Axel Bøyum som Henry Rinnan. Foto fra seriens sider på Prime Video.
Axel Bøyum som Henry Rinnan. Foto fra seriens sider på Prime Video.

Anmeldelse: «Rinnan»

En demonfortelling uten dybde.

Alle snakker tilsynelatende om serien «Rinnan» for tiden. Her kommer Uten Filters betraktninger.

«Rinnan» er en norsk dramathriller i fire episoder på Prime Video, regissert av Kenneth Karlstad etter manus av Øyvind Holtmon og Eirik M. Holsve. Serien er produsert av Miso Film Norge i samarbeid med Prime Video og TV 2, og hadde premiere 30. oktober 2026. Axel Bøyum spiller tittelrollen som Henry Oliver Rinnan, med Odin Waage som motstandsmannen Odd Sørli – «mannen som ble sendt for å drepe ham». Handlingen følger Rinnans vei fra mislykket selger til leder for Sonderabteilung Lola, Rinnanbanden, som på vegne av Gestapo infiltrerte den norske motstandsbevegelsen i Midt-Norge gjennom manipulasjon og brutalitet. Serien skildrer også Rinnans private utvikling, hans angivelige metamfetaminavhengighet og hans forhold til Solveig Kleve.

Anmeldelsene har vært bemerkelsesverdig delte. NRK ga terningkast 5 og kalte den «forferdelig» på en nødvendig måte, mens VG og Adressa ga 3, der sistnevnte felte dommen «parodisk dårlig trøndersk». Andre har gitt terningkast 6 og omtalt den som «en av de beste norske TV-seriene noen gang». Serien har altså skapt engasjement, men også en påfallende uenighet om hva den egentlig oppnår.

Den mest alvorlige innvendingen mot «Rinnan» er at serien ikke leverer det den tilsynelatende lover: en forståelse av hvordan et menneske blir en torturist. VG formulerer det nådeløst: «Rinnan forsøker definitivt ikke å bore i landssvikerens psyke. Den leter ikke etter svar i barndom og oppvekst». Det som presenteres, er snarere en psykologisk snarvei: Rinnan ble «målt, veid og funnet ‘ikke tjenestedyktig’», og kort tid senere lot han seg verve av Gestapo. Overgangen fra avvist til angiver skjer uten at serien gjør noe reelt forsøk på å utforske de indre mekanismene.

NRK er mer velvillig og hevder at serien etablerer Rinnan som «ein ekstremt skjør og usikker mann», fattig, liten av vekst, mobbet og sint – og at dette gjør ham til «ein perfekt rekrutt». Men selv denne beskrivelsen forblir på overflaten: det er en etiologi av omstendigheter, ikke av sjel. Lyd og bilde erkjenner dette indirekte når anmelderen skriver at dykket ned i «Rinnans forvirrede og emosjonelt avstumpede sinn» bare gir «deler av det fryktinngytende svaret» – og at figuren til slutt blir «diffus, vaklende og rett og slett kjedelig». Skuespilleren selv har uttalt at målet var å forstå Rinnan «til en viss grad», men at det ble vanskeligere jo mørkere det ble. Den ærligheten kler Bøyum, men den avslører også seriens begrensning: den tør ikke ta det siste, ubehagelige steget inn i en gjerningsmanns bevissthet.

Seriens formspråk er ikke bare et spørsmål om smak; det er et spørsmål om historisk forståelse. Anmelderne er samstemte om at Karlstad låner tungt fra sin egen «Kids in Crime» – en dopkrim fra Sarpsborg på 2000-tallet – og at dette skaper en grunnleggende dissonans. VG beskriver stilen som en blanding av «Makta» og «Babylon Berlin», med musikk fra etterkrigstiden som følger nazistene i fest og tortur, og Rinnan som går på amfetamin i et Trondheim der nazimedløperne danser jenka til Grynet Molvigs 1964-hit. Det er en lek med historiske lag som kan fungere i en fiksjon om 2000-tallets kriminelle, men som i en skildring av okkupasjonen og Holocaust-relatert tortur fremstår som estetiserende distansering.

Konsekvensen er at seriens mest alvorlige øyeblikk mister sin moralske tyngde. Torturen av Henry Thingstad og henrettelsene på Vikna blir ifølge VG «mer teatralsk sadistiske enn rystende». Når ondskapen gjøres til stil, slutter den å være ondskap og blir til attitude. Det er dette den mest skarpe kritikken peker mot: en forestilling om at 1940-tallet kan behandles med samme kyniske, popkulturelle energi som en hvilken som helst annen fortelling om kriminelle miljøer. Historien om Rinnan er ikke Trainspotting redux. Den er historien om en mann som sendte over tusen mennesker i fengsel, tortur og død, og som selv ble henrettet for det.

Serien faller også tilbake på en sjablongmessig forståelse av andre verdenskrig som en kamp mellom «de gode» og «de onde». Rinnan blir en «Mefisto-figur som selger sjela si til djevelen», mens ofrene havner i bakgrunnen. Det er en fortelling vi har hørt før, og den tilfører lite nytt. Kompetente populærbøker om Rinnan – blant annet Ola Flyums tre bøker og Lars Borkes dokumentasjon om «fattigungen som tog hämnd och blev tysk mästeragent» – har lenge gitt et langt mer nyansert bilde av mannen, hans motiver og det samfunnet som muliggjorde ham. Serien «Rinnan» bruker fire episoder på å fortelle en historie som bøkene allerede har fortalt bedre, og den gjør det ved hjelp av virkemidler som oftere forstyrrer enn fordyper.

Dialektspørsmålet er en del av dette bildet. At Axel Bøyum ifølge enkelte får skryt for sin Levanger-dialekt, redder ikke serien fra den bredere kritikken om at den trønderske talen i flere roller «skurrer» eller fremstår som «parodisk dårlig». Når en serie om en av Norges verste krigsforbrytere begynner å ligne en dialektparodi, har den mistet noe vesentlig av den alvoret som emnet krever.

Det finnes positive sider. Serien er «pent laget» og visuelt medrivende, med kinematografisk kvalitet og er lett tilgjengelig for et bredt publikum. For seere som ikke kjenner Rinnan fra før, kan fire episoder på Prime Video være en lav terskel for å nærme seg et viktig kapittel i norsk krigshistorie. NRKs anmelder, som selv har familie som satt i nazistisk fangenskap, beskriver serien som «forferdelig» – men på en måte som gjør den nødvendig å se. Bøyums rolletolkning er kraftfull, og serien viker ikke unna Rinnans voldelige og sadistiske handlinger. Det er en form for ærlighet i brutaliteten, selv når formspråket svikter.

«Rinnan» er en serie som neppe vil bli husket for sin innsikt. Den er visuelt ambisiøs og skuespillermessig ganske solid, men den mangler den psykologiske dybden og den historiske nyanseringen som emnet fortjener. Ved å låne estetikken fra samtidens krim- og dopdramaer og ved å nøye seg med en sjablongmessig fremstilling av ondskap, gjør serien Rinnan til en figur vi ser på – men ikke en vi forstår. For nye generasjoner kan den fungere som en inngangsport.

For alle som allerede har lest bøkene, fremstår den som et forenklet kapittel i en historie som allerede er fortalt bedre.

Siste fra Blog

Denne websiden bruker informasjonskapsler til funksjonalitet. Ved å gå videre aksepterer du bruken av disse.