Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Pluto (Disqus-profil), mer av Pluto på UF
Stats-institusjonell multikulturalisme (Stortingsmelding 74 – 1979-80) og statsideologisert kulturmarxisme gjør noe med de fleste, når man utsettes for PK-systemets doktrinære og dogmatiske likhets- og grenseløshets-narrativ hver eneste dag år etter år. Og som så mange andre er Gaute Skjervø selv et (intetanende) offer for denne PK-massesuggererende psykose, egentlig.
Gaute Skjervø sine politisk-korrekte ekstremist-holdninger er naturligvis et resultat av dette likhets-indoktrinerte paradigmet som han selv er født inn i – og utviklet gjennom liberal-marxistisk sosialdemokrati – som også etterhvert ideologi-forplantet seg til alle de gamle systempartiene (Ref.; ‘Marsjen gjennom institusjonene’). Dette folke- og nasjons-nedbrytende paradigmet er også kalt for «Selvmordsparadigmet»(*); hvor Europas hvite indoeuropeiske urbefolkning faktisk langsomt utsletter seg selv så vel som sine egne opprinnelsesnasjoner.
Ut fra det her over anførte, så har leseren allerede svaret på de retoriske spørsmål, som jeg her under har formulert vedrørende tilfellet Gaute Skjervø:
- Hvorfor er han så krakilsk overfor annerledestenkende i Norge?
- Hvorfor vil han nekte alternativ-mediale plattformer de rettigheter som PK-media har?
- Hvorfor vil han stenge ned de norsk-folkelige kommentarfeltene i Norge?
- Hvorfor vil han at kun de internasjonalistisk-orienterte globalistiske partiene skal utøve politisk virksomhet her i landet?
- Hvorfor er han så fanatisk anti-norsk – så fanatisk selvutslettende hva gjelder sin egen norsk-etniske bakgrunn som nordmann?
Og da går vi litt videre for å få det mere absolutt-forklarende svar på ‘tilfellet Gaute Skjervø’…
Når man velger det ikke-norske
Så vi tar med en sak til, som det ikke er fokusert noe særlig på med hensyn til Gaute Skjervøs beveggrunner, men som psykologisk sett er en viktig faktor for å forklare Skjervø nærmest grenseløse fanatisme, og, som gjør ham til en fakta-resistent persontype – hvor da også det følelsesmessige er sterkt medvirkende årsak for hans hemningsløse ordgyteri, som glir ut i – og gir seg utslag gjennom, politisert-hysterisk føleri.
Og dette emosjonelle beteende, som manifesterer seg som en ignorant og totalitær person – kan man finne via en annen påvirkende person som står hamrelasjonsmessig nær:
Gaute Skjervø er nemlig gift med den irakiske kvinnen Hoda Imad, som han har to barn sammen med. Hoda Imad ble født i Khalis i Irak og levde sine første år i den kurdisk-kontrollerte delen av Irak. Imad kom sammen med sin familie til Norge som flyktning sommeren 2001. Hun vokste opp i Kristiansund i Møre og Romsdal, og gikk fra årene 2011–2014 på Atlanten videregående skole.
Hun ble aktiv i AUF mens hun gikk på videregående, og hadde styreverv i Kristiansund AUF. I årene 2016 til 2018 var hun leder for AUF i Akershus, og hun ble innvalgt i AUFs sentralstyre ved landsmøtet i 2018. Hun satt som sentralstyremedlem fram til 2022, og var AUFs internasjonale leder i perioden 2020–2022.
En tapt mann for nasjonen Norge
Det etnisk-norske historisk-betingederettighetskrav om ‘Norge for Nordmenn’ og ‘Nordmenn for Norge’ er ikke globalisten Gaute Skjervøs krav, men det motsatte; han har for all tid gått over tilPK-systemets påtvungne internasjonalistiske forpliktelseskrav. Han har forent seg med defremmed-invaderende skarer fra Asia og Afrika som forsøker å ta over vårt fedreland med kartell-partienes svikefulle medhjelp.
En kort oppsummert forklaring på noksagt-tilfellet Gaute Skjervø.
Skjervø er selv en problematisk del av detbroiler-politiske nomenklaturiatets opportunistiske falanger, en apparatsjik, hvor egodrevet karriere innenfor dette systemets maktapparat, samt statslønnet profitt-kapitalisering for egen del, er hans egosentriske ‘modus operandi’.
Epilog:
Det Skjervø og hans like hverken har vilje eller evne for å forstå er det faktum at sann humanisme faktisk er å ta på ta vare på sitt eget folk og det landet som våre forfedre har gitt oss i arv for at odle og etnisk-reprodusere oss selv, og i en kultiverende kontekst av dette urnordiske; å ivareta vår 14 000-år gamle nordisklevde historie som noe unikt og dermed evig bevaringsverdig!
¤¤¤¤¤¤
Forfatterens tese er at den vestlige sivilisasjon er i ferd med å begå selvmord, og at det som ødelegger bærekraften i våre samfunn, er en serie med forhold som for en stor del har sine røtter i et intellektuelt paradigme som nekter å snakke sant om menneskets natur, og som derfor fører oss inn i skjønnmalende utopier på det ene området etter det andre. Satt på spissen kan man si at vi som samfunn primært er opptatt av hvilken politisk virkning ulike utsagn har, og i mindre grad opptatt av om utsagnene stemmer med virkeligheten.
Ole Jørgen Anfindsen (født 1958) er dr. scient. fra Institutt for informatikk ved Universitet i Oslo. – Hans bok, som alle nordmenn bør ha i sin bokhylle, kan kjøpes for eksempel hos Ark.
