Når en militærbase blir et «terrormål»

Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter

Det gikk utrolig fort.

Fem unge britiske menn ble arrestert ved RAF Fairford. Tre varebiler, maskerte menn, mistenkelig last og en av Storbritannias viktigste militære flybaser var ingrediensene. Snart var antiterrorpolitiet på plass, nærliggende boliger ble evakuert og internasjonale medier skrev om et mulig terrorangrep.

Deretter kom geopolitikken inn i saken.

Iran ble raskt trukket inn som mulig oppdragsgiver. USAs president Donald Trump snakket om at mennene hadde planlagt å gjøre «stor skade», mens utenriksminister Marco Rubio gikk enda lenger og slo fast at en «foreign actor» stod bak. (1)(2)

Problemet var bare at britisk politi ennå ikke hadde kommet til den konklusjonen.

Deretter begynte historien å forandre seg.

Bombene som ikke var bomber likevel

De fem mennene viste seg å være britiske statsborgere i 20-årene. Ingen improviserte eksplosive innretninger ble funnet. Politiet fant bensin i kjøretøyene, men det opprinnelige bildet av mulige bilbomber viste seg ikke å stemme. Alle fem ble deretter løslatt mot kausjon, samtidig som etterforskningen fortsatte. (3)(4)

Enda mer eiendommelig er den siste opplysningen: Ifølge The Times, gjengitt av Reuters, var det en av de fem mistenkte selv som ringte nødnummeret kort før arrestasjonene.(4) Politiet undersøker nå flere muligheter – blant annet om det dreide seg om rekognosering, en prøvehandling eller en symbolsk protest. Iransk involvering er én hypotese; russisk sabotasje og islamistisk motivasjon er andre spor som er blitt omtalt.

Dette beviser selvfølgelig heller ikke at mennene var uskyldige eller at det ikke forelå alvorlige planer, men det viser hvor langt vi fremdeles befinner oss fra den skråsikkerheten enkelte politikere og medier ga inntrykk av allerede det første døgnet.

Storbritannia har noen av Europas videste antiterrorfullmakter. Terrorism Act 2000 gir politiet adgang til å arrestere en person uten arrestordre på grunnlag av rimelig terrormistanke. Utgangspunktet er løslatelse innen 48 timer, men med rettslig godkjente forlengelser kan en terrormistenkt holdes uten tiltale i opptil 14 dager. De fem Fairford-mistenkte var likevel ute igjen etter omtrent ett døgn.(5)(6)

Dette beviser selvsagt ikke at saken mot dem er grunnløs, men det harmonerer dårlig med det første inntrykket av at britisk politi nettopp hadde avverget et nært forestående, fremmedstatsstyrt bombeangrep av ekstraordinær alvorlighetsgrad.

Hvor er beviset mot Iran?

Dette er kanskje det viktigste spørsmålet.

At Iran er en hypotese man ser på, er lett å forstå. Fairford har vært brukt av amerikanske styrker i krigen mot Iran. Iran har advart om at militære installasjoner som brukes i angrep mot landet, kan bli betraktet som mål. (7)

Men en hypotese er slett ikke et bevis.

Det er foreløpig ikke offentliggjort kommunikasjon mellom de fem mennene og iranske myndigheter. Ingen pengestrømmer er fremlagt. Ingen iranske kontaktpersoner er identifisert offentlig. Ingen ordre eller etterretningsmateriale som knytter operasjonen til Teheran, er offentliggjort.

Britisk antiterrorpoliti sier fortsatt at mulig bruk av personer som stedfortredere for en fremmed stat – bevisst eller ubevisst – er blant det som undersøkes. Iran benekter involvering. (8)

Rubio synes altså per nå å vite mer enn britene som faktisk etterforsker saken.

Det kan naturligvis finnes gradert amerikansk etterretning som offentligheten ikke har sett. Men så lenge den ikke fremlegges, er den heller ikke offentlig etterprøvbar dokumentasjon. Hele poenget med dokumentasjon er at den skal være etterprøvbar. Uten det er den rett og slett ikke dokumentasjon.

Vi har sett før hvor problematisk skillet mellom etterretningspåstand og bevist faktum kan bli. Irak-krigen i 2003 er det mest berømte nyere eksemplet. Det betyr ikke at enhver senere vestlig etterretningspåstand derfor er usann. Det betyr at historien gir svært gode grunner til å kreve dokumentasjon før påstanden behandles som etablert sannhet.

Ville et iransk angrep på Fairford vært «terrorisme»?

Her kommer det andre problemet – og kanskje det prinsipielt mest interessante.

La oss for argumentets skyld anta det motsatte av hva vi foreløpig vet: at Iran faktisk stod bak, og at hensikten var å sette RAF Fairford ut av funksjon som støttepunkt for amerikanske militæroperasjoner.

Ville dette da nødvendigvis være terrorisme?

Det spørsmålet burde mediene ha stilt før ordet ble brukt som om svaret var selvfølgelig.

RAF Fairford er ikke et kjøpesenter, en jernbanestasjon eller en konsertsal. Det er en militær flybase.

Denne basens forbindelse til den pågående krigen er heller ikke bare et resultat av at Storbritannia og USA er allierte, noe som i seg selv slett ikke er grunnlag for angrep.

Den britiske regjeringen har selv offentlig erkjent at den har gitt USA basing support i forbindelse med operasjonene mot Iran. Britiske myndigheter sier samtidig at Storbritannia ikke har deltatt i offensive angrep, men har ytt defensiv militær støtte i regionen. (9)

Det er altså konkret militær infrastruktur og operativ støtte vi diskuterer – ikke bare politisk sympati eller ordinære våpenleveranser.

Hva sier krigens folkerett?

Her blir den automatiske bruken av «terror» temmelig problematisk.
Den moderne folkerettslige definisjonen av et militært mål er vel etablert. Et objekt kan angripes dersom det gjennom sin art, plassering, formål eller bruk yter et effektivt bidrag til militære operasjoner, og dersom dets ødeleggelse, erobring eller nøytralisering under de rådende omstendighetene gir en bestemt militær fordel.(10)(11)

Militærbaser, flyplasser, forsyningslagre og logistiske installasjoner er klassiske eksempler.

Dette er heller ingen moderne iransk oppfinnelse. Allerede Haag-reglene fra begynnelsen av 1900-tallet anerkjente militære installasjoner, våpenlagre og anlegg som kunne brukes til de væpnede styrkenes behov som militære mål. Den moderne regelen er mer presist formulert, men prinsippet har dype røtter i krigens folkerett.

Det betyr ikke at ethvert angrep på Fairford automatisk ville være lovlig.(12)

Angrepsmåten måtte blant annet vurderes etter reglene om distinksjon, proporsjonalitet og forholdsregler for å beskytte sivile. Hvem som utførte angrepet, deres status og Storbritannias stilling i konflikten ville også være relevante juridiske spørsmål.

Det betyr ikke at spørsmålet ikke kan reduseres til «Iran + vold på britisk jord = terrorisme.»

Dersom en stat som er utsatt for militære angrep forsøker å nøytralisere en militær installasjon som konkret brukes til å understøtte disse angrepene, befinner vi oss prinsipielt innenfor krigens folkerett – ikke automatisk innenfor kategorien terrorisme.

Krig når vi gjør det – terror når de gjør det?

Dette er den delen av saken mediene burde undersøke langt grundigere.
Når amerikanske eller britiske styrker ødelegger en radarstasjon, flybase, drivstoffinstallasjon eller logistikkterminal som understøtter en motstanders militære virksomhet, beskrives dette normalt som et angrep mot et militært mål.

Hvis Iran skulle forsøke å nøytralisere en militærbase som brukes til amerikanske operasjoner mot Iran, synes ordet «terror» derimot å komme nærmest automatisk.

Folkeretten kan ikke fungere slik.

De samme reglene må i utgangspunktet anvendes på alle krigførende parter. Det betyr ikke at alle handlinger dermed er lovlige, og heller ikke at Iran hadde rett til å gjennomføre akkurat den operasjonen som nå spekuleres i. Det betyr at lovligheten må vurderes etter hva som ble angrepet, hvorfor det ble angrepet og hvordan angrepet ble gjennomført – ikke etter hvilken stat som utførte det.Det er nettopp derfor ordbruken betyr noe.

Fra lokal hendelse til internasjonal konspirasjon

En artikkel hos RT(14) peker også på et bredere fenomen, som er at europeiske sikkerhetshendelser beveger seg stadig raskere fra observasjon til geopolitisk attribusjon. Man kan knapt høre flydur uten at det mer eller mindre automatisk er Russland som holder på med fantestreker. Leipzig-saken er friskt i minne.

Samtidig bør man være forsiktig med å gå i den motsatte grøften. At Fairford-historien utviklet seg dramatisk, og at den første bombemistanken ikke ble bekreftet, beviser ikke at hendelsen var en «false flag»-operasjon. Likevel har man brukt slike klandestine operasjoner mange nok ganger til at det er en mer eller mindre plausibel hypotese, blant flere.

Det redelige standpunktet er derfor langt enklere: Vi vet ennå ikke hva de fem mennene hadde til hensikt å gjøre, og vi vet ikke offentlig at Iran eller noen annen fremmed stat instruerte dem.

Det er ikke nødvendig å erstatte én ubekreftet fortelling med en annen.

Fra terroralarm til kausjon på ett døgn

Fairford-saken begynte med dramatiske bilder: maskerte menn, varebiler, bombegruppe, evakuerte boliger, antiterrorpoliti og en militærbase brukt i krigen mot Iran.

Et lite døgn senere satt de fem mistenkte ikke lenger i en britisk antiterrorcelle, for de var løslatt mot kausjon.

Dagen etter fortalte politiet at ingen improviserte eksplosive innretninger var funnet. Nå meldes det dessuten til og med at en av de arresterte selv kan ha vært personen som varslet politiet. (13)

Samtidig hadde amerikanske toppolitikere allerede fortalt offentligheten at en fremmed aktør sto bak.

Kanskje vil etterforskningen til slutt vise at de hadde rett. Kanskje vil det komme frem dokumentasjon som knytter mennene til Iran eller en annen stat. Da må saken vurderes på nytt i lys av disse bevisene.

Men per 30. september foreligger ikke denne dokumentasjonen offentlig noe sted. Dersom etterforskningen en dag faktisk skulle vise at Iran forsøkte å ramme RAF Fairford på grunn av basens konkrete militære funksjon i krigen mot Iran, oppstår et helt annet spørsmål som den første pressedekningen i liten grad synes å ha tatt alvorlig:

Var dette terrorisme – eller forsøkte en krigførende stat å ramme et militært mål som understøttet motpartens krigføring?

Det spørsmålet avgjøres ikke av Marco Rubio, en avisoverskrift eller hvem vi ønsker skal vinne krigen.Det avgjøres av fakta – og av de samme folkerettslige prinsippene som skal gjelde for alle.