Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kjell Runde
FNs generalsekretær har uttrykt bekymring, og påstandene løftes ofte i offentligheten. Men ser man på de demografiske faktaene, viser tallene et bilde som strider mot denne fremstillingen.
Nylige data offentliggjort av Det palestinske statistikkbyrået (PCBS) viser befolkningsveksten blant palestinere og israelske arabere siden 1914. Statistikken gir et unikt innblikk i den demografiske utviklingen i området.
I perioden 1948–1967, da Jordan styrte Judea og Samaria (Vestbredden), sank den arabiske befolkningen der med 4,2 prosent – fra 1,42 millioner til 1,36 millioner. Dette er den eneste perioden siden 1914 hvor den arabiske befolkningen har gått ned.
Etter seksdagerskrigen i 1967 kom området under israelsk administrasjon. Fra da av har befolkningsutviklingen gått i en helt annen retning. I løpet av de neste tiårene vokste den arabiske befolkningen under israelsk styre fra 1,36 millioner til over 7,41 millioner – en økning på 445 prosent.
Denne veksten er bemerkelsesverdig i global målestokk. Til sammenligning vokste Tysklands befolkning i samme periode med rundt 7,7 prosent og Storbritannias med 25 prosent. Selv sammenlignet med arabiske naboland er økningen enestående: Libanons befolkning økte med 164 prosent og Syrias med 281 prosent. Ingen naboland har hatt en lignende demografisk vekst.
Hvis målet med israelsk politikk var etnisk rensing, strider den voldsomme befolkningsveksten direkte mot påstanden. Til sammenligning har den kristne befolkningen i Betlehem under PAs styre sunket til under 10 prosent siden 1994.
Statistikken fra palestinske myndigheters egne organisasjoner dokumenterer en formidabel befolkningsvekst. Tallenes tale viser at påstandene om en systematisk israelsk etnisk rensing, ikke finner støtte i demografiske data.
