Hendelsen i Leipzig har alle kjennetegn på en falsk flagg-operasjon

Av Andrej Korybko, først publisert på Substack.  Oversettelse og forord av  Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.

Forord

Fra mystiske droner i Leipzig til beslagleggelse av russiske verdier på Svalbard – hvor mange ganger kan man utfordre Russland før én av provokasjonene får den reaksjonen noen tilsynelatende venter på?

Andrew Korybko tar i sin siste artikkel utgangspunkt i den såkalte Leipzig-hendelsen, der Tyskland har gitt Russland skylden for droner med sprengstoff i nærheten av ukrainske transportfly. Korybko mener hendelsen har alle kjennetegn på en falsk flagg-operasjon.

Om han har rett, vet vi naturligvis ikke. Det interessante er imidlertid at heller ikke den motsatte konklusjonen uten videre kan behandles som fastslått sannhet dersom de avgjørende bevisene ikke legges frem offentlig.

Likevel ser vi gang på gang det samme mønsteret:
En alvorlig hendelse finner sted. Russland pekes raskt ut. Mediene gjengir anklagen. Politikere krever reaksjoner. Hendelsen brukes deretter som argument for opprustning, sanksjoner eller ytterligere konfrontasjon.
Når tvilen senere melder seg, har den politiske virkningen allerede inntruffet.
Det er dette mønsteret Korybko mener vi nå ser i Leipzig.

Den bemerkelsesverdige russiske «inkompetansen»

Korybko peker på noe som i det minste fortjener ettertanke.
Dersom hendelsen virkelig var en russisk operasjon, må vi forestille oss at Russland besluttet å gjennomføre et ekstremt risikabelt sabotasjeangrep på NATO-territorium – med alle de mulige konsekvensene dette kunne få – men samtidig utførte operasjonen på en måte som nærmest inviterte etterforskerne til å finne sporene.

Én drone blir liggende. En annen skal ha truffet et fly uten å eksplodere. En tredje blir funnet i nærheten.

Vi forventes altså på den ene siden å betrakte Russland som en stat med svært betydelig militær og etterretningsmessig kapasitet, og på den andre siden å tro at den samme staten opptrer med en nesten komisk amatørisme når den gjennomfører en operasjon som potensielt kan føre til direkte konfrontasjon med NATO.

Det beviser selvsagt ikke at hendelsen var iscenesatt, men det burde være mer enn nok til å kreve håndfaste beviser før man slår fast hvem som sto bak.

Først anklagen – så kommer kanskje bevisene

Dette er heller ikke første gang mystiske droner dukker opp i Europa, og Russland umiddelbart plasseres i sentrum av fortellingen.

Korybko viser til dronehendelsene ved skandinaviske flyplasser. Vi har også sett hvor raskt enhver militær gjenstand som krysser en grense i dagens klima kan bli innlemmet i fortellingen om russisk aggresjon.

Det prinsipielt interessante er ikke engang om Russland i enkelte slike tilfeller faktisk kan ha stått bak.

Selvsagt kan Russland drive etterretning, sabotasje og andre skjulte operasjoner. Det ville være naivt å forestille seg noe annet.

Problemet oppstår når konklusjonen kommer før etterforskningen, for i en situasjon hvor Europa allerede befinner seg i en indirekte krig med Russland gjennom Ukraina, kan en feiltolket eller bevisst manipulert hendelse få enorme konsekvenser.

Historien mangler slett ikke eksempler på at kriger har eskalert gjennom hendelser hvor den første fortellingen senere viste seg å være mangelfull, feilaktig eller direkte usann.

Tyskland trenger en russisk trussel

Her kommer Korybkos kanskje viktigste poeng.
Tyskland gjennomgår nå en omfattende militær omstilling. Landet ruster opp, forsvarsindustrien bygges ut, og den politiske ledelsen forbereder befolkningen på en virkelighet der Russland fremstilles som den store militære trusselen mot Europa.

Men opprustning koster.

Den krever penger, industriell kapasitet og politiske prioriteringer. Den påvirker velferd, offentlig økonomi og det sivile samfunn. Dessuten må en befolkning som i flere generasjoner er blitt oppdratt til skepsis mot militarisme, overbevises om at denne omstillingen er nødvendig.
Da er et fiendebilde nyttig.

Jo mer konkret trusselen fremstår, desto lettere blir det å rettferdiggjøre omstillingen.

En russisk drone et sted langt borte i Ukraina er én ting.En russisk drone på en tysk flyplass er noe ganske annet.

Hvis befolkningen kan overbevises om at krigen allerede har kommet til Tyskland, blir spørsmålet ikke lenger om landet skal ruste opp, men hvor raskt det kan skje.

Det er derfor Leipzig-hendelsen er så politisk betydningsfull – uavhengig av hvem som faktisk sto bak.

Den farligste mekanismen

Det virkelig urovekkende er imidlertid den strategiske logikken som kan følge.

Hvis europeiske regjeringer gradvis overbeviser sine befolkninger om at Russland allerede fører en skjult krig mot NATO-land, senkes terskelen for vestlige operasjoner mot Russland.

Det som tidligere ville vært betraktet som en ekstrem eskalering, kan da presenteres som «gjengjeldelse».

Ukrainske angrep langt inne i Russland kan få ytterligere vestlig støtte. Vestlig teknologi kan brukes mer direkte. Etterretning, satellittdata og målutvelgelse kan integreres enda tettere.

På et tidspunkt blir skillet mellom å støtte Ukraina og selv føre krig stadig mer akademisk.

Og Russland må til slutt avgjøre når denne terskelen er passert.
Det er akkurat der faren ligger.

NATO-landene kan ikke uten videre legge til grunn at Russland i det uendelige vil absorbere eskaleringen uten å svare.
Og her kommer Norge inn i bildet

For nordmenn burde denne problemstillingen være enda mer alvorlig.
Vi har de siste årene beveget oss stadig lenger bort fra den forsiktige balansepolitikken som tidligere kjennetegnet norsk omgang med vår store nabo i øst.

Nå har norske myndigheter tatt arrest i det russiske fartøyet Professor Moltsjanov i Barentsburg etter en begjæring fra det statlige ukrainske energiselskapet Naftogaz.

Den formelle forklaringen er juridisk: Naftogaz har et økonomisk krav mot Russland etter tapet av selskapets eiendeler på Krim og forsøker å sikre russiske verdier for å dekke kravet.

Men geopolitikk forsvinner ikke fordi handlingen kan beskrives med juridiske begreper.

Russland vil ikke nødvendigvis oppfatte saken som et ordinært spørsmål om norsk tvangsfullbyrdelse. Sett fra Moskva kan bildet fortone seg ganske annerledes:

En stat som Russland befinner seg i en indirekte krig med, får ved hjelp av norske myndigheter beslaglagt russiske verdier på norskstyrt territorium.
Og dette skjer ikke i Oslo havn, men det skjer på Svalbard.

Svalbard er ikke et hvilket som helst norsk territorium

Dette er etter mitt syn det mest alvorlige ved saken.I norsk offentlighet omtales gjerne Svalbard som om øygruppen uten videre kan behandles som enhver annen del av Norge.Virkeligheten er definitivt mer komplisert enn som så.

Norsk suverenitet over Svalbard er anerkjent, men den eksisterer innenfor et særegent traktatregime, med historiske russiske interesser og en geopolitisk plassering som gjør øygruppen til et av de mest følsomme områdene i forholdet mellom Norge og Russland.

Barentsburg er dessuten ikke bare en tilfeldig russisk bosetning. Den er et fysisk uttrykk for en langvarig russisk tilstedeværelse på øygruppen.

Når et fartøy som inngår i forbindelsen mellom Russland og Barentsburg tas i arrest, berører dette derfor noe langt mer sensitivt enn et alminnelig kommersielt fartøy i Bergen eller Rotterdam.

Dersom resultatet i praksis blir at den russiske bosetningens forsyningslinjer svekkes eller avskjæres, beveger vi oss inn i et område hvor de juridiske og geopolitiske virkelighetsforståelsene kan kollidere.
Det burde få norske politikere til å opptre med den ytterste forsiktighet.

Hans Olav Brendberg kommenterer saken slik på Facebook og stiller noen betimelige spørsmål:

«Russland seiere at Noreg har innført blokkade av den russiske busetjinga i Barentsbrug. Norges styresmakter nekter for dette – men dei norske protestane har ikkjesærleg gjennomslag i irussiskspråklege media.
Den norske blokkaden er ei historie russarane kan spinna videre – og halda varm lenge. Her trengst det berre litt kreativ konfliktskaping – og Sysselmeisteren vil få meir enn nok å jobba med i deimånadane som kjem.

Ideen her er at sysselmeisteren har tatt arrest i skipet. Når rettsprosessen så har gått til enden, skal skipet tvangsseljast – og inntektene gå til det ukrainske selskapet.

Dette ser fint ut på papiret. Ville du kjøpt eit skip som russarane påstår er ulovlegkversett – og som må frå Svalbard ut i internasjonalt farvatn og kryssa havstykket til Finnmark før det er i noko som kan kallast trygt farvatn?

Dette er ei sak der rekkevidda for norsk suverenitet på Svalbard er omstridd – og der regjeringa i Moskva vil ha solid, nasjonal oppslutning om å bruka fysisk makt om det trengst.

Dette kan også vera ei glimrande sak om russiske styresmakter ønskjer å «gå til åtak på NATO utan å gå til åtak på NATO». Russland har i lang tid hevda at norske styresmakter går lenger i å militariseraeit demilitarisert område enn det Svalbardtraktaten gjev grunnlag for.

Kva gjer vi om Russland brukar fysisk makt her? Eller brukar fysisk makt i internasjonalt farvatn når skipet er på veg over frå Svalbard til Noreg?»

Hva hvis Russland selv bryter en blokade?

Her finnes et spørsmål som nesten ingen synes villige til å stille:
Hva skjer dersom Russland på et tidspunkt mener at forbindelsen til Barentsburg i praksis er blitt blokkert – og beslutter å sikre den selv?
Det er lett å svare automatisk: Da angriper Russland Norge, og dermed NATO.

Men virkeligheten kan bli betydelig mer komplisert.

Svalbardtraktatens særstilling, øygruppens demilitariserte begrensninger og Russlands historiske tilstedeværelse vil gjøre enhver konflikt der juridisk og politisk særegen. Det er derfor slett ikke gitt at alle NATO-land uten videre vil dele Norges fortolkning av enhver konfrontasjon eller støtte enhver norsk reaksjon.

Artikkel 5 er heller ingen automatisk krigsmaskin hvor en norsk erklæring umiddelbart sender amerikanske styrker i krig med Russland. Traktatens ordlyd innebærer konsultasjon og at hvert medlemsland treffer de tiltak det selv anser nødvendige.

Det ville derfor være usedvanlig risikabelt å basere norsk politikk på forestillingen om at enhver eskalering på Svalbard automatisk blir omgjort til en samlet NATO-krig mot Russland.

Tvert imot kan nettopp Svalbards særegne stilling gjøre øygruppen til et farlig sted å leke med slike grenser.

Norge må forstå hva landet holder på med

Det er dette som binder Leipzig og Svalbard sammen.
Ikke fordi hendelsene nødvendigvis har samme bakmenn eller samme konkrete formål. Det vet vi ikke.

Men begge inngår i et Europa hvor grensen mellom Ukraina-krigen og en direkte konflikt mellom Russland og NATO blir stadig mindre tydelig.
Hver nye episode flytter normalen litt.

• Først våpen. Så langtrekkende våpen.
• Så vestlig etterretning til angrep på russisk territorium.Så økonomiske beslag.
• Så stadig sterkere militær integrasjon.
• Så hendelser på NATO-territorium som umiddelbart tilskrives Russland.

Hvert enkelt skritt kan isolert sett forklares, forsvares og fremstilles som begrenset.

Men summen er ikke begrenset.

Summen er en gradvis tilvenning til direkte konfrontasjon.

Den største faren er kanskje at noen ønsker reaksjonen

Det mest ubehagelige spørsmålet er derfor ikke bare hvor langt Vesten ønsker å presse Russland.

Det er om enkelte aktører faktisk håper på en russisk reaksjon.

For så lenge Ukraina-krigen forblir en krig (tilsynelatende) mellom Russland og Ukraina, finnes det grenser for hvor direkte USA og andre NATO-land kan involvere seg uten å ta det endelige steget.

En russisk militær reaksjon mot et NATO-land ville derimot dramatisk forandre den politiske situasjonen.

Derfor må enhver hendelse som potensielt kan trekke NATO direkte inn i krigen granskes med ekstrem skepsis – enten det dreier seg om droner i Leipzig, eksplosjoner, sabotasje eller konfrontasjoner i Arktis.

Det er ikke «Putin-vennlighet», men det er elementær sikkerhetspolitisk ansvarlighet.

For dersom noen bevisst forsøker å fremprovosere den hendelsen som skal gjøre en indirekte krig direkte, er vår viktigste oppgave ikke å gi dem den.
Dersom ingen forsøker på dette, er behovet for tilbakeholdenhet minst like stort.

For stormaktskriger kan begynne gjennom konspirasjoner, men de kan også begynne gjennom feilberegninger, prestisje, juridisk overmot og politikere som oppdager for sent at motparten hadde en rød linje de selv ikke trodde eksisterte.

På Svalbard har Norge langt mer å tape enn å vinne på å finne ut hvor den russiske røde linjen faktisk går.

Sjørøveri av andre nasjoners eiendom går sjelden ustraffet, særlig når det er en av verdens mektige nasjoner det er tale om.

Det hele minner om de større guttene som dytter den dumme gutten fremfor seg og får ham til å gjøre idiotiske ting uten at de selv blamerer seg.
Slik opptrer altså Norge som de andres landsbyidiot.

---

The Leipzig Incident Has All The Hallmarks Of A False Flag

Av Andrej Korybko

Hendelsen i Leipzig har alle kjennetegn på en falsk flagg-operasjon

Den ble gjennomført for å rettferdiggjøre omstillingen av den tyske økonomien til krigsberedskap, avlede oppmerksomheten fra problemene dette medfører og legitimere en fremtidig alvorlig eskalering mot Russland.

Tyskland ga Russland skylden for hendelsen i Leipzig forrige måned, da én drone lastet med sprengstoff ble funnet på rullebanen i nærheten av ukrainske transportfly, en annen angivelig kolliderte med et annet transportfly da dette forsøkte å lande, men uten å eksplodere, mens en tredje senere ble funnet i nærheten av området.

Putin fordømte denne anklagen, ga uttrykk for at han mente det dreide seg om en falsk flagg-operasjon fordi bevis var blitt plantet, og spekulerte i at motivet var å avlede oppmerksomheten fra innenlandske problemer ved å skape frykt for Russland.

Selv om skeptikere kanskje vil himle med øynene, har hendelsen i Leipzig alle kjennetegn på en falsk flagg-operasjon. For det første antyder Tyskland en nærmest karikert inkompetanse fra russisk side.

Offentligheten forventes å tro at verdens mest erfarne droneoperatører, som skulle ha fått i oppdrag å gjennomføre det som ville ha vært det mest oppsiktsvekkende hybridkrigsangrepet mot NATO noensinne, etterlot én drone på rullebanen, var uheldige da en annen ikke eksploderte etter å ha truffet et landende transportfly, og etterlot enda en drone i nærheten. Det er vanskelig å tro.

Det andre poenget som støtter Putins hypotese, er at noe lignende skjedde i fjor høst, da ukjente droner tvang større flyplasser i Skandinavia til midlertidig å innstille all flytrafikk. Zelenskyj ga, som ventet, Russland skylden og krevde at de danske stredene skulle stenges for russisk skipsfart.

Som ved hendelsen i Leipzig ble det aldri fremlagt bevis som underbygget denne påstanden, men episoden skapte en presedens for å gi Russland skylden for mystiske dronehendelser i Europa uten å legge frem bevis, og deretter bruke disse som begrunnelse for ytterligere eskalering mot landet.

Og endelig: Selv om Zelenskyjs foreslåtte eskalering aldri ble gjennomført – mest sannsynlig for å unngå en direkte krig mellom NATO og Russland – kan en eller annen form for eskalering følge etter hendelsen i Leipzig.

Det ble her i slutten av august argumentert for at NATO ville forvente å tjene mer på en alvorlig eskalering med Russland enn omvendt. Dette kan ta form av en gjenopptakelse av sommerens mislykkede dronekampanje mot Russland, i stor skala og på ubestemt tid, med sikte på å avindustrialisere og demilitarisere landet. Et slikt forsøk kan komme neste år.

Observatører bør huske at Tyskland, som nå er Ukrainas nest viktigste militære støttespiller etter USA, inngikk en avtale i vår om å utvikle Ukrainas kapasitet til å gjennomføre angrep langt inne på fiendtlig territorium.

Den tyske økonomien er dessuten i ferd med å bli stilt på krigsfot samtidig som Tyskland raskt remilitariserer, som ledd i landets mål om å bygge Europas største hær, i forkant av EUs anslag om en mulig krig med Russland omkring 2030. Dette har imidlertid vist seg å være upopulært blant velgerne, og derav behovet for å rettferdiggjøre utviklingen gjennom hendelsen i Leipzig.

For å oppsummere forklaringen bak Putins hypotese om en falsk flagg-operasjon: Fjorårets frykt for russiske droner i Skandinavia dannet et påskudd for å kunne gi Kreml skylden for fremtidige hendelser av samme type uten bevis, noe Tyskland nå har gjort i forbindelse med Leipzig-hendelsen.

Fortellingen om russiske droneoperatørers inkompetanse er imidlertid vanskelig å tro. Likevel fremmes den for å rettferdiggjøre omstillingen av den tyske økonomien til krigsberedskap, avlede oppmerksomheten fra problemene dette skaper og legitimere en fremtidig alvorlig eskalering mot Russland.

Som nevnt kan dette ta form av en gjenopptakelse av sommerens mislykkede dronekampanje mot Russland i stor skala og på ubestemt tid, med sikte på å avindustrialisere og demilitarisere landet. Men dette innebærer en risiko for å krysse Russlands atomterskel i henhold til landets oppdaterte atomdoktrine.

Putin ville i det minste igjen kunne komme til å foreta en begrenset «eskalering for å deeskalere» mot Ukraina, men det finnes alltid en fare for at utviklingen deretter kommer ut av kontroll.

Det beste for Tyskland ville derfor være å avstå fra eskalering, på samme måte som de skandinaviske landene til slutt gjorde.