Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Jared Taylor, unz.com
Fredag er det 25-årsjubileet for 11. september-angrepene. Jeg så på TV da det andre flyet traff, og jeg så tårnene kollapse. Det var et sjokk, helt klart. Men andre ble mye mer sjokkert enn jeg ble.
President George W. Bush sa: «Det ble tydelig … at verden hadde forandret seg.» Hans utenriksminister, Colin Powell, sa det samme: «Verden har forandret seg.» Baltimore Sun kjørte en sak dagen etter: «Alt forandret seg i går.» Storbritannias statsminister Tony Blair sa at angrepene «forandret alt». Selv nå hevder folk fortsatt at det var «dagen som forandret verden».
Alt forandret seg? Slett ikke. Og det som burde ha forandret seg, gjorde det ikke.
For tjuefem år siden var American Renaissance et månedlig nyhetsbrev, og angrepene var forsiden, med tittelen «Vil Amerika lære lærdommen av 11. september?» Jeg ønsket at bare to ting skulle forandre seg.
For det første trodde jeg at etter at 19 arabere drepte 3.000 amerikanere, ville det rykke folk ut av ideen om at mangfold er en styrke. Jeg påpekte at denne banden av mordere hadde vært i landet i månedsvis, til tross for ulovlig innreise, visumoverskridelser og alle slags mistenkelige oppførsler, og at mange av dem ikke engang kunne snakke engelsk.
De vekket ingen oppmerksomhet fordi det allerede var millioner av arabere i landet, og de smeltet rett inn.
«Hvis landet, på grunn av disse forferdelige angrepene, klarer å rette et kalkulerende blikk mot kostnadene og fordelene ved å være vertskap for millioner av arabere, bør det røde bunnlinjetallet reise spørsmål om andre grupper. Hva i all verden gjør kambodsjanere, nigerianere, guatemalanere, haitianere og alle de andre for landet?»
Jeg var så naiv. Jeg trodde skaden muslimske arabere hadde gjort, var så stor at det var åpenbart at vi ville være bedre uten dem, og at folk kanskje ville begynne å undre seg over andre nykommere. I stedet besøkte president W. et islamsk senter og fortalte oss at muslimer var fantastiske! «Islam er fred,» sa han, og Amerika ville gå i stå uten den: «Amerika teller millioner av muslimer blant våre borgere, og muslimer gir et utrolig verdifullt bidrag til landet vårt.»
Angrepet som hadde forandret «alt», forandret ikke den blinde tilbedelsen av mangfold.
Den andre tingen jeg håpet ville forandre seg, var at amerikanere alvorlig ville undre seg over hvorfor disse 19 mennene var villige til å sprenge seg selv i filler for å drepe amerikanere. Men bare ni dager etter angrepet gikk president Bush for en felles sesjon i Kongressen og sa noe ufattelig dumt.
«Amerikanere spør: ‘Hvorfor hater de oss?’ … De hater frihetene våre. De hater vår religionsfrihet, ytringsfrihet, vår frihet til å stemme og samles og være uenige med hverandre.»
Skal vi virkelig tro at Osama og gutta satt i hulene sine og tenkte: «Disse amerikanerne har for mye frihet. Vi bør drepe en haug av dem»?
Både før og etter angrepet forklarte Bin Laden sine grunner, mest spesifikt i sitt «Brev til det amerikanske folk». Wikipedia lister opp hans nummer én-grunn: amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten — særlig støtten til Israel.
Jeg husker folk på den tiden sa: «Det er ikke den virkelige grunnen. Du kan ikke tro et ord en terrorist sier.» Tvert imot, hvis noen går til slike anstrengelser for å få frem et poeng, kommer han til å være veldig klar over hvorfor han gjorde det.
Men Mr. Bush og kameratene hans insisterte på at det er fordi vi er så fantastiske.
Kongressen ga fra seg makten til å erklære krig, og stemte for å la presidenten drepe hvem han vil, når og hvor han vil, så lenge det er en del av krigen mot terror. Og du verden, det har blitt en haug med drap, spesielt de anslåtte 200.000 irakerne vi skjøt og sprengte i luften på grunn av masseødeleggelsesvåpen som ikke var der, for ikke å nevne moroa våre kvinnelige fengselsvakter hadde i Abu Ghraib.
Under Nürnbergprosessen etter andre verdenskrig hengte vi tyskere for en forbrytelse vi nettopp hadde funnet opp, kalt «å føre aggressiv krig».
Hvis det noen gang har vært en aggressiv krig, var det vår invasjon av Irak. Men selvfølgelig vil ingen bli hengt for det, fordi du får gjøre slike ting når folk angriper deg bare fordi du er fantastisk.
Så, har vi lært noe? Ja og nei. Under sin første kampanje i 2015 kunngjorde Donald Trump at han «ville innføre en total og fullstendig stenging av muslimer som kommer inn i USA inntil landets representanter kan finne ut hva som foregår.»
Inntil landet fant ut hva som foregikk? Det hørtes ut som et permanent forbud.
Han fikk ingenting som lignet et totalforbud, men han prøvde. Og i sin andre periode ønsket han et forbud mot 75 land, hvorav 29 var muslimske i flertall, men fikk kun Høyesteretts godkjenning for et forbud mot 39 land, hvorav 17 var muslimske i flertall.
Fra denne presidenten får vi ikke mer vås om islam, fredens religion, og han har skjønt ideen om å se på land én etter én og si: «Vi vil ikke ha noen av disse menneskene.» Og det inkluderer ikke-muslimske land, som Jamaica og Haiti.
Dette er et enormt gjennombrudd. Det er det stikk motsatte av lav-IQ George W. som prøver å rettferdiggjøre å slippe inn folk som hater oss.
Men hva med å forstå hvorfor muslimer ikke liker oss, og holde oss unna den typen krig vi hengte nazister for? Enhver demokrat ville vært bedre.
Vi er nå seks måneder inn i en krig som skulle ende i løpet av et par uker med «betingelsesløs overgivelse».
Til en kostnad av 40 milliarder dollar, 18 døde, hundrevis sårede og 7 milliarder dollar i tapte fly.
Merkelig nok er det demokrater som nå forstår faren ved de sammenfiltrede alliansene George Washington advarte oss mot.
Bare 8 prosent av demokrater støtter angrepene på Iran, mens hele 69 prosent av republikanere gjør det.
Men republikanerne snubler likevel mot en mer realistisk forståelse av at vi ikke er alle like.
Jeg kaller dette fremgang, av en slags. Selvfølgelig hater demokrater og republikanere hverandre så mye at vi bare får en halv loff med hver. Men jeg ser mye større potensial for forbedring fra republikanerne. Når Mr. Trump og hans ærbødighet for Israel er borte, kan partiet dytte oss mot politikk som virkelig setter Amerika først, og hjelpe oss med å gjenoppbygge et land som passer for hvite mennesker.
Republished from American Renaissance by permission of author or representative.
