Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av: Kjell Arne Thomassen, Gen. sek. i Norgesdemokratene
I åtte år har det statlige klimainvesteringsselskapet Nysnø brukt milliarder av skattekroner på å «redde klimaet».
Resultatet er en portefølje som etter kostnader har tapt nesten 230 millioner kroner, flere konkurser, kraftige nedskrivninger, og en direktør som forlater skuta mens den fortsatt flyter.
Dette er ikke et isolert mislykket fond. Det er et symptom på en større sykdom.
Nysnø – regnskapet som ikke tåler dagslys
Nysnø har fått over 5,4 milliarder fra staten. Rundt 2,6 milliarder sto fortsatt i rentefond ved utgangen av 2025. Det er disse renteinntektene som har holdt det samlede resultatet oppe. Den faktiske klimaporteføljen har levert minus 0,2 prosent i årlig avkastning før kostnader. Etter kostnader er den dypt rød.
Morrow Batteries: over 85 millioner tapt.
Norsun: 124–167 millioner tapt.
Otovo og Zeg Power: store nedskrivninger.
Verdiene ble holdt oppe med modeller helt til konkursene gjorde tapene umulige å skyve foran seg.
Private formuer som også ble brent
Det er ikke bare staten som taper.
Jens Ulltveit-Moe tapte anslagsvis 2–3 milliarder kroner på grønne investeringer, særlig solcelle-satsingen gjennom REC. Han har selv innrømmet det.
Kjell Inge Røkke har sett Aker Horizons rase over 90 prosent. Han har sagt offentlig at han føler seg «personlig dum» og at de ikke klarer å regne det hjem.
Equinor: fra grønne ambisjoner til realitetene
Equinor satte høye mål om fornybar kapasitet. Nå er målene fjernet eller kraftig nedjustert. Kapitalen til fornybar er kuttet til rundt 10 prosent. Store nedskrivninger på havvindprosjekter, spesielt Empire Wind i USA, har allerede kostet milliarder.
Hywind Tampen – verdens største flytende havvindpark, da den ble bygget, fikk flere milliarder i subsidier. Selv med over 35–40 prosent direkte støtte (pluss petroleumsskattesystemet) ble prosjektet regnet som ulønnsomt på forhånd. For at det skal gå i null må kraftprisen ligge ekstremt høyt.
Den samme logikken overalt
Batterifabrikker, solceller, hydrogen, flytende havvind. Nesten ingen av dem står på egne ben uten permanente subsidier eller kunstig høye kraftpriser. Når støtten strammes inn eller rentene stiger, kollapser regnestykkene.
Tord Lien sa det rett ut: Kraftprisene må opp for at vindkraften skal bli lønnsom. Problemet er at norsk industri ikke tåler de prisene. Når industrien legges ned, trenger man heller ikke den ekstra kraften.
Hva det koster oss
Mens milliardene renner inn i prosjekter som ikke klarer seg uten offentlig støtte, taper Norge allerede tusenvis av arbeidsplasser i konkurranseutsatt industri. De «tusenvis av grønne jobbene» som loves, er usikre, subsidiavhengige og ofte midlertidige.
Samtidig skal Norge fungere som batteri for et Europa som legger ned egen stabil kraftproduksjon. Resultatet er høyere og mer svingende strømpriser hjemme, betalt av norske forbrukere og bedrifter.
Tid for oppgjør
Nysnø, Hywind, Aker Horizons, Umoe-tapene og Equinors tapsprosjekter forteller den samme historien:
Politiske mål har gått foran kommersiell realisme. Verdsettelser er holdt kunstig oppe. Skattebetalernes og investorenes penger er brukt til å holde liv i forretningsmodeller som ikke fungerer uten permanente overføringer.
Direktøren i Nysnø har sagt opp og snakket om at «det er en tid for alt».
