Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter
Nettavisen hadde en artikkel om AfD og delstatsvalget i Sachsen-Anhalt, der det blant annet trekkes fram DDR-nostalgi som en årsak.
I likhet med svært mange reportasjer om russiske og andre østeuropeiske valg, trekkes dette med nostalgi for Sovjet, DDR, Enver Hoxhas albanske fyrtårn, og liknende fram hver eneste gang.
Dette representerer en forsimpling av både samfunn og mennesker i samfunnene som omtales, slik at etter min mening er det et sårt behov for å nyansere slike enøyde forestillinger.
Det er interessant hvordan begrepet «nostalgi» stadig tas frem når etablerte medier og eksperter skal forklare politiske strømninger de selv har vanskelig for å forstå.
I Nettavisens artikkel om AfDs sterke fremgang i Sachsen-Anhalt får vi høre at Ulrich Siegmund «spiller på DDRs fortid», og at han appellerer til mennesker som kanskje «lengter tilbake til en slags trygghet i det gamle diktaturet».
Dette er en merkelig endimensjonal måte å betrakte menneskers forhold til sin egen fortid på.
Man kan mene at DDR var et diktatur, fordømme Stasi, overvåkningen, Berlinmuren og mangelen på politisk frihet – og samtidig mene at enkelte sider ved det østtyske samfunnet fungerte bedre enn tilsvarende sider ved dagens Tyskland. Det er ingen selvmotsigelse i dette.
Et menneske kan være en god baker og en dårlig smed. På samme måte kan et politisk system være forkastelig på ett område og samtidig ha samfunnsmessige egenskaper som menneskene som levde under det, med god grunn kan savne.
Den samme forenklingen møter vi stadig i omtalen av Russland. Når eldre russere sier at enkelte ting var bedre under Sovjetunionen, blir dette gjerne omtalt som «Sovjetnostalgi», som om vedkommende dermed lengter etter kommunistpartiets maktmonopol, sensuren, Stalins terror eller Gulag.
Men er det nødvendigvis dette de savner?
Kanskje savner de tryggheten ved å ha et arbeid. Kanskje de savner mindre kriminalitet, større sosial forutsigbarhet, sterkere lokalsamfunn eller følelsen av å tilhøre et land med retning og selvtillit. Og noen savner ganske enkelt det samfunnet de vokste opp i.
For østtyskerne kommer dessuten erfaringene etter gjenforeningen. Gjenforeningen ga dem politisk frihet, men den innebar også enorme økonomiske og sosiale omveltninger.
Arbeidsplasser og hele industrimiljøer forsvant, mange unge flyttet vestover, og millioner av mennesker opplevde at ikke bare DDR-regimet, men nærmest hele deres tidligere livsverden ble erklært verdiløs. Å bli verdiløs over natten, er ingen spøk.
Da kan «Ostalgie» også være et krav om noe så enkelt som respekt for ens egen biografi: Alt ved livet vårt før 1990 var ikke dårlig bare fordi staten var et diktatur.
Men det finnes en enda mer åpenbar svakhet ved forklaringen i Nettavisen.
Siegmund snakker om å få «vårt gamle, trygge Tyskland tilbake». Samtidig forteller eksperten selv at Siegmund gjerne viser til 1990- og 2000-tallet.
Da snakker han åpenbart ikke om DDR.
Tyskland i 1995 var ikke et diktatur. Heller ikke Tyskland i 2005. Men begge var samfunn som på mange områder skilte seg dramatisk fra dagens Tyskland.
Og her kommer man vanskelig utenom innvandringen.
En østtysker som husker DDR, husker et overveiende etnisk tysk og kulturelt homogent samfunn. Men også det gjenforente Tyskland på 1990-tallet var demografisk og kulturelt svært annerledes enn dagens Tyskland. Når innvandringsmotstand samtidig er en av AfDs viktigste saker, er det derfor underlig at ønsket om «det gamle, trygge Tyskland» først skal fortolkes som en diffus lengsel etter diktaturet.
Det kan ganske enkelt være det samfunnet de savner – ikke regimet.
Dette er et viktig skille fordi alternativet ellers blir en form for psykologisering av politisk uenighet. Hvis mennesker ønsker seg tilbake til bestemte samfunnsforhold som eksisterte for 20, 30 eller 40 år siden, slipper man å undersøke hvorfor dersom man ganske enkelt kan stemple ønsket som «nostalgi».
Og dermed slipper man også å stille det virkelig ubehagelige spørsmålet:
Hvis AfD nå måles til 43 prosent i Sachsen-Anhalt, hva er det ved dagens Tyskland som gjør at så mange mennesker ønsker en grunnleggende annen kurs?
Det spørsmålet kan ikke besvares med Stasi, Berlinmuren eller DDR.
Det må besvares ved å se på Tyskland slik landet faktisk er blitt i dag.
