Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Fra 1990-tallet hadde jeg lest meg opp på medisinsk helseforskning, medisinsk historie, medisinsk politikk, helserådene, evidensbasert medisin og om korrupsjon opp gjennom tidene.
De professorene som prøvde å varsle om kostholdsskandalen ble kansellert og frosset ut av det gode selskap.
Jeg fikk altså en forsmak på hva kanselleringskulturen var lenge før wokeismen satte den i system og lot den bli altoverskyggende.
Jeg lærte meg en tommelfingerregel: De som kansellerer gjør det for å skjule noe. De har ikke rent mel i posen.
De som ærlig kan møte sine meningsmotstandere – er de som snakker sant.
Kanselatørene har ikke et moralsk kompass. De har ikke lært seg forskjell på sant og usant, rett og galt.
Jeg lærte å likevel sjekke sannhetsgehalten hos begge leire. Noen ganger kan man ta feil selv om man forsøker etter beste evne. Men hovedregelen var å anta at kanselatørene tok feil fram til det motsatte var bevist, og dette har vist seg å stemme så og si hver bidige gang.
SWISS RE
Swiss Re er et av verdens største gjenforsikringsselskaper. Det betyr at andre forsikringsselskaper forsikrer seg i Swiss Re.
For dem er økende rater av fedme, diabetes og relaterte senskader (som kreft og hjerte- og karsykdommer) en enorm økonomisk risiko som truer forretningsmodellen deres.
De ville ha ærlige svar på hvorfor alt ble verre når kostrådene med mindre fett og enda mer karbohydrater ble introdusert, men oppdaget til sin forferdelse at de etablerte miljøene var vanskelige å få i tale om man ønsket bevisene på bordet i form av vitenskapelig forskning.
Man så at masseproduserte assosiasjonsstudier av dårlig kvalitet, som i bunn og grunn kan bevise eller motbevise hva som helst, ble foretrukket, samtidig som de avskydde gullstandard randomiserte kontrollstudier (RCT-studier).
Hos verdens mange forskere som forsket på kosthold der man reduserte karbohydrater og erstattet disse med fett, var det motsatt:
De gikk grundig gjennom gamle assosiasjonsstudier som hadde «satt standarden», fant svakheter ved disse, samtidig som de utførte på rekke og rad med RCT-studier, og forsøkte etter beste evne å videreformidle disse.
Swiss Re ønsket å få disse to vitenskapelige leirene til å snakke sammen for å få avklart hvem av dem som hadde rett.
«Lavkarboleiren» var lette å be. De hadde jo ingenting å skjule. De satt klar med store mengder forskning som de ville vise sine meningsmotstandere.
Etablissementet derimot satte seg på bakbeina. De ville forsvare de seiglivede dogmene som de selv hadde spredd til befolkningen via assosiasjonsstudier.
For å forsvare dogmene måtte de holde «lavkarboleiren» på avstand, og heller snakke «om dem» enn «med dem».
I 2018 hadde Swiss Re fått med seg det anerkjente medisinske tidsskriftet BMJ og arrangerte «Food for thought: The science and politics of nutrition» like utenfor Zürich i Sveits. (1)
Ved hjelp av store økonomiske muskler og de tunge fagmiljøene i BMJ hadde de endelig klart å få «plantebasert-mafiaen» som forfektet enorme mengder karbohydrater – i debatt med «evidensbasert-leiren» som var ærlige og redelige.
Det hele ble en pinlig affære:
- De måtte erkjenne at menneskekroppen ikke har noen fysiologiske behov for karbohydrater annet enn det kroppen selv kan produsere.
- De måtte erkjenne at mettet animalsk fett ikke er farlig likevel.
- De måtte erkjenne at moderne kostråd ikke hviler på et solid vitenskapelig fundament.
Det ble formelt anerkjent at et lavkarbo- eller ketogent kosthold ikke bare er en «motekur», men et veldokumentert og kraftfullt verktøy for å oppnå vektreduksjon, senke blodsukkeret, reversere type 2-diabetes og andre livsstilsykdommer.
De måtte erkjenne at svake assosiasjonsstudier feilaktig hadde blitt vektlagt i alt for stor grad.
De måtte erkjenne at kommersielle krefter hadde hatt alt for stor påvirkning på fagmiljøene.
Dette var store nyheter og store innrømmelser.
SÅ HVA SKJEDE I NORGE?
Ingenting.
Ingen av de store styrte redaktørers medier skrev om det.
Helsedirektoratet har i ettertid gått ut og i praksis anbefalt enda mindre fett/protein, som i praksis betyr enda mer karbohydrater, fordi vi skal spise enda mindre animalsk mat.
De anbefaler enda mer plantebasert.
Vi skal bli enda feitere, få enda mer metabolsk syndrom, prediabetes og type 2-diabetes.
Diabetesforbundet sier til sine medlemmer at de skal spise rikelig med grove kornprodukter og havregrøt (2), slik at diabetikerne visselig aldri vil komme i remisjon, men forstsette som livslange pasienter.
ONDSKAP? JEG GJØR BARE JOBBEN MIN
Det mest skremmende er kanskje ikke at noen en gang tok feil.
Vitenskapen er full av feil. Det er slik den beveger seg fremover. En hypotese fremsettes, prøves mot virkeligheten, forkastes eller forbedres når bedre kunnskap kommer til.
Problemet oppstår når systemet ikke lenger klarer å korrigere seg selv.
Når forskeren forsvarer sitt fagmiljø. Professoren forsvarer sine tidligere standpunkter. Helsedirektoratet forsvarer sine kostråd. Organisasjonen gjentar Helsedirektoratet. Journalisten ringer de samme ekspertene som han alltid har ringt. Redaktøren stoler på journalisten.
Og til slutt er det ingen som opplever at de selv har ansvaret.
Alle gjør bare jobben sin.
Det var nettopp denne siden ved mennesket Hannah Arendt forsøkte å beskrive med sitt berømte uttrykk «ondskapens banalitet» etter rettssaken mot Adolf Eichmann.
Arendts poeng var ikke at Eichmann var uskyldig, eller at ondskapen han medvirket til var banal. Hun ble slått av hvor ordinær mannen fremsto, og hvor sterkt språket hans var preget av klisjeer, regler, plikter og byråkratiske kategorier. Hun knyttet dette til en svikt i selve tenkningen – evnen til å stanse opp og betrakte sine egne handlinger utenfra.
Et system trenger ikke nødvendigvis mennesker som ønsker andre vondt for å produsere onde resultater som dreper folk i fleng – slik som kostrådene.
Det kan være tilstrekkelig med mennesker som utfører sin lille del av oppgaven, gjentar det autoritetene over dem har sagt, bruker det etablerte språket og overlater det moralske ansvaret til systemet.
- «Dette er anbefalingene.»
- «Dette er konsensus.»
- «Dette er Helsedirektoratets råd.»
- «Dette er det ekspertene sier.»
Dermed blir spørsmålet som egentlig burde vært det aller enkleste, nesten borte:
Er det sant?
Og det neste:
Hva skjer med menneskene dersom det ikke er sant?
Det var dette som gjorde meg til «konspirasjonsteoretiker».
Fordi jeg sluttet å tro at institusjoner nødvendigvis korrigerer sine egne feil.
Jeg hadde oppdaget noe langt mer ubehagelig:
De trenger ikke engang å konspirere.
Det holder at alle gjør jobben sin.
KONSPIARASJONER LIKEVEL
Når det er sagt, har jeg ingen tro på at alle ledd er fullstendig uvitende.
Du kan være sikker på at det sitter folk høyt oppe i Diabetesforbundet som er klar over alle de dreper ved å gjenta at diebetikerne må spise masse frukt og grove kornprodukter.
Du kan være sikker på at det sitter folk på toppen i det norske byråkratiet og politiker-sfæren som er klar over at de må hemmeligholde tall på vaksinestatus for uavhengige forskere (3) – slik at folket ikke forstår at mRNA-vaksinen muligens er årsaken til den store og vedvarende overdødeligheten som startet i juli 2021.
Du kan være sikker på at det sitter folk i «systemet» som vet at det grønne skiftet er rigget for globale finansakrobater med sugerør i statskassene og ikke for folket. Og at disse vet at kun ved å øremerke motstandere som «klimafornektere» for deretter å kansellere dem, kan man opprettholde den store løgnen.
Jeg tror at nå, som før, sitter folk i maktposisjoner og konspirerer mot folket og at mange av disse er onde.
Det skulle nå bare mangle. Hvorfor skulle menneskeheten plutselig endre seg så radikalt.
Vår jobb må være å avsløre alle konspirasjonene, og ikke skjemmes over at vi tror på det åpenbare.
Siden massemediene nå har blitt onde (er med på alle bedragene), og går i takt om dette, er vår oppgave å slå ring om de såkalte alternative mediene (de frie mediene) som Gaute Skjervø, Eivind Trædal, AP og Høyre ønsker dit pepperen gror – fordi de avslører ondskapen de holder på med.
Vi må ikke la etablissementet få pulverisere ansvaret og skylde på hverandre. Da får ondskapen gode vekstvilkår.
Vi må avsløre den enkelte: Skjervø, Trædal og alle som flagger høyt dette med å kneble de som snakker sant for å unngå «hat».
Vi må komme ondskapens kultur, wokeismen, til livs.
Som nevnt lærte jeg tidlig om kanselleringskulturen. Men jeg fikk sjokk da wokeismen for alvor overtok diskursen og sørget for at enhver som snakker sant, om et hvilket som helst tema, skulle fryses ut i kulden.
Da er det vår plikt å være enkeltindivider (ikke kollektivister) som har det moralske kompasset i orden, og klarer å skille en wokeist fra et ærlig menneske – som ikke kansellerer.
Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.
Kilder
(1) – Swiss RE
(2) – Diabetes
(3) – Tidsskriftet
