Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kristina Win
Kong Harald er død. Landet sørger, og det skal det. Men noe annet skjedde også. Stortingets presidentskap stanset all politisk virksomhet fram til gravferden 9. september. Ingen skriftlige spørsmål til regjeringen. Komitéreiser avbrutt. Partiene enige om å la utspillene ligge. Det er ment som respekt, og jeg tviler ikke på intensjonen.
I de samme dagene trådte politikk i kraft. Avgiften på bensin og diesel endret seg for alle som fyller tanken. Konsekvensene tok ikke pause. Bare spørsmålene gjorde det.
Innvendingene finnes, og de er gode. Pausen er selvpålagt, ikke pålagt. Stortinget samles uansett ikke før i oktober. Pressen er ikke bundet av noe — flere redaktører har kalt borgfreden autoritær, og debattflatene er alt i gang igjen. Ingen har forbudt noen noe.
Nettopp derfor. Dette er ikke sensur. Det er noe mer ubehagelig: en ordning for å stille makten spørsmål ble slått av dem som skal bruke den, uten at noen krevde det.
Og da er spørsmålet ikke hva Stortinget gjorde, men hva vi mener en verdi er.
En verdi er ikke det vi sier om oss selv i festtaler. En verdi er det du kjemper for, sørger over når det krenkes, og lever etter når det koster. Ytringsfrihet som bare gjelder i uker uten sorg, er pynt. Åpenhet som tåler enighet, men ikke ubeleilighet, er merkevare. Vi sier tillit, åpenhet, demokrati. Det er lett å si det senere i september.
Så er det det andre. Kongehuset har hatt tunge år — det vet alle som leser en avis. Ingen ønsker å ta det opp nå. Jeg forstår det, og jeg skal ikke gjøre det her: en familie har mistet sin far, og en gravferd er ikke stedet.
Men det er forskjell på å vente og å late som. Det første er takt. Det andre er en stilltiende avtale om å glemme. Forskjellen ligger i om vi selv setter datoen for når samtalen tas opp igjen — eller lar stemningen bestemme den for oss.
Vi liker å fortelle oss selv at tilliten er styrken vår. Denne uken viste hva den også er: mekanismen som gjør at ingen trenger å gi ordren.
Sorg ærer de døde. Spørsmål ærer de levende. Et folk som kan begge deler, har verdier. Et folk som bare kan det første, har et ritual og en dato.
