Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Peter Wisting, først publisert på Facebook.
Selv om folk – godt hjulpet av mediene – nå befinner seg i en massepsykose der vi alle skal kjenne på vår daglige dose av tungsinn, har jeg siden kongen døde verken følt på tomhet, hatt tøffe dager eller felt tårer, og når folk tropper gråtende opp på Slottsplassen og forteller at kongens død er som å miste et familiemedlem tenker jeg det sier mer om deres familierelasjoner enn om båndene til det som for de fleste av oss tross alt var et fremmed menneske.
Jeg kjente ikke kongen, men jeg sitter igjen med et bilde av en snill og sympatisk fyr som var en god ektemann og en fin pappa. Selv om det medførte høy risiko, lot han barna ta sine egne valg og støttet dem også da valgene skulle vise seg å være av den uheldige sorten. Det er en god menneskelig egenskap, men kanskje ikke så klokt med tanke på monarkiets fremtid.
I fem dager til ende har gammelmediene med koryfé Harald Stanghelle konkurrert om å toppe hverandres hyllester, og med det servert oss en servil fortelling om Haralds kongsgjerning. Til tross for at den berømte «hagefesttalen» løsrev norsk identitet fra avstamning, historie og kultur, og gjorde oss som hadde røtter og var født i landet til en av mange grupper som tilfeldigvis oppholdt seg innenfor landets grenser, ble den ukritisk hyllet som «samlende». Jeg er ikke sikker på om alle var enige i den beskrivelsen. Forbigått i stillhet ble også det problematiske i at mange av dem som nå står nærmest tronen har en vanskelig historikk. Med det overleveres et monarki, som når hyllesten har lagt seg, sannsynligvis står langt svakere enn det Harald selv overtok
Jeg håper mediene nå er sin oppgave bevisst og avslutter denne langdryge sørgemarsjen slik at andre nyheter kan slippe til. En god begynnelse hadde vært å la gårsdagens Debatten, i stedet for å dreie seg om Sonjas interne kamp, ha fokus på det problematiske i at drivstoffavgiftene på nytt fyker til værs og gjør hverdagen vanskeligere både for husholdninger og for bedrifter. Men det er kanskje ikke så lett å heve den kritiske røsten når politikerne har innført «borgfred» og med det unngår å bli stilt til veggs.
Harald var en heldig mann. Født til en privilegert tilværelse, fikk han 89 år. Langt flere enn de fleste, som til tross for sin gode innsats på jorden ved sin død likevel forbigås i stillhet. Som med dem ønsker jeg – verken mer eller mindre – Harald en god reise inn i det ukjente.
