Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kjell Schevig, først publisert på avdekt.no
Nå er det gått ti år siden Norge signerte Parisavtalen. Målet var at alle verdens land skulle gå sammen i en felles dugnad for å halvere de globale CO₂-utslippene.
Tiden er moden for å konstatere at det ikke ble noe av dugnaden. Parisavtalen har nemlig ikke ført til noen som helst reduksjon av de globale utslippene. Faktisk har ikke Parisavtalen klart å fjerne ett eneste karbonatom! Tvert om har de globale CO₂-utslippene steget gjennom hele tiåret – og de fortsetter å stige.
Jonas Gahr Støre mener at løsningen er at Norge må ta på seg en større rolle og sier: «Hvis det er motbakke, er det desto mer grunn til å være der, for å hjelpe til å komme opp den bakken.»
EUs klimakvoter
Klimaminister Andreas Bjelland Eriksen jobber for å få Norge med i EUs kvotehandelssystem (ETS).
EU har faktisk kuttet sine CO₂-utslipp med 17 prosent, men det er bare på grunn av høye energipriser og en påfølgende industridød. EU har slik bare gitt bort industriproduksjonen sin til Kina, hvor kull fremdeles er energikilden. Kina brenner nå mer kull enn resten av verden til sammen.
Men i sin visdom planlegger nå EU å øke prisene på klimakvotene – slik at enda flere fabrikker må flytte til Kina.
Kinesiske arbeidere har noen av de hardeste arbeidsvilkårene i verden, ofte med 12-timers skift, seks dager i uken, og lav lønn. De store multinasjonale selskapene er de som tjener mest på EUs klimapolitikk. Ved å flytte produksjonen til Kina – får de tilgang til billig kullkraft, ekstremt lav lønn, ingen reelle fagforeninger og praktisk talt ingen miljøreguleringer.
Pussig dugnad
EUs andel av verdens samlede utslipp er bare 7 prosent. 130 land – inkludert store nasjoner som Kina, India og Russland – deltar ikke i den såkalte klimadugnaden. Syv milliarder mennesker bor i land der CO₂-utslipp ikke er tema, og det er ingenting som tyder på at dette vil endre seg. Dette betyr at uansett hva man mener om CO₂-hypotesen, så vil resultatet bli nøyaktig det samme.
Til alt overmål er Norges CO₂-bidrag bare 0,1 prosent, men likevel sier Jonas Gahr Støre at «Norge må ta en større rolle». Hvorfor og hvordan sier han ingenting om, men som alt annet hva denne mannen gjør, kommer dette til å bli veldig dyrt for Norge.
Spørsmålet vi må stille oss er derfor: Hvor mye av det som er igjen av velferden vår skal søles bort for å videreføre en politikk som de facto er uten effekt?
