Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av William Leonhardsen, Horten
Bakgrunn og mandat
IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change), også kalt FNs Klimapanel, ble i 1988 etablert av FNs miljøprogram og den meteorologiske verdensorganisasjonen (WMO).
Hensikten med etableringen var å undersøke om menneskelige aktiviteter har påvirkning på klimaet; og det er også deres eneste mandat.
I Klimapanelets rapport, AR3 fra 1990, konkluderer de blant annet med: (Oversatt til norsk) «I forskning på modellering av klimaet, bør vi være oppmerksomme på at vi har å gjøre med et kaotisk, ikke lineært koblet system og at langtids forutsigelser av fremtidige klimaforandringer ikke er mulig å forutse.»
Her var det klar tale fra erfarne forskere. Dette kunne jo ikke stå uimotsagt. Dette ødela jo hele panelets fremtidige forretningsmodell. Derfor måtte disse forskerne skiftes ut med medgjørlige forskere som fremmet deres narrativ.
Flere av de forskerne som ble skiftet ut, dannet sin egen organisasjon de kalte N.I.P.C.C. (Non governmental panel on climate change). De har i dag tusenvis av seriøse forskere som går imot IPCC sitt politiske klimanarrativ, blant annet norske.
Hvem sitter i FNs klimapanel? Jo, det er folk fra de nasjonene som er medlemmer av FN, og som blir plukket ut av de respektive regjeringer.
FN er en overnasjonal organisasjon og må følge politiske retningslinjer. Det er nasjonene selv som velger hvem som skal sitte i panelet, og det er viktigere med en balansert kjønnsfordeling og u-landskvote, fremfor kvalifikasjoner.
Hm … Er de da verdens fremste klimaforskere, som vi blir fortalt? Hvordan kan vi vite det når vi ikke får se deres kvalifikasjoner, men bare hvilket land, navn og kjønn de tilhører.
Kritikk av panelets sammensetning og arbeid
Den Kanadiske forfatteren og gravejournalisten, Donna Laframboise, brukte 2 år på å etterforske organisasjonen IPCC.
Det hun fant var meget oppsiktsvekkende i forhold til det glansbildet organisasjonen har gitt av seg selv. Det ble det bok av, med den norske tittelen: «Den oppblåste tenåring som ble tatt for å være verdens topp klimaekspert».
Hun fant ut at klimarapportens forfattere slett ikke ble valgt avhengig av kompetanse, men bestod av studenter uten mastergrad, forskere uten doktorgrad og aktivister — med en klar politisk agenda som ikke var vitenskapelig fundert.
I år 2009 kom tusenvis av e-post-korrespondanse på avveie. Der kom det tydelig frem at klimaforskere i IPCC-leiren driver med utbredt forskningsjuks. Det ble en skandale der e-postene ble kalt «Climategate», etter watergate-skandalen som felte President Nixon.
Det ble så mye oppstyr og kritikk av IPCC, at daværende generalsekretær i FN, Ban Ki-moon, ble tvunget til å koble inn IAC (InterAcademy councel), kontrollorganet for de tre vitenskapelige retninger: medisin, teknisk og naturvitenskap. Deres konklusjon var nedslående, så det er ikke rart at dette ikke ble formidlet ut i pressen.
Konklusjonen ble:
De vitenskapelige prosesser er mangelfulle og behandler ikke de ulike forskningsretninger godt nok; usikkerhet og formidling er mangelfull; det er sammenblanding av vitenskap og politikk; sammenblanding av IPCC-byråkraters roller og deres deltakelse i eksterne organisasjoner, og har ikke opplegg for kvalitetssikring. Dette forteller at seriøsiteten i panelet er fraværende.
Rapporter, modeller og grunnlag
Mange av IPCCs rapporter baserer seg på scenarier som er utarbeidet i datamodeller, så som havstigning, global oppvarming basert på CO2-hypotesen og klimagasser generelt. Alt dette er kun hypoteser, og deres antagelser er ikke observert i naturen.
IPCC er ikke en organisasjon som baserer seg på vitenskapelige resultater og kommer ut med en balansert og holdbar konklusjon på vegne av vitenskapen og verdenssamfunnet. Altså, det er ikke bare fagfellevurderte rapporter som legges til grunn.
Norsk klimapolitikk og konsekvenser
Det er et tankekors, at her hjemme har vi sentre for klimaforskning som i hovedsak baserer seg på klimapolitikk, så som Cicero og Bjerkenes-senteret, og de er med på å underbygge IPCCs klimarapporter — fullfinansiert av staten.
Når staten, med Miljødirektoratet, bruker IPCC sine rapporter som grunnlag for sine beslutninger og lovverk, blir det helt feil.
At Miljødirektoratet eksempelvis har klassifisert CO2 som forurensing, kan jeg ikke fatte og begripe! Denne gassen er essensiell for alt liv på jorden. Dette baserer seg ikke på forskning, men en grådig idé for å svindle det norske folk for milliarder av kroner.
Syn på klimakrise og konsekvenser
Vi har slett ingen klimakrise, slik som stat og kommuner har kommunisert utad til sin befolkning. At vi har fått flere dødsfall, flere branner og tørke m.m. er bare tull.
Sannheten er den: På grunn av litt mer CO2 i atmosfæren og litt varmere klode, viser satelittmålinger de siste 40 år, at jorden har blitt grønnere siden da; tilsvarende to ganger Amasonas regnskog — og ørkener skrumper inn. Bøndene får større avlinger, så de små endringene i klimaet har gjort oss godt. Dette er det ingen grunn til å bekymre seg for.
