Document-redaktør Hans Rustad har nylig satt søkelyset på en urovekkende mulighet: Kan det være Politiets sikkerhetstjeneste (PST) selv som står bak de grove hatkommentarene mot AUF-leder Gaute Skjervø?
I NRKs Debatten tidligere denne høsten var Rustad tydelig forferdet over meldingene Skjervø hadde mottatt i Documents kommentarfelt på Facebook. Rustad kalte kommentarene «kloakk» og mente flere av dem burde vært straffbare. AUF anmeldte et stort antall kommentarer – ifølge opplysninger skal det dreie seg om over 30.000 – til PST, som henla saken med begrunnelsen at kommentarene ikke var straffbare.
Men i Skogpodden 26. august fulgte Rustad opp med et langt mer interessant spørsmål:
«Er det så sikkert at det er våre lesere, og andre på høyresiden, som skriver denne dritten mot Gaute Skjervø?» spør Rustad og fortsetter: «Hva om det er mennesker som ønsker å anstifte bråk, hat og polarisering som står bak kommentarene? Det har politiet holdt på med i USA. Under Biden skrev de ting bare for å hisse opp stemningen. Det skulle ikke forbause meg om man gjør det samme her».
Rustad stiller spørsmål ved at PST kan henlegge 30.000 kommentarer uten å ta ut én eneste tiltale:
«Jeg får det ikke til å rime at PST henlegger 30.000 kommentarer uten å ta ut en tiltale. Det henger ikke sammen med alt det svineriet som ble lest opp. Er det sånn at det er PST som orkestrerer mye av denne hatlavinen for å kunne la det komme Gaute Skjervø og Arbeiderpartiet til gode? Jeg bare spør fordi det er flere som stiller det spørsmålet».
Rustad understreker at han ikke kommer med påstander, men stiller spørsmål han mener er berettiget:
«At spørsmålet om at PST kan stå bak kommentarer mot Gaute Skjervø i Documents kommentarfelt på Facebook ikke blir stilt, er uttrykk for en delvis naivitet og megetsigende taushet. Fordi det er noen som vet, men de sier ikke noe», sier han.
«Dette er nok ikke noe vi ønsker å kommentere».
Rustads spørsmål må ses i lys av en bredere, internasjonal historie der hemmelige tjenester har forsøkt å påvirke opinionen og manipulere mediebildet. I USA har FBI en lang historie med å infiltrere, manipulere og kontrollere politiske aktiviteter.
Dette er også tilfelle i en rekke andre vestlige land, selv om disse opplysningene er i liten grad kjent eller tematisert i norsk offentlighet.
I 2025 sa USAs direktør for nasjonal etterretning, Tulsi Gabbard, at CIA fortsatt driver en versjon av «Operation Mockingbird» – et program fra den kalde krigen der etterretningsoffiserer påvirket mediehus for å forme opinionen. Gabbard sa at etterretningsaktører samarbeider med medier for å undergrave president Trumps politikk, og at lekkasjer til venstreorienterte medier blir brukt som våpen. Hun har henvist saken til justisdepartementet.
Den opprinnelige Operation Mockingbird, som ble avdekket og deklassifisert gjennom Chruch-høringene i Kongressen på 1970-tallet, involverte hemmelig CIA-rekruttering av journalister og plassering av narrativer som skulle fremme amerikanske etterretningsinteresser.
Rustads spørsmål er heller ikke uten paralleller i norsk historie. Journalist og tidligere Klassekampen-redaktør Finn har i flere bøker, deriblant Det finnes mørke rom i alle hus: om hemmelighold og innsyn i den norske stat (2003), dokumentert hvordan POT drev omfattende overvåking av politiske miljøer.
Etter Lundkommisjonens rapport kunne det konstateres at overvåkingen hadde vært langt mer omfattende enn offentligheten visste. Overvåkningen omfattet telefonavlytting, romavlytting og spaning. Det ble også påvist et strengt tatt ulovlig samarbeid mellom Arbeiderpartiet og POT.
Rustad er heller ikke alene om å stille spørsmål ved PSTs rolle i dagens mediebilde. I Norge har Stortinget nylig vedtatt lover som gir PST økt adgang til å gripe inn mot det som betegnes som «skadelig påvirkning» – lover som kritikere mener er vagt formulert og kan få en «nedkjølende» effekt på ytringsfriheten.
PSTs taushet og avvisning av å kommentere saken etterlater flere spørsmål enn svar.
Det samme er tilfelle med den øvrige pressen kollektive ignorering av saken.
Rustads underliggende poeng er tydelig: Når en sikkerhetstjeneste med historikk for omfattende overvåking av politiske miljøer verken etterforsker eller vil kommentere, svekker det tilliten til at overvåkingsapparatet tjener folkets, ikke maktens, interesser.
