Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Det har blitt en fast og teatralsk øvelse på norske TV-skjermer: Politikerne våre overgår hverandre i pompøs retorikk om hvordan de «står sammen med Ukraina» mot russisk aggresjon.
Det snakkes i store, moralske vendinger om at Europa står og faller på denne konflikten, og at et «fritt Ukraina» er målet. Men bak dette moralske manifestet skjuler det seg et kynisk politisk spill, drevet av det samme etablissementet som tidligere har etterlatt seg spor av total ødeleggelse.
Det absurde teateret nådde nye høyder nylig, da regjeringen stolt kunngjorde at de bevilger én milliard kroner til EUs ordning Ukraine Facility. Og hva er den uttalte hensikten med at det moralske fyrtårnet Norge sender av gårde denne milliarden? Jo, utenriksministeren erklærte rett ut at pengene skal bidra til at Ukraina blir underlagt EU så raskt som mulig. Smak på det paradokset:
Våre politikere hevder de kjemper for et «fritt og uavhengig» Ukraina, men bruker milliarder på å finansiere at landet raskest mulig skal gi fra seg sin suverenitet til teknokratiet i Brussel. Samtidig gjør Norge seg lekre for EU ved å være det første landet utenfor unionen som spytter penger inn i denne ordningen. [1, 2, 3, 4]
For hvor var denne dyptfølte omtanken for menneskeliv og suverenitet i 2011? Svært mange av de som i dag har opphøyd seg selv til moralske fyrtårn, er nøyaktig de samme politiske aktørene som støttet, vedtok og utførte den hodeløse nedbombingen av Libya.
Den gang sendte norske politikere villig av gårde kampfly som slapp 588 bomber. Retorikken var slående lik dagens: Man skulle «befri» folket. Resultatet var imidlertid at Libya ble transformert fra å ha den høyeste levestandarden på det afrikanske kontinentet, til å bli en totalt rasert, mislykket stat preget av permanent borgerkrig og lovløshet.
De som orkestrerte denne katastrofen tok aldri ansvar; de bare vasket hendene og fant seg et nytt moralsk flagg å vifte med.
Det er den samme feigheten vi ser utspille seg i dag. Å «stå sammen» med Ukraina betyr i praksis at den norske eliten sitter trygt i sine Oslo-kontorer og krever at den gjenværende ukrainske befolkningen skal pøses inn i en kjøttkvern av en frontlinje for å gi Russland en «lærepenge».
Det er en risiko- og kostnadsfri stedfortrederkrig for Norges del, der ukrainske liv brukes som valuta for at våre egne politikere skal kunne sole seg i glansen av sin egen påståtte moralske overlegenhet.
Hvis man våger å påpeke dette med sunn fornuft, blir man øyeblikkelig møtt med aggressiv sensurvilje. Debattklimaet er blitt så infisert at enhver som advarer mot å gamble med vårt historiske naboskap med Russland, eller som tar den ukrainske demografien i forsvar, automatisk brennmerkes som et «russertroll» med Z.
Merkelappene sitter løst fordi argumentene er svake. Det handler om å kneble all dissens slik at vanstyret som har herjet landet de siste tre-fire tiårene kan fortsette uforstyrret.
For hva er det egentlige målet med å sitte på sidelinjen og ensidig sponse den ukrainske regjeringen? Svaret ligger i den brennende sulten etter et norsk EU-medlemskap. Det politiske etablissementet har i flere tiår lidd under et demokratisk paradoks der de logrer etter Brussel. Ved bevisst å påføre Norge et varig uvennskap med vår store nabo i øst, skaper de et kunstig fryktbilde. Målet er åpenbart: Å skremme den norske befolkningen til å oppgi vår nasjonale selvstendighet, suverenitet og uavhengighet, for så å søke tilflukt i EU.
Norgesdemokratene og andre nasjonale røster nekter å akseptere at Norges sikkerhet og naboforhold skal brukes som innsatsfaktor i et slikt spill. Vi vil ikke kjøpe oss deltakelse i krig for å fremskynde en EU-prosess, hverken for oss selv eller andre.
Da Arnulf Øverland skrev de udødelige ordene «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!», var det en formaning mot å lukke øynene for lidelse.
I dag har den politiske eliten snudd dette på hodet: De krever at andre skal bære den dødelige uretten og lidelsen på slagmarken, mens de selv høster de politiske fruktene i form av internasjonale toppjobber og EU-tilnærming. Det er en feighet av verste sort.
