Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kjell Runde
Det som nå ligger på bordet rundt Terje Rød-Larsen, Mona Juul, Thorbjørn Jagland, og hele UD‑miljøet, er ikke en vanlig skandale. Det er en eksplosjon som norske medier og politikere desperat prøver å late som ikke har skjedd.
Og midt i dette står to menn som har hatt det øverste ansvaret for UD i hver sin epoke: Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg. De har ledet regjeringer der disse diplomatene har hatt nøkkelroller, de har hatt ansvaret for kulturen, kontrollen og integriteten i utenrikstjenesten – og likevel er de nå totalt fraværende.
Rød-Larsen måtte gå etter økonomiske transaksjoner og etter kontakt med Epstein. Juul var på middager, møter og i kretsen rundt ham. Jagland er siktet for grov korrupsjon.
Dette er ikke tilfeldige embetsfolk – dette er folk som har vært selve motoren i norsk utenrikspolitikk, tett integrert i Arbeiderpartiets maktapparat.
Og når slike navn dukker opp i en av verdens mest groteske skandaler, burde Støre og Stoltenberg stått frem og tatt ansvar. Men hva får vi? En stillhet så intens at den nesten overdøver selve skandalen.
For alle vet: Hadde dette vært Høyre eller FrP, ville mediene ha gått i full atomkrig. Daglige forsider. Politisk unntakstilstand. Kommentariatet ville hyperventilert.
Men når det gjelder Ap‑nettverket i UD, blir plutselig alt pakket inn i silkehansker. Journalister går på tåspissene. Redaktører ser ned i bordet. Og Støre og Stoltenberg? De later som om dette ikke angår dem – som om de ikke har hatt ansvaret for nettopp disse menneskene i flere tiår.
Det mest absurde? Pressen kastet seg over kronprinsessen som gribber, men når Jagland – tidligere statsminister og Europarådets generalsekretær sammen med topp fredsdiplomaten Rød-Larsen – blir siktet, da er det plutselig «komplekst» og «sammensatt». Det er så grotesk skjevt at man nesten må le.
Så la oss si det rett ut: Ja, noen i Ap skjelver i buksene. Og det burde de. For dette handler ikke om én middag eller én feilvurdering. Det handler om et økonomisk og politisk system som har vært beskyttet av Støre, Stoltenberg og hele UD‑kulturen i flere tiår. Det handler om makt, nettverk – og en stillhet som er så påfallende at den i seg selv er en skandale.
Dette er ikke bare en historie om Epstein. Det er en historie om Norge – og om hvem som aldri blir stilt til ansvar, og pressens taushet.
