Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter
Hyundai Motors og fagforeningen ved selskapets store fabrikk i Ulsan i Sør-Korea har inngått en foreløpig lønnsavtale etter en langvarig og uvanlig hard arbeidskonflikt.
Avtalen kom på plass 25. august 2026, i den 17. forhandlingsrunden, og omtales som historisk fordi den ikke bare gjelder lønn og arbeidsvilkår, men også de ansattes stilling når kunstig intelligens og humanoide roboter innføres i produksjonen.
Bakgrunnen er en økende frykt blant de ansatte for at automatisering skal erstatte menneskelig arbeidskraft. Hyundai eier Boston Dynamics og planlegger å ta i bruk selskapets humanoide Atlas-roboter ved fabrikken i Georgia i USA fra 2028, med senere utrulling til andre fabrikker. Konsernet har som mål å kunne produsere 30.000 slike roboter årlig innen samme tidspunkt.
Fagforeningen har derfor krevd garantier for at ny teknologi ikke ensidig skal kunne innføres på bekostning av arbeidsplassene. Tidligere i år formulerte fagforeningen dette svært kategorisk: Uten en avtale mellom partene skulle ikke «en eneste robot med ny teknologi» få komme inn på arbeidsplassen.
Konflikten førte til omfattende streiker gjennom sommeren. Den 21. august gjennomførte fagforeningen en full arbeidsstans i ett døgn – den første av denne typen på ti år. Til sammen skal rundt 60 timer med streik ha medført cirka 120 timer med produksjonsstans fordelt på to skift. Hyundai anslås å ha mistet produksjonen av omkring 55.200 biler, med et beregnet salgstap på over 2,3 billioner won, tilsvarende omtrent 15 milliarder norske kroner.
Fagforeningen oppnådde betydelige økonomiske innrømmelser
Den foreløpige avtalen innebærer en økning i den månedlige grunnlønnen på 100.000 won, omtrent 670 norske kroner. I tillegg kommer en resultatbonus på mer enn 400 prosent av månedslønnen og et engangsbeløp på 12,5 millioner won, omkring 84.000 kroner.
Hver arbeidstaker skal dessuten motta 15 Hyundai-aksjer og velferdspoeng til en verdi av 500.000 won, cirka 3.350 kroner.
Pensjonsalderen skal etter planen økes fra 60 til 65 år, men dette er betinget av at sørkoreansk lovgivning endres tilsvarende.
500 nye industriarbeidsplasser
Et av de viktigste punktene i avtalen gjelder bemanningen. Hyundai forplikter seg til å ansette 500 nye tekniske arbeidere: 200 i andre halvår 2027 og ytterligere 300 i 2028.
Dette fremstilles som en direkte innrømmelse overfor fagforeningens krav om at innføringen av roboter og annen ny teknologi ikke automatisk skal føre til redusert bemanning.
Det betyr imidlertid ikke, ut fra det som fremgår av artikkelen, at fagforeningen har fått et absolutt og permanent veto mot bruk av Atlas-roboter. Hyundai har forpliktet seg til å være åpen om nye teknologiprosjekter og til å drøfte konsekvensene med de ansatte før teknologien innføres. Hvor juridisk eller praktisk bindende denne bestemmelsen er, fremgår ikke av den offentlig kjente delen av avtalen.
En konflikt som kan få større betydning
Det prinsipielt interessante ved avtalen er dermed at spørsmålet om automatisering/robotisering er blitt en sentral del av en ordinær arbeidslivskonflikt. Striden handler ikke lenger bare om hvor mye arbeiderne skal tjene, men om hvem som skal få gevinsten av produktivitetsøkningen når roboter og kunstig intelligens kan overta stadig flere menneskelige arbeidsoppgaver.
Fagforeningen har i praksis krevd medbestemmelse over selve teknologiinnføringen og garantier for at effektivisering ikke bare skal innebære at menneskelige arbeidere erstattes.
Hyundai har på sin side hatt et betydelig økonomisk press for å få avsluttet konflikten. En representant for selskapet beskriver avtalen som et vanskelig kompromiss som ble inngått fordi begge parter opplevde at ytterligere skade måtte forhindres.
Avtalen var på tidspunktet artikkelen ble skrevet fortsatt foreløpig. Den skulle legges frem for fagforeningens medlemmer til avstemning 31. august. Først dersom medlemmene godkjente den, ville årets lønnsoppgjør være endelig avsluttet.
Etterord
Utviklingen av kunstig intelligens (KI) er for mange en tildels skremmende utvikling. Teknologien foretar tilsynelatende kvantesprang nærmest ukentlig og risikoen for en ny finansiell boble er iht. økonominyhetene stor, dersom det viser seg at KI-investeringene er å sammenlikne med de hysteriske investeringene i tulipanløk og som førte til tulipankrakket.
Svært mange observatører, inkludert undertegnede, nærer dyp skepsis mot KIs inntog i arbeidslivet. Denne skepsisen kan ha mange årsaker. Kunnskapsløshet kan i selvransakelsens lys være en av dem. En annen – og for meg høyst reell årsak – er utsiktene til massearbeidsløshet som følge av KI.
Det er etter sigende ikke de yrkene man er vant til å se at forsvinner – produktive yrker som industriarbeidere, håndtverkere og liknende –men heller hvitsnippyrker som som jurister, advokatfullmektiger, oversettere, saksbehandlere, regnskapsførere, sekretærer og administrative assistenter, backoffice-personell, forsikringssaksbehandling og -vurdering, tekstforfattere, grafikere, programmerere, analytikere og konsulenter på lavere nivå.
Det er altså ikke toppjobbene som forsvinner, men de på lavere nivå.
Logisk nok vil også de på topp teoretisk sett kunne tørke inn ettersom det ikke da ikke blir folk på lavere nivå som kan ta steget oppover.
Det samme spøkelset truer revisorer og ingeniører også, men sannsynligvis i noe mindre grad.
Som påstått over, så ser det ut til at vi går et paradoks i møte:
KI spiser bunnen av kompetansepyramiden, samtidig som virksomhetene fremdeles trenger seniorene som tidligere ble utdannet gjennom nettopp disse juniorjobbene.
Videre kan en elektriker, sveiser, rørlegger, industrimekaniker eller stillasbygger – i alle fall på kort og mellomlang sikt – faktisk være bedre beskyttet mot KI enn en jurist, økonom eller programmerer.
Generativ KI kan lese 300 kontrakter på minutter, men den kan ikke uten videre krype inn i et trangt rom offshore og skifte en ventil. For å erstatte håndverkeren trenger man KI pluss avansert fysisk robotikk, og den siste delen er mye vanskeligere.
Derfor er Hyundai/Atlas-konflikten så interessant. Boston Dynamics angriper nettopp denne siste bastionen: når KI får hender, føtter, syn og fysisk bevegelighet, begynner også industrijobbene å bli utsatt.
Det store spørsmålet er dermed kanskje ikke hvilke yrker som forsvinner, men hvor mange mennesker som trengs i hvert yrke.
Hvis en bedrift kan produsere det samme med 4 jurister i stedet for 10, 3 administrative medarbeidere i stedet for 12 og 6 ingeniører i stedet for 10, kan vi få en enorm arbeidsmarkedsendring uten at et eneste av yrkesnavnene formelt forsvinner.
Sett fra mitt ståsted, representerer avtalen mellom koreansk fagbevegelse og Hyundai et gjennombrudd.
Diskusjonen om kunstig intelligens og robotisering handler altfor ofte om produktivitet. Hvor mange arbeidstimer kan spares? Hvor mange ansatte kan erstattes? Hvor mye kan kostnadene reduseres? Hvor mye større kan overskuddet bli?
Men et samfunn er ikke en bedriftsøkonomisk kalkyle, og et menneske er ikke bare en kostnadspost.
Arbeidet har en verdi som går langt utover lønnsslippen. Gjennom arbeidet forsørger vi oss selv og våre familier, men vi opplever også at vi er nødvendige. Vi har en oppgave, et ansvar og en plass i fellesskapet. Vi produserer noe andre trenger, og får dermed bekreftet at også andre trenger oss.
Jeg så noe av dette hos min egen bestefar. Han var en utpreget pater familias, vant til å være den sentrale økonomiske personen i familien. Da den rollen forsvant, hadde han svært vanskelig for å finne seg til rette med den nye tilværelsen. Det handlet neppe bare om penger. Det handlet om identitet, ansvar og verdighet.
Det samme fenomenet kan vi se hos enkelte eldre mennesker når arbeidslivet tar slutt og andre roller samtidig gradvis forsvinner. For noen kan tap av mening, tilhørighet og følelsen av å være til nytte bli en tung psykisk belastning. Det bør være en advarsel når vi nå diskuterer en teknologisk utvikling som potensielt kan gjøre millioner av arbeidsføre mennesker økonomisk overflødige.
For hva forteller vi et menneske dersom vi sier:
Maskinen gjør det du gjorde bedre og billigere. Vi trenger deg ikke lenger.
Man kan selvfølgelig gi vedkommende penger. Det løser problemet med mat og husleie.Men løser det problemet med verdighet?Arbeidet er én del av et historisk utviklet nettverk av plikter, roller og tilhørighet som gjør mennesket til et samfunnsmedlem, ikke bare en konsument.
Det er derfor jeg er skeptisk til forestillingen om borgerlønn som den nærmest selvfølgelige løsningen dersom KI og robotisering gjør store deler av befolkningen overflødig på arbeidsmarkedet. En borgerlønn kan sikre materiell eksistens, men dersom resultatet blir at millioner av mennesker passiviseres som permanente mottakere av penger mens en stadig mindre del av befolkningen eier, styrer og produserer, har vi ikke nødvendigvis skapt et bedre samfunn.
Vi kan tvert imot ha skapt et samfunn med en enorm klasse av mennesker som ikke lenger opplever at noen trenger dem.
Det er i dette perspektivet jeg mener avtalen fagbevegelsen har fremforhandlet med Hyundai, er interessant langt utenfor Sør-Korea, ja for hele den industrialiserte verden.
Fagforeningen har ikke krevd at den teknologiske utviklingen skal stanse. Den har krevd at arbeiderne skal ha en plass ved bordet når teknologien innføres, og at teknologiske fremskritt ikke uten videre skal bety at menneskene som bygget bedriften, kastes på porten. Hyundai har blant annet forpliktet seg til å drøfte konsekvensene av ny teknologi med de ansatte og til å ansette 500 nye tekniske arbeidere.
Dette mener jeg bør tjene som et eksempel til etterfølgelse.
Vi kan ikke uten videre akseptere et prinsipp hvor enhver arbeidsplass som teknisk sett kan fjernes, også bør fjernes fordi dette maksimerer selskapets overskudd.
Det som er bedriftsøkonomisk rasjonelt for én virksomhet, kan være samfunnsøkonomisk og menneskelig katastrofalt dersom alle gjør det samtidig.
Hvis én bedrift automatiserer bort tusen arbeidsplasser, kan regnskapet se strålende ut. Men dersom tusen bedrifter gjør det samme, sitter samfunnet plutselig med en million mennesker som må forsørges på annen måte, familier som mister sin økonomiske trygghet, lokalsamfunn som forvitrer og mennesker som mister den rollen de tidligere hadde.
Profitten privatiseres, mens de menneskelige og samfunnsmessige kostnadene sosialiseres.
Det bør heller ikke være noe naturgitt ved at hele produktivitetsgevinsten fra KI tilfaller eierne av teknologien. Dersom én arbeider ved hjelp av KI kan produsere det som tidligere krevde to, finnes det flere mulige svar enn å si opp den andre. Produktivitetsgevinsten kan også tas ut som kortere arbeidsuke, bedre arbeidsvilkår, høyere lønn eller andre ordninger som lar teknologien tjene mennesket.
Dette er til syvende og sist et spørsmål om hva økonomien er til for.
Er mennesket til for økonomien, eller er økonomien til for mennesket?
Teknologiske fremskritt burde i prinsippet være en velsignelse. Hvis maskiner kan frigjøre mennesker fra farlig, monotont og nedbrytende arbeid, er det vanskelig å være motstander av dette.
Men det er bare et fremskritt dersom gevinsten kommer menneskene og samfunnet til gode.
Hvis resultatet i stedet blir at en liten del av samfunnet oppnår enorme produktivitetsgevinster mens millioner av andre mennesker erklæres overflødige og henvises til permanent passivitet, har vi kanskje skapt en mer effektiv økonomi, men vi har slett ikke nødvendigvis skapt et bedre samfunn.
Et samfunn kan ikke ha som sitt høyeste mål å produsere mest mulig med færrest mulig mennesker.
Målet må derfor være å bygge et samfunn hvor mennesket fortsatt har en plass, en oppgave og en grunn til å vite at det trengs.
Et slikt samfunn kan bare bygges i kontinuitet med historien og tradisjonen.
____________
PS: Før UF redaksjonen fant ut at det ville være bedre å illustrere dette bildet med et faktisk bilde fra Hyunday, fikk vi ChatGPT til å lage dette bildet:
