Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter
Det politiske jordskjelvet mange ventet på, har inntruffet.
AfD vant søndagens delstatsvalg i Sachsen-Anhalt med 43,8 prosent av stemmene. Partiet har dermed mer enn doblet oppslutningen fra 2021 og oppnådd sitt beste resultat noensinne i et tysk delstatsvalg.
CDU, som har styrt Sachsen-Anhalt siden 2002, endte på ynkelige 17,2 prosent – partiets dårligste resultat noensinne i delstaten.
Men AfD nådde ikke helt frem til det resultatet toppkandidat Ulrich Siegmund hadde håpet på: rent flertall.
Han mangler bare tre mandater.
Dermed begynner den kanskje enda mer interessante historien. Den såkalte «Brannmuren» har fått et problem.
Siegmund har tidligere gjort det klart at hans foretrukne løsning er en ren AfD-regjering. Han har heller ikke ønsket en mindretallsregjering som kontinuerlig må tigge andre partier om støtte.
Problemet for det etablerte partisystemet er imidlertid at velgerne nå har gjort den såkalte Brandmauer – brannmuren mot AfD – stadig vanskeligere å opprettholde.
CDU, SPD, De Grønne og Die Linke gjentok på valgnatten at samarbeid med AfD er utelukket. AfDs føderale ledelse svarte på sin side med å si at partiet har fått et klart mandat til å regjere, og Alice Weidel erklærte at hånden er utstrakt til alle som ønsker å forandre Sachsen-Anhalt.
Men hva betyr egentlig en «brannmur» når partiet på den andre siden av muren har fått 43,8 prosent?
Man kan relativt enkelt isolere et parti med ti eller femten prosent. Det lar seg også gjøre med 25 prosent dersom de øvrige partiene er sterke nok.
Men etter hvert oppstår et demokratisk paradoks.
Når nesten annenhver velger har stemt på partiet som alle andre på forhånd har bestemt at ikke skal få politisk innflytelse, er det ikke lenger bare AfD som får et legitimitetsproblem.
Det får også i høyeste grad brannmuren.
Her kommer Sahra Wagenknecht inn.
Valgets kanskje viktigste lille tall er derfor BSWs resultat.
Bündnis Sahra Wagenknecht klarte akkurat å komme over femprosentsperren. Dermed finnes det nå en parlamentarisk konstellasjon som på papiret er langt mer interessant enn stemmeprosentene skulle tilsi.
AfD og BSW har til sammen flertall i Landdagen.
Det betyr ikke at de kommer til å regjere sammen. Langt derifra.
Sahra Wagenknecht kommer fra en helt annen politisk tradisjon enn AfD, og forholdet mellom partiene har vært preget av både berøringspunkter og betydelig mistillit. BSW har på enkelte områder åpnet for sakssamarbeid med AfD, men ingen bør på dette tidspunktet ta en koalisjon for gitt.
Likevel har velgerne skapt en matematisk realitet som politikerne nå må forholde seg til.
Og det finnes områder hvor avstanden mellom BSW og AfD faktisk er mindre enn mellom BSW og deler av det etablerte tyske partisystemet – ikke minst når det gjelder Ukraina-krigen, forholdet til Russland, deler av innvandringspolitikken og kritikken av den politiske kursen Berlin har fulgt.
Derfor bør ingen bli overrasket dersom det nå begynner sonderinger, formelle eller uformelle.
Siegmunds interessante dilemma
For AfDs populære toppkandidat Ulrich Siegmund, finnes det dermed flere muligheter.
Han kan holde fast ved sitt tidligere standpunkt og si: Velgerne ga oss et fantastisk resultat, men ikke mandatene som kreves for å gjennomføre vårt program alene. Da får de andre forsøke å styre.
Han kan undersøke om BSW er villig til å støtte en regjering eller inngå et mer begrenset samarbeid.
Eller AfD kan forsøke å gjøre selve regjeringsdannelsen umulig og presse utviklingen mot et nytt valg.
Den siste muligheten er spesielt interessant
For hva skjer dersom velgerne oppfatter at partiet som fikk nesten 44 prosent likevel blir holdt fullstendig utenfor makten?
Det er slett ikke gitt at reaksjonen blir at AfD mister oppslutning.
Den kan bli den motsatte.
Siegmund har allerede vært inne på muligheten for at et nytt valg kan gi AfD det absolutte flertallet partiet nå mangler. Det er selvfølgelig et politisk veddemål, ikke en sikkerhet. Men etter søndagens resultat er tanken ikke lenger fantastisk.
Tre mandater skiller AfD fra å kunne regjere alene.
Det virkelige nederlaget tilhører CDU
Midt i all oppmerksomheten omkring AfD bør vi heller ikke overse kanskje den mest dramatiske historien ved siden av selve valgseieren.CDU er blitt knust.Partiet fikk 37,1 prosent i 2021. Nå står det igjen med 17,2 prosent, hvilket er mer enn et dårlig valg.
Det kan være et varsel om en fundamental forskyvning av den tyske høyresiden.
I flere tiår har CDU kunnet fremstille seg som den naturlige politiske hjemstavnen for konservative tyskere. Samtidig har partiet beveget seg på en rekke områder i retning av den liberale konsensus som nettopp mange av disse velgerne gjør opprør mot.
Så lenge AfD kunne holdes på 10–20 prosent, kunne CDU håpe at problemet lot seg administrere.
Hva gjør CDU dersom AfD blir dobbelt så stort?
Det spørsmålet er langt viktigere enn Sachsen-Anhalt.
Dersom utviklingen fortsetter, kan det på et tidspunkt være selve forholdet mellom CDU og AfD – ikke mellom høyre- og venstresiden – som avgjør Tysklands politiske fremtid.
Sachsen-Anhalt er ikke Tyskland – men Tyskland er ikke upåvirket
Her må vi samtidig beholde proporsjonene. Et delstatsvalg er ikke et forbundsdagsvalg. Sachsen-Anhalt er ikke hele Tyskland. AfD står særlig sterkt i øst, og et resultat på 43,8 prosent der kan ikke uten videre overføres til Bayern, Nordrhein-Westfalen eller Hamburg, men det ville være like tåpelig å late som om dette bare er et lokalt østtysk fenomen.
AfD har demonstrert at partiet kan bli den fullstendig dominerende politiske kraften i en tysk delstat.
Dermed er en psykologisk grense brutt.
Det som inntil nylig ble betraktet som politisk utenkelig, er blitt matematisk mulig.
Når Tyskland beveger seg, beveger Europa seg
Det er nettopp derfor konsekvensene kan bli langt større enn Sachsen-Anhalt.
Tyskland er ikke bare et europeisk land, men det ligger midt i Europa, har unionens største økonomi og største befolkning og har siden gjenforeningen vært en av de avgjørende politiske kreftene i EU.
Det som blir politisk mulig i Tyskland, får derfor en helt annen betydning enn tilsvarende utvikling i et mindre europeisk land.
Hittil har det vært mulig å isolere europeiske regjeringer og bevegelser som utfordrer den rådende konsensusen.
Ungarn kan fordømmes og straffes som et særtilfelle. Slovakia kan behandles som en brysom avviker. Sterke systemkritiske partier i Nederland, Østerrike eller andre mindre land kan møtes med koalisjoner og brannmurer.
Men Tyskland kan ikke behandles som Europas periferi.
Dersom AfD over tid blir den dominerende kraften på tysk høyreside, samtidig som CDU fortsetter å svekkes, begynner hele den europeiske ligningen å forandre seg.
For AfDs fremgang skjer ikke i et vakuum.
Over store deler av Europa vokser partier som på forskjellige måter utfordrer den politiske konsensusen som har dominert de siste tiårene: masseinnvandringen, stadig sterkere overnasjonal styring, klimapolitikken, kultur- og identitetspolitikken og – ikke minst – Europas forhold til Russland og USA.
Et gjennombrudd i Tyskland vil ikke automatisk føre disse partiene til makten andre steder.
Men det kan gjøre noe nesten like viktig:
Det kan flytte grensene for hva som er politisk mulig.
Og da kommer Norge
Norsk politikk foregår heller ikke i et vakuum.
Politiske og kulturelle strømninger på kontinentet har alltid nådd Norge, og utviklingen i Tyskland har historisk hatt stor betydning for hele Norden.
Standpunkter som i Norge i dag plasseres utenfor den akseptable politiske samtalen, kan plutselig bli ordinær politikk i Europas største land.
Da blir det vanskeligere å opprettholde forestillingen om at den nåværende norske politiske konsensus representerer historiens naturlige endestasjon.
Man kan selvsagt – som Ness så underholdende sa – velge Høyres vei og bli stående igjen i 1989.
Se video:
Men det blir ikke bedre politikk av å føre gårsdagens politiske kriger mot en virkelighet som allerede har forandret seg.
Det er derfor Sachsen-Anhalt er viktig også for oss.
Ikke fordi Ulrich Siegmund i morgen kommer til å forandre Europa.
Ikke fordi ett delstatsvalg river ned den politiske orden som er bygget opp gjennom flere tiår.
Men fordi velgerne nettopp har demonstrert at det politisk utenkelige kan bli mulig.
I går var spørsmålet om AfD kunne nærme seg makten.
I dag mangler partiet tre mandater på å kunne regjere en tysk delstat alene.
