Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
For reaksjonene avslører noe langt mer alvorlig enn en enkelt publisering. De avslører en presseelite som stadig oftere opptrer som meningsforvaltere fremfor meningsformidlere.
Når representanter for Redaktørforeningen, PFU og de store mediehusene reagerer med moralsk indignasjon over at enkelte synspunkter slipper til, er det vanskelig å unngå inntrykket av at problemet ikke er innholdet. Problemet er at noen utenfor deres egen krets våger å utfordre fortellingen de selv har etablert.
Les også:
Det er denne elitismen som stadig flere vanlige mennesker gjennomskuer. Og forakten for disse gutenmenshen bare vokser. Helt berettiget.
I tiår har norske redaktører fremstilt seg som demokratiets voktere. De har fortalt oss at deres viktigste oppgave er å beskytte ytringsfriheten, sikre mangfoldet av meninger og holde makten ansvarlig. Men i praksis ser vi ofte det motsatte.
Når synspunkter bryter med den rådende konsensus, blir de ikke møtt med argumenter. De blir stemplet. Når alternative medier vokser fram, blir de ikke møtt med konkurranse. De blir møtt med mistenkeliggjøring. Når lesere vender de tradisjonelle mediene ryggen, svarer man ikke med selvkritikk, men med moralsk fordømmelse av publikum.
Det er ikke slik en fri presse oppfører seg.
Den fjerde statsmakt skulle kontrollere makten. I stedet har store deler av pressen endt opp som dens væpnere og beskyttere. De gjentar de samme perspektivene som byråkratiet, de samme vurderingene som interesseorganisasjonene og de samme konklusjonene som den politiske klassen. Kritiske spørsmål stilles gjerne til opposisjonen, mens maktens egne premisser sjelden utfordres.
Samtidig står mange av disse redaktørene fram som moralens yppersteprester gjennom lederartikler der alle som avviker fra den korrekte oppfatningen, får sin karakter vurdert og sine motiver mistenkeliggjort.
Det har blitt en underlig form for journalistikk.
Noen av de samme mediene som daglig fyller førstesidene med sexleketøy, sexvideoer, sexvideovervåkning, kjendisskandaler og endeløs jakt på klikk, ser seg samtidig kallet til å holde prekener om samfunnsmoral og ansvarlig offentlig debatt.
Selvinnsikten virker å være fraværende.
Det mest komiske er kanskje at mange av disse redaktørene fortsatt tror de representerer folkemeningen. Virkeligheten er at tilliten faller, lesertallene presses, og alternative medier tiltrekker seg et publikum som er lei av å bli belært.
Derfor handler reaksjonene deres ikke bare om indignasjon.
De handler om frykt.
Frykt for å miste definisjonsmakten. Frykt for å miste rollen som samfunnets portvoktere. Frykt for at publikum oppdager at meningsmangfold faktisk kan eksistere uten deres godkjenningsstempel.
For innerst inne vet de at deres privilegerte posisjon ikke først og fremst er skapt av markedet eller av folks frivillige valg. Den er i betydelig grad understøttet av pressestøtte, særordninger og politisk beskyttelse.
Når leserne vender seg bort, forsvinner også grunnlaget for den selvfølgelige autoriteten de lenge har tatt for gitt.
Kanskje er det nettopp derfor kritikken mot alternative medier er blitt så hissig. Ikke fordi disse mediene er irrelevante, men fordi de er blitt relevante.
Og når maktens portvoktere begynner å frykte konkurransen, er det ofte et tegn på at porten allerede står på gløtt.
