, er nesten hele hennes fokus på sin egen etniske gruppe i sovjettiden rettet mot dem som ofre snarere enn som overgripere. Og ved en bemerkelsesverdig skjebnens ironi deler hun etternavn med en av de fremste bolsjeviklederne, Hirsch Apfelbaum, som skjulte sin egen etniske identitet ved å kalle seg Grigorij Zinovjev.

Sovjetkommunismens skjulte jødiske røtter

Applebaums forsøk på nesten utelukkende å fremstille jødene som de ulykkelige ofrene for det brutale kommunistregimet som de i så stor grad dominerte og ledet, var særlig grotesk. Men gjennom hele andre halvdel av det 20. århundre gjorde den etablerte amerikanske akademiske verden en målrettet innsats for å viske ut den virkelige etniske historien bak bolsjevikrevolusjonen og de mange millionene som omkom under det brutale sovjetregimet revolusjonen lyktes med å etablere.

Dette prosjektet ble hjulpet av at mange av våre mest innflytelsesrike historikere med Sovjetunionen som fagfelt hadde den samme etniske bakgrunnen. Men som jeg tidligere har forklart, var den virkelige historien fortsatt lett synlig for enhver oppmerksom leser av verkene deres, selv om ledende forskere som Adam Ulam og Richard Pipes omhyggelig unngikk enhver omtale av disse forholdene.

I flere tiår ville de fleste amerikanere ha regnet nobelprisvinneren Aleksandr Solsjenitsyn blant verdens største litterære skikkelser, og bare hans «Gulag-arkipelet» solgte mer enn ti millioner eksemplarer. Men hans siste verk var en omfattende fremstilling i to bind av den tragiske, 200 år lange felles historien til russere og jøder. Til tross for at verket ble utgitt på russisk i 2002 og siden på en rekke andre språk, foreligger det fortsatt ingen autorisert engelsk oversettelse, selv om forskjellige ufullstendige utgaver har sirkulert på Internett i samizdat-form.

Jeg var ikke så fullstendig naiv at jeg ikke var klar over noen av de sterke tabuene omkring diskusjonen av bolsjevikene, særlig når det gjaldt deres etniske sammensetning. Selv om de fleste bøkene knapt fremhevet dette poenget, ville enhver oppmerksom leser som merket seg en og annen setning eller et avsnitt, utvilsomt forstå at jøder var enormt overrepresentert blant de fremste revolusjonære. Tre av Lenins fem mulige etterfølgere – Trotskij, Zinovjev og Kamenev – hadde alle denne bakgrunnen, sammen med svært mange andre i den øverste kommunistiske ledelsen. Dette stod åpenbart i et voldsomt misforhold til et land der den jødiske befolkningen kanskje utgjorde rundt fire prosent …

Jeg fortsatte med å påpeke at alle de ledende samtidige kildene hadde erkjent disse åpenbare kjensgjerningene, og at det først flere tiår senere var at våre vanlige historiske fremstillinger i stedet begynte å utelate dem.

I hvilken grad etablerte historiske kjensgjerninger kan dukke opp eller forsvinne fra offentligheten, burde utvilsomt få oss alle til å være svært forsiktige med å tro på alt vi leser i vanlige lærebøker, for ikke å snakke om det vi plukker opp fra de mer flyktige elektroniske mediene.

I de første årene etter bolsjevikrevolusjonen var det nesten ingen som betvilte jødenes dominerende rolle i denne begivenheten, eller deres tilsvarende sterke representasjon i bolsjevikenes til slutt mislykkede maktovertakelser i Ungarn og deler av Tyskland. Den tidligere britiske ministeren Winston Churchill fordømte for eksempel i 1920 de «terroristiske jødene» som hadde tatt kontroll over Russland og andre deler av Europa. Han bemerket at «flertallet av de ledende skikkelsene er jøder» og skrev at «i de sovjetiske institusjonene er jødenes dominans enda mer forbløffende», samtidig som han beklaget de lidelsene disse jødene hadde påført tyskerne og ungarerne.

På samme måte ga journalisten Robert Wilton, tidligere Russland-korrespondent for Times of London, en svært detaljert fremstilling av jødenes omfattende rolle i sin bok «Russia’sAgony» fra 1918 og «The Last Days of the Romanovs» fra 1920, selv om et av de mest eksplisitte kapitlene i sistnevnte tilsynelatende ble utelatt fra den engelskspråklige utgaven. Ikke lenge etter ble opplysninger om den omfattende økonomiske støtten bolsjevikene mottok fra internasjonale jødiske bankfolk som Schiff og Aschberg, bredt omtalt i de etablerte mediene.

Jøder og kommunisme var like sterkt knyttet sammen i USA, og i flere år ble den kommunistiske avisen med størst opplag i landet utgitt på jiddisch. Da Venona-dekrypteringene omsider ble offentliggjort, viste de at selv så sent som på 1930- og 1940-tallet hadde en bemerkelsesverdig andel av USAs kommunistiske spioner denne etniske bakgrunnen.

En personlig anekdote synes å bekrefte disse tørre historiske opplysningene. En gang tidlig på 2000-tallet spiste jeg lunsj med en eldre og svært fremstående informatiker som jeg var blitt litt kjent med. Mens vi snakket om litt av hvert, nevnte han tilfeldigvis at begge foreldrene hans hadde vært glødende kommunister. Ettersom han hadde et åpenbart irsk navn, uttrykte jeg min overraskelse og sa at jeg hadde trodd at nesten alle kommunistene på den tiden var jøder. Han sa at dette faktisk i stor grad hadde vært tilfelle, men selv om moren hans hadde denne etniske bakgrunnen, hadde faren det ikke, noe som gjorde ham til et svært sjeldent unntak i deres politiske miljø.

Som følge av dette hadde partiet alltid forsøkt å gi faren en så fremtredende offentlig rolle som mulig, ganske enkelt for å demonstrere at ikke alle kommunister var jøder. Selv om han fulgte partidisiplinen, hadde han alltid vært irritert over å bli brukt som en slik «symbolsk representant».

Da kommunismen imidlertid raskt mistet anseelse i USA på 1950-tallet, gikk nesten alle de ledende «kommunistjegerne», som senator Joseph McCarthy, svært langt for å skjule den etniske dimensjonen ved bevegelsen de bekjempet. Mange år senere snakket Richard Nixon faktisk helt uformelt og privat om vanskelighetene han og andre antikommunistiske etterforskere hadde hatt med å forsøke å konsentrere seg om ikke-jødiske mål, ettersom nesten alle de mistenkte sovjetiske spionene var jøder. Da dette lydbåndet senere ble offentlig kjent, utløste hans angivelige antisemittisme en mediestorm, selv om uttalelsene hans åpenbart antydet det stikk motsatte.

Dette siste poenget er viktig, for når den historiske dokumentasjonen først er blitt tilstrekkelig hvitvasket eller omskrevet, vil eventuelle gjenværende spor av den opprinnelige virkeligheten ofte bli oppfattet som bisarre vrangforestillinger eller fordømt som «konspirasjonsteorier». Selv i dag inneholder de stadig underholdende Wikipedia-sidene en hel artikkel på 3500 ord som angriper forestillingen om «jødebolsjevisme» som en «antisemittisk myte».

I 1999 utga Harvard University den engelske utgaven av «The Black Book of Communism» («Kommunismens svartebok»), der de seks medforfatterne brukte 850 sider på å dokumentere de redsler dette nå forsvunne systemet hadde påført verden, og som de anslo hadde kostet til sammen 100 millioner mennesker livet. Jeg har aldri lest denne boken, og jeg har ofte hørt at det oppgitte dødstallet har vært gjenstand for omfattende strid.

Men for meg er den mest bemerkelsesverdige detaljen at når jeg undersøker det 35 sider lange registeret, finner jeg et vell av oppføringer om fullstendig obskure personer hvis navn neppe er kjent for andre enn de aller mest beleste spesialistene. Men det finnes ingen oppføring om Jacob Schiff, den verdensberømte jødiske bankmannen som angivelig finansierte opprettelsen av hele systemet i utgangspunktet.

Det finnes heller ingen oppføring om Olof Aschberg, den mektige jødiske bankmannen i Sverige, som spilte en så viktig rolle i å gi bolsjevikene en økonomisk livline i de første årene da regimet deres var truet, og som til og med grunnla den første sovjetiske internasjonale banken.

• American Pravda: The Bolshevik Revolution and Its Aftermath, Ron Unz, The UnzReview, July 23, 2018, 7,000 Words
• American Pravda: The Nature of Anti-Semitism, Ron Unz, The UnzReview, July 30, 2018, 5,500 Words

Selv om de etablerte historiske fremstillingene av Sovjetunionen som jeg leste, alltid omhyggelig unngikk den etniske dimensjonen, var de enige om at da Lenins helse begynte å svikte og han til slutt døde tidlig på 1920-tallet, var hans fem mulige etterfølgere Trotskij, Zinovjev, Kamenev, Stalin og Bukharin. De tre førstnevnte var jøder, mens Lenin selv hadde delvis jødisk bakgrunn.

Dessuten hadde en av de mektigste av de tidlige bolsjevikene vært Jakov Sverdlov. Han fungerte som den første lederen for sovjetregjeringen og hadde personlig godkjent henrettelsen av Romanov-familien, og stod trolig bare tilbake for Trotskij når det gjaldt innflytelse. Hadde det ikke vært for hans tidlige død i 1919, ville han nesten helt sikkert ha vært regnet med i denne utvalgte gruppen av mulige etterfølgere etter Lenin, og også han var jøde.

Selv om dette hierarkiet over innflytelse blant bolsjevikene på ingen måte var eksakt og dessuten endret seg over tid, støttet alle tilgjengelige beviser den samme konklusjonen: at den øverste bolsjevikledelsen i overveldende grad var jødisk i et land der jødene bare utgjorde fire prosent av den samlede befolkningen.

Trotskijs biografi omtaler for eksempel en samtale han hadde med Lenin, der Sverdlov, Bukharin, Zinovjev, Kamenev og Stalin ble nevnt som de viktigste bolsjevikene. I Trotskijs posthumt utgitte bok om Stalin fra 1941 forsøkte den landsforviste lederen dessuten å nedtone sin bitre rivals betydning i revolusjonens første år ved å gjengi et postkort utgitt av den tidlige bolsjevikregjeringen. Der ble revolusjonens seks ledere fremstilt som Lenin, Trotskij, Sverdlov, Zinovjev, Kamenev og Lunatsjarskij, hvorav bare sistnevnte ikke var jøde.

Putin har åpenbart bedre tilgang til de sovjetiske arkivene i dag enn noen andre, og for noen år siden uttalte han at jøder utgjorde kanskje 80–85 prosent av den tidlige sovjetregjeringen.

Ettersom den øverste bolsjevikledelsen i så overveldende grad var jødisk, var mange av ofrene nødvendigvis av denne etniske bakgrunnen da Stalin konsoliderte sin makt i løpet av 1930-årene og rensket ut alle sine virkelige eller potensielle rivaler.

Dette har ofte skapt et utbredt inntrykk av at den stalinistiske regjeringen som fulgte, hadde få jøder i toppsjiktet, men dette var slett ikke tilfelle.

Under Stalin var diktatorens mektigste nestkommanderende Lazar Kaganovitsj, som var jøde. Det samme var Maksim Litvinov, som var utenriksminister gjennom nesten hele 1930-tallet. Stalins første NKVD-sjef, Genrikh Jagoda, var jøde, det samme var hustruen til Nikolaj Jezjov, mannen som etterfulgte ham. Lev Mekhlis, den øverste sovjetiske militærkommissæren under andre verdenskrig, var også jøde. Han kunne på eget initiativ beordre høytstående generaler skutt og innehadde senere en rekke andre svært høye stillinger. Den kanskje mest fremtredende stalinistiske journalisten og propagandisten var Ilja Ehrenburg, som hadde den samme bakgrunnen.

Og slik Solsjenitsyns «Gulag»-trilogi indirekte hadde antydet gjennom bildeteksten til ett enkelt kontroversielt fotografi, ble dette enorme øyriket av brutale fangeleirer gjennom nesten hele 1930-tallet ledet av tre jøder etter hverandre: Lazar Kogan, Matvej Berman og Israel Pliner. Mange av deres underordnede hadde den samme bakgrunnen.

Den jødiske overrepresentasjonen i det stalinistiske regimet var derfor liten bare sammenlignet med den tidligere perioden under bolsjevikledelsen.