Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Andrej Korybko, først publisert på Substack. Oversettelse og forord av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
Andrej Korybko peker i denne artikkelen på en utvikling som fortjener langt større oppmerksomhet enn den hittil har fått. Sveriges og Finlands inntreden i NATO har ikke bare forandret det militære kartet i Nord-Europa. Det innebærer også at gamle historiske konfliktlinjer, som i lang tid syntes å tilhøre fortiden, igjen får politisk betydning.
Korybko bruker betegnelsen «vikingblokken» om den nordiske militære grupperingen som nå vokser frem under amerikansk ledelse. Begrepet er treffende som geopolitisk kortform og retorisk poeng, men historisk sett er det svært misvisende.
For det har aldri eksistert noe enhetlig nordisk forhold til Russland. Tvert imot har Sverige, Danmark-Norge og senere det selvstendige Norge hatt svært forskjellige forbindelser med den russiske staten.
Sveriges historie er her i en særstilling. Sverige var ikke bare en nordisk stat, men i flere hundre år en ekspansiv østersjømakt og i sin storhetstid en europeisk stormakt. Det svenske riket vendte seg mot øst og sørøst, og konkurransen med Russland om Finland, Karelen, Ingermanland, Baltikum og herredømmet over Østersjøen førte gjentatte ganger de to rikene i krig.
Fra 1500-tallet og frem til Napoleonskrigenes tid var Sverige og Russland rivaliserende makter i en helt annen forstand enn Russland og Norge noen gang har vært. Som Middelhavet var «Vårt Hav» for de gamle romerne i lengre tid, var Østersjøen på et tidspunkt i stor grad et Mare Nostrum for svenskene, selv om de aldri hadde 100% full dominans slik romerne hadde.
Finland er selve nøkkelen til denne historien. Det området som i dag utgjør Finland, var gjennom århundrer en integrert del av det svenske riket – fra middelalderen frem til Sverige mistet Finland til Russland i 1809. Under russisk styre ble Finland et autonomt storfyrstedømme og beholdt i betydelig grad egne institusjoner, lover og administrasjon frem til selvstendigheten i 1917.
Dette gjør også finske historiske holdninger mer sammensatte enn den vanlige vestlige fortellingen om et Finland som gjennom historien ganske enkelt har stått overfor en russisk fiende.
Forholdet til Sverige rommer sine egne dype historiske spenninger. Det svenske språket, den svenske samfunnseliten og arven etter århundrer under Stockholm har satt spor som ikke forsvant i 1809. Den finske nasjonale bevegelsen på 1800-tallet vokste dessuten ikke bare frem i forhold til Russland, men også i opposisjon til den svenske kulturelle dominansen. Det gamle slagordet som gjerne forbindes med denne perioden – «svensker er vi ikke lenger, russere vil vi ikke bli, la oss derfor være finner» – uttrykker nettopp denne dobbeltheten.
Her bør man riktignok være forsiktig med å hevde at dagens finner generelt nærer sterkere motvilje mot Sverige enn mot Russland. Det er en langt sterkere påstand enn den historiske arven alene kan bære, særlig etter 2022.
Men at det finnes en gammel og tidvis sterk finsk avsky mot svensk dominans, og at dette er en viktig del av finsk nasjonsbygging, er nødvendig å ha med dersom man skal forstå forholdet mellom de tre landene.
Videre er det også et faktum at det var den russiske tsaren som støttet det finske språket og gav det daværende fyrstedømmet mye større frihet enn det noensinne hadde hatt under Sverige. Det fikk beholde de institusjonene det tradisjonelt hadde hatt, og i 1863 utstedte tsar Aleksander II språkforordningen som satte i gang en prosess der finsk språk skulle oppnå likestilling med svensk i administrasjonen.
Finlands forhold til Russland er derfor – til tross for Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen – vesentlig mye mer fasettert enn hva den moderne, vestlige propagandafortellingen opplyser om.
Norges historie motsatt av Sveriges
Norges historie overfor Russland er nesten den motsatte.
Norge har aldri vært noen imperial rival til Russland. Vi har aldri kjempet en krig mot den russiske staten.
Da Norge og Russland fikk en felles riksgrense i 1826, var forholdet mellom de to landene ikke preget av århundrer med krig om territorier og dominans, men i stor grad av handel, grensekontakt og sameksistens i nord. Pomorhandelen er kanskje det tydeligste symbolet på dette. Russiske pomorer og nordmenn møttes ikke først og fremst som soldater på hver sin side av en front, men som handelsfolk.
Selv under unionen med Danmark var forholdet et annet enn Sveriges. Danmark-Norge hadde sine stormaktsambisjoner og førte en rekke kriger, men den grunnleggende rivaliseringen var først og fremst rettet mot Sverige og mot kontrollen over Norden, Østersjøens innløp og de dansk-norske besittelsene.
Russland var ikke den historiske hovedfienden på samme måte som det etter hvert ble for den svenske stormakten. Danmark og Russland kunne tvert imot finne sammen nettopp fordi begge hadde Sverige som rival.
Dette gjør dagens utvikling historisk bemerkelsesverdig. Når Norge, Sverige, Finland og Danmark nå i stadig større grad behandles som ett sammenhengende militærstrategisk område, samles land med svært forskjellige historiske erfaringer med Russland under én sikkerhetspolitisk struktur.
For Sverige kan man faktisk trekke en lang historisk linje tilbake til stormaktsrivaliseringen i øst.
For Finland er bildet langt mer komplisert, preget både av århundrene under Sverige, tiden som autonomt storfyrstedømme under Russland, selvstendigheten, borgerkrigen, vinterkrigen, fortsettelseskrigen og den særegne etterkrigsordningen som fulgte.
For Norge finnes ingen tilsvarende historisk linje.
Det er kanskje nettopp dette som er det mest interessante ved Korybkos analyse. Den «vikingblokken» han beskriver, er ikke gjenoppstandelsen av noen gammel nordisk geopolitisk enhet. Den er snarere noe nytt: en militærstrategisk sammensmelting av fire land som historisk har hatt forskjellige interesser, forskjellige fiender og svært forskjellige erfaringer med Russland.
Og her ligger også et spørsmål Korybko bare indirekte berører: Dersom den gamle svensk-russiske rivaliseringen virkelig er i ferd med å vende tilbake, slik han hevder, hvilken rolle skal Norge spille i den?
For Sverige finnes det historiske paralleller, men for Norge må disse i langt større grad skapes, for de er per nå ikke-eksisterende. Et annet aspekt som er viktig for meg – som hvit europeer – er at dét disse historiske parallellene minner oss om, er nettopp det mest tragiske ved europeisk historie.
Vi har i alle år vist svært stor entusiasme for broderkriger. Slaverne i Rus ønsket nordiske væringer som herskere nettopp på grunn av den innbyrdes kjeklingen og krigingen, mens germanerne falt for romersk divide et impera, og utviste like stor iver i å slakte hverandre.
I dag – i en situasjon der vi ved århundreskiftet år 1900 utgjorde 40% av verdens befolkning og nå bare utgjør rundt 8% – er broderkriger og historisk revansjisme det absolutt siste vi trenger.
For dem som til sist står bak dette, så er blodtapet i Ukraina tydeligvis ikke nok.
Det er derfor av ytterste viktighet for det hvite menneskets eksistens å stå imot fiendens manipulasjon og krigshissing.
The Historical Russian-Swedish Rivalry Is About To Be Revived Later This Fall
Sverige vil hjelpe Finland med å patruljere land- og sjøgrensen mot Russland.
I mai ble det, etter den russiske ambassadørens intervju med TASS, vurdert at «Finland er på vei til å bli en av Russlands mest uforsonlige motstandere». Bakgrunnen var landets nye rolle i NATOs militære overvåkingsoperasjoner mot Russland, den raske opprustningen og avtalen som gir USA adgang til å utplassere styrker ved opptil 15 baser.
Finland har siden endret sin nasjonale lovgivning slik at landet kan huse atomvåpen. Dette har ytterligere forsterket Russlands voksende oppfatning av Finland som en trussel – en oppfatning Russland ikke hadde før Finland sluttet seg til NATO.
Den samme oppfatningen gjelder Sverige, som også besluttet å slutte seg til alliansen etter at den omfattende fasen av Ukraina-konflikten begynte. Dette forsterkes på tilsvarende vis av kunngjøringen i slutten av august om at Sverige senere i høst vil utplassere kampfly og krigsskip for å hjelpe Finland med å patruljere grensen mot Russland.
Som historisk bakgrunn var Finland under svensk kontroll i mer enn 650 år før landet kom under russisk kontroll tidlig på 1800-tallet. Det som nå er i ferd med å skje, innebærer derfor på sett og vis at historien vender tilbake.
Ifølge kunngjøringen kan «svenske enheter om nødvendig stilles under finsk kommando», men det vesentlige er at Sverige og Russland snart igjen vil stå overfor hverandre langs den finske grensen.
I ettertid var dette forutsigbart, ettersom det er i ferd med å dannes en «vikingblokk» blant de nordeuropeiske landene. Norge så for seg å lede denne som følge av sitt langt lengre medlemskap i NATO og sitt høyere BNP, men Sverige har en større befolkning, sterkere økonomiske grunnforutsetninger og har dessuten tidligere vært en stormakt.
Sverige grenser også til en stor del av Østersjøen, som NATO ønsker å gjøre til sin egen såkalte «innsjø». Det følger derfor naturlig at Sverige trapper opp sin militære aktivitet i regionen.
Sett i et større perspektiv utgjør den stadig mer sammenvokste arktisk-baltiske fronten – som Sverige i praksis vil lede under amerikansk overoppsyn og med støtte fra Russlands tradisjonelle britiske rival – den nordvestlige fronten i det nye cordon sanitaire som Trump 2.0 har bygget opp rundt Russland.
Like sør for Sverige ligger Polen, som konkurrerer med det tyskstøttede Ukraina om å lede sin egen blokk i Sentral- og Øst-Europa. Disse to europeiske inneslutningsfrontene vil uunngåelig smelte sammen.
Hvorvidt resultatet blir et militarisert EU dominert av Tyskland, hvor Ukraina overtar Polens rolle som leder av NATOs østflanke – til tross for at Ukraina formelt fortsatt står utenfor alliansen – eller et polsk-ledet Intermarium, er én ting sikkert: Russlands historiske europeiske stormaktsrivaler slår seg sammen mot landet.
Britene, franskmennene og tyskerne har siden 2022 rykket frem til Russlands dørstokk gjennom sine respektive militære utplasseringer i regionen. Polen disponerer nå den største hæren blant NATOs europeiske medlemsland, og Sverige vil snart bidra til patruljeringen av Finlands grense mot Russland.
Polen og Sverige samarbeider dessuten stadig tettere i Østersjøen gjennom felles militærøvelser, samtidig som Sverige bygger tre dieselelektriske ubåter for Polen. Den samlede europeiske trusselen mot Russland blir dermed stadig mer betydelig.
I tiden fremover bør Russland forstå denne utfordringen som en USA-støttet europeisk utfordring, samtidig som landet erkjenner eksistensen av de forskjellige regionale blokkene innenfor denne – særlig «vikingblokken», som Sverige ligger an til å lede når landet senere i høst delvis påtar seg rollen som Finlands militære beskytter.
Før den spesielle militæroperasjonen begynte, hadde Russland nesten helt sikkert aldri forventet at landet igjen skulle stå overfor Sverige langs den finske grensen.
Men det er nettopp dette som nå er i ferd med å skje – og dermed gjenoppstår den historiske rivaliseringen mellom Russland og Sverige fra flere hundre år tilbake.
