Da dokumentaren «Mørke skyer» hadde førpremiere i Kristiansand 26. februar, var én person påfallende fraværende: gründeren Einar Øgrey Brandsdal.
Nå forteller han hvorfor – og retter et skarpt søkelys mot filmskaperne og deres finansieringskilder.
Brandsdal har gitt utfyllende opplysninger som viser at de sentrale personene bak filmen var politiske aktører selv, og fortalte en historie som det finnes flere versjoner av.
Storsalen «Diamanten» på Fønix kino var fylt til randen, men den mannen filmen i stor grad handler om, var verken invitert eller hadde sett den ferdige versjonen.
Utgangspunktet for filmen er bystyrevalget i Kristiansand i 2019. Det ble et valgskred uten sidestykke der tusenvis av velgere stemte mot den sittende ledelsen i både Høyre og Arbeiderpartiet.
Valgresultatet viste en dramatisk endring: Høyre mistet hver fjerde velger, og Arbeiderpartiet hver tredje. Av 86.269 stemmeberettigede avga 55.999 godkjente stemmer, en valgdeltakelse på 64,9 prosent. Arbeiderpartiet endte på 18,3 prosent (13 mandater), mens Høyre fikk 17,7 prosent (13 mandater).
Valgvinneren ble Norgesdemokratene, ledet av Vidar Kleppe, som firedoblet oppslutningen og førte blant andre Nils Nilsen inn i bystyret.
Ifølge kritikere av filmen valgte imidlertid ikke partitoppledelsen – Harald Furre (H) og Mette Gundersen (Ap) – å akseptere velgernes signal. I stedet fremmet de en konspirasjonsteori om at forretningsmannen Brandsdal og skribenten Nils Nilsen via Facebook-siden Sørlandsnyhetene hadde «lurt» tusenvis av velgere til å stemme feil.
Tusenvis av velgere ble dermed stemplet som lettlurte og enfoldige innbyggere som ikke forsto klokskapen i den politikken partiene frontet.
Brandsdal, som er gründeren bak konsernet Brandsdal Group mener filmen ikke er en nøytral dokumentar, men et produkt av et nettverk han lenge har kritisert.
Han peker på at filmen er regissert av Dan Korneli og produsert av Kristian Landmark, begge solid forankret i det sørlandske filmmiljøet. Brandsdal viser til at også den tidligere filmen «Perleporten», der han ble hengt ut med sekvenser han beskriver som «under beltestedet», ble finansiert av stiftelsen Cultiva. Cultiva er en stiftelse som Brandsdal tidligere har kritisert, og som han åpenbart har et anstrengt forhold til.
«Jeg fikk heller ikke vite om andre deltakere, og hvem som finansielt støttet filmen», skriver Brandsdal i en utførlig gjennomgang av saken.
Brandsdals forteller: «Da jeg selv for noen år siden ble kontaktet av regissør Dan Korneli med forespørsel om å være med i filmen, fikk jeg som andre opplyst at filmen skulle vises på NRK eller TV2», skriver han. Han valgte likevel å bidra og var til stede under førpremieren. Men fra produsenten fikk han aldri tilsendt noen versjon av filmen, og han ble ikke invitert til premieren. Kinoversjonen fikk Brandsdal «under hånden av en venn».
Produsent Kristian Landmark hevder på sin side at Brandsdal har fått tilsendt oversikt over «absolutt alle påstander» som fremkommer i filmen, med en rommelig tidsfrist for tilsvar. Brandsdal påpeker at Landmark selv har uttalt at TV-versjonen blir «litt kortere» enn kinoversjonen – og at han dermed umulig kan forholde seg til et produkt han ikke har sett.
Flere kritikere peker på at dokumentaren har åpenbare svakheter. En av dem er at den aldri går inn i bakgrunnen for Sørlandsnyhetenes fødsel. Det koselige og uskyldige debattklima sørlendingene var vant med, ble etter at Sørlandsnyhetene dukket opp annerledes – men hvorfor skjedde det?
«Dette er jo det helt sentrale spørsmålet som ingen av bøkene og filmene til nå har forsøkt å gi svar på», påpekes det.
I stedet får kritikerne av Sørlandsnyhetene slippe til med sine versjoner. Den tidligere SV-politikeren Melissa Lesamana legger uten forbehold all skyld på Brandsdal. Også Harald Furre og tidligere havnedirektør Halvard Aglen var ikke nådige i sin beskrivelse. Samtlige beskriver seg som uskyldige ofre for «løgnaktige bakvaskelser fra anonyme skribenter finansiert av milliardæren Øgrey Brandsdal».
«En av de åpenbare svakheter med filmen er at Einar Øgrey Brandsdal selv ikke bidrar. Det er forståelig», skriver debattant Bernt H. Utne.
Spørsmålet flere stiller, er om «Mørke skyer» egentlig er en dokumentar – eller et innlegg i en pågående politisk kamp der den ene siden fortsatt ikke har akseptert at velgerne tok et annet valg enn det partitoppledelsen ønsket.
