Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
De etablerte partiene på Stortinget kjemper en evig kamp om desimaler, men på de nyeste målingene foregår det en velgervandring på borgerlig side som fortjener mer enn bare et skuldertrekk. Når Høyre og Frp samlet faller med 4,4 prosentpoeng, rettes blikket mot hvem som fanger opp de løse stemmene.
På den ferskeste partimålingen fra Opinion for FriFagbevegelse og Dagsavisen er det ett tall som skiller seg ut blant partiene utenfor Stortinget: Norgesdemokratene måles til 1,3 prosent. Det er et tall man skal tolke med nøkternhet og sunn skepsis til feilmarginer. Det betyr selvfølgelig ikke at partiet står på terskelen til makt. Men det er likevel nok til at man bør stille spørsmålet: Hva er det som rører seg i denne delen av velgermassen?
Det er lett å avfeie småpartier som ubetydelige protestfenomener, men politisk vakuum oppstår sjelden uten grunn. For å forstå hvorfor et parti som Norgesdemokratene akkurat nå ligger øverst blant utfordrerne, må vi tørre å se på hvilke strømninger i samfunnet som kan være med på å drive denne utviklingen.
For det første handler det om politisk rom og særpreg. Når et parti som Fremskrittspartiet vokser seg stort, må det som regel også moderere retorikken for å fremstå som et modent og ansvarlig styringsparti.
Historien viser at dette ofte skaper en flankeeffekt. Velgere som søker kompromissløse standpunkter i saker som suverenitet, motstand mot EØS og ACER, samt diskusjonen rundt remigrasjon og innvandring, opplever at de etablerte alternativene blir for strømlinjeformede.
Her har Norgesdemokratene rendyrket en profil som skiller dem fra for eksempel Konservativt, som i langt større grad prioriterer en spesifikk verdikonservativ og religiøs utenrikspolitisk linje knyttet til Israel. Ved å holde fokus på et mer sekulært «Norge først»-prinsipp, treffer partiet en bredere del av den tradisjonelle protestvelgermassen.
For det andre kan vi ikke se bort fra at vi lever i en tid der det nasjonale sentimentet har endret karakter. Det har vært mye debatt rundt den nyvunne, uforbeholdne nasjonalstoltheten vi har sett i kulturen og idretten denne sommeren, blant annet rundt herrelandslagets suksess og bruk av historisk symbolikk.
Det å vifte med flagget, synge nasjonalsangen av full hals og snakke høyt om å forsvare det norske, har gått fra å være noe som tidvis ble møtt med skepsis, til å bli en bred folkefest. Det er fullt mulig at denne kulturelle avtabuiseringen av nasjonalfølelsen skaper en mental grobunn som gjør at argumenter om å verne norske interesser og ressurser resonerer lettere hos den jevne velger.
Ingen meningsmåling gir absolutte svar, og 1,3 prosent er fremdeles et stykke unna sperregrensen. Det finnes ingen fasit på nøyaktig hvorfor velgere flytter på seg, og det handler nok like mye om politikerforakt og misnøye med strømpriser som om ideologi.
Men målingen gir en verdifull påminnelse: Når de etablerte partiene på borgerlig side søker mot sentrum for å vinne makt, etterlater de et rom på flanken. At Norgesdemokratene plukker opp disse velgerne er ikke nødvendigvis et tegn på en politisk revolusjon, men det kan være et tegn på at det finnes en stabil, systemkritisk velgerbase som nekter å la seg strømlinjeforme.
