Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Svein Gustav Wilhelmsen, først publisert på X.
NRK har publisert et makkverk av en nyhetsartikkel. Under overskriften «Voldtektssak ryster USA: Ber norske menn ta avstand» er det flere ting som går galt for NRKs journalister.
Utgangspunktet er en alvorlig sak der syv menn anklages for en gruppevoldtekt ved Cornell-universitetet i USA. Men artikkelen flytter raskt oppmerksomheten fra de konkrete anklagene til et krav om at norske menn skal ta avstand. Mannlige influensere som ikke uttaler seg møtes med skuffelse og kritikk.
Dermed etableres en forventning om at menn generelt skal påta seg et særskilt moralsk ansvar for andre menns handlinger, i kraft av å tilhøre samme kjønn. Menn behandles som én samlet moralsk adressat, uavhengig av individuelle handlinger, holdninger eller tilknytning til saken.
NRKs journalister undersøker ikke om forventningen om norske menns kollektive ansvar i det hele tatt er berettiget. Det framlegges ingen dokumentasjon på at holdningene i den aktuelle studentgruppen er representative for menn generelt, og ingen tilstrekkelig prinsipiell begrunnelse for hvorfor den enkelte mann skulle ha et særskilt moralsk ansvar for handlingene til andre menn. Det finnes heller ingen drøfting av hvor grensen går mellom legitim oppfordring til samfunnsengasjement og urimelig kollektiv ansvarliggjøring. En slik argumentasjon glimrer med sitt fravær.
Artikkelen etablerer en forbindelse mellom enkeltpersoners handlinger, andre menns manglende offentlige reaksjoner og spørsmålet om hvorvidt menn generelt fortjener tillit. Ukritisk gjengir journalistene følgende utsagn fra skuespiller Florence Pugh: «Hvordan kan dere [menn] forvente at vi skal stole på at det ‘ikke er alle menn’ når så mange av dere tier i øyeblikk som dette?»
Taushet gjøres her til et mulig grunnlag for mistillit. Menn forventes å demonstrere offentlig at de tar avstand fra de angivelige overgripernes handlinger og holdninger, og manglende erklæringer blir et mulig grunnlag for moralsk bebreidelse.
Vi har her en form for omvendt moralsk bevisbyrde: Den enkelte mann må aktivt sannsynliggjøre sin avstand fra handlinger han hverken er anklaget for, har begått eller har noen dokumentert tilknytning til. Det er prinsipielt uholdbart. Retorikken i artikkelen innebærer at mistanke kan oppstå på bakgrunn av kjønnstilhørighet, mens byrden med å avkrefte mistanken legges på den enkelte mann.
Om dette ikke er et direkte brudd på uskyldspresumpsjonen i juridisk forstand, så står tankegangen i et åpenbart spenningsforhold til grunnleggende prinsipper om at mennesker skal vurderes ut fra egne handlinger, og at den som framsetter en anklage må kunne begrunne den. Hvis logikken i artikkelen følges konsekvent, blir enhver mann potensielt moralsk mistenkelig inntil han offentlig har markert avstand fra andre menns overgrep. Og ettersom nye overgrep stadig kan finne sted blir forpliktelsen i prinsippet uendelig: Menn må igjen og igjen bekrefte at de ikke støtter handlinger de aldri har gitt uttrykk for å støtte. Det er en absurd målestokk for moralsk ansvar.
Likevel finnes det ingen reelle motstemmer i artikkelen som utfordrer dette sentrale resonnementet. Alle stemmene som uttaler seg om menns ansvar trekker i samme retning, og journalistene stiller ingen kritiske spørsmål ved selve forventningen som stemmene bygger på. Journalistene undersøker hvem som har svart og hvem som ikke har svart på et opprop rettet mot mannlige influensere, og hvor skuffende tausheten er, uten å undersøke hvorfor noen overhodet skulle være forpliktet til å svare.
NRKs artikkel framstår som en ukritisk videreformidling av et holdningspolitisk opprop.
Den mangler begrunnede premisser, prinsipiell konsistens, etterprøving av generaliseringer og kritiske spørsmål til dem som framsetter kravene. Dette burde ikke være urimelige forventninger til et offentlig finansiert mediehus som NRK, med en årlig bevilgning på nær åtte milliarder kroner.