...
Abaddon har inntatt Vesten.
Av H. C. Selous and M. Paolo Priolo – The pilgrim's progressfrom this world to that which is to comeby John Bunyanwith notes by Rev Robert Maguireand illustrations by H. C. Selous and M. Paolo PrioloLondon, Cassell, Petter and Galpin c. 1850available online at https://web.archive.org/web/20100116091034/http://www.galaxy.bedfordshire.gov.uk/webingres/bedfordshire/vlib/0.information_reference/art_gall_fant_bunyan_chrn_comb_apoll.htm, Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=2509357

Abaddon har inntatt Vesten.

Nordmenn lærer ingen ting, absolutt ingen ting om religion på skolen.

Av: Geir Hasnes

Abaddons Bolero

Som 15-åring lånte jeg LP-en Trilogy med Emerson, Lake and Palmer av en fjern kompis. Det var en fantastisk LP (vi sa ikke ‘album’) med dypsindige teologiske føringer i Greg Lakes tekster oppå Keith Emersons fantastiske komposisjoner. LPen ble avsluttet med Abaddon’s Bolero, et monumentalt musikkstykke, som bygget seg opp over åtte minutter slik Ravels Bolero startet nærmest fra intet, for så å ende i et larmende klimaks. Mens ekkoet etter siste akkord døde hen snappet man etter pusten, snudde platen og begynte på nytt. På den tiden var nemlig artistene nøye med å lage unik og spennende musikk man ikke kunne gå lei av.

Abaddon omtales i Åpenbaringen 9.11 etter at den femte engelen blåste i basunen. Da kom det gresshopper ut av en brønn, de så ut som hester rustet til krig, og de hadde makt til å plage menneskene i fem måneder. «11. Til konge over seg hadde de avgrunnens engel, han som på hebraisk heter Abaddon og på gresk Apollyon.»

Abaddon, ødeleggeren, er kjent både fra Jobs bok og fra Salomos ordspråk. Navnet er også benyttet som metafor for dødsriket, og i den gammeltestamentlige poesi sies det at Sheol, Dødsriket, og Abaddon, ødeleggeren, aldri blir mette, slik heller ikke menneskenes øyne kan bli tilfredsstillet.

Abaddon og hans kumpaner i Storting og Regjering danser Bolero med norske oljemilliarder.

Ødeleggelsen og dødslengselen

Man kan spørre seg om Abaddon virkelig finnes, eller om han er en metafor for menneskets lengsel etter å ødelegge. Uansett ser vi Abaddon går frem i nyhetene hver eneste dag. Vesten har vært under konstant beleiring lenge. Det Sanne, det Gode, det Skjønne er under kontinuerlig angrep, fra mennesker som hevder at det ikke finnes noe sant, noe godt eller noe skjønt. Bare se på arkitektene og byggherrene som benytter dem, der de kjemper for det Stygge, det Perverterte, det Heslige.

De samme menneskene velter seg i begeistring over hver stor eller liten ødeleggelse de kan få til. Equinors talsfolk vrir seg i vellyst over tanken på å bruke 50 milliarder på å føre innsamlet CO2 til sin begravelse under Nordsjøens frådende bølger. Bare tanken på å ødelegge en bitte liten del av skaperverket bringer dem i frydefull ekstase.

CO2-fjerning har ingen annen virkning enn at den omplasserer noen milliarder som kunne vært brukt til noe godt, noe riktig, noe verdifullt, og plasserer dette på kontoene til mennesker med et avgrunnsdypt behov for mere penger. De kaller seg investorer, men vi burde kalle dem Abaddon, Apollyon, og deres rørgater og underjordiske lagre Sheol og Gehenna.

Likedan er vindturbinforkjemperne Haga og Kjerkol Abaddons villige tjenere.

Danske myndigheter viser enda sterkere lengsel etter ødeleggelse og død. Nå skal de pålegge landbruket CO2-avgift, som skal gjøre det enda vanskeligere å produsere mat for de sterkt tynte bøndene. Hele EU er lagt i hendene på dødslengterne som skal avvikle naturlig fremstilling av fødevarer.

NVE-sjefen går ut og sier at strømstøtten bør avvikles. Det skyldes ifølge ham at «folk får mindre insentiv til å energieffektivisere eller installere solpanel». Det kan sikkert være så, men tar man vekk strømstøtten så vil de fleste ikke ha penger igjen til å isolere, og snart vil de ikke engang ha en bolig som de kan ‘energieffektivisere’. Solpaneler ødelegger for stabil kraft, er brannfarlig og etter noen få år er det uresirkulerbart søppel uansett.

Det mest merkverdige i forbindelse med energieffektivisering er imidlertid at Regjeringen bevilger en milliard (hvor får de disse pengene fra tro?) til forskning på såkalt kunstig intelligens. Kunstig-intelligens-programvare er muligens den mest intensive bruker av datakraft noensinne, og nå som folk får muligheten benytter de seg av slikt i stor skala, enten det skal brukes til å produsere bullshit-skolestiler eller bullshitjobbsvada, bullshitkunst og bullshitfortellinger.

Så du skal ikke bruke energi til å ha det varmt og trivelig i hjemmet, men du blir angivelig nødt til å bruke enormt med energi til å lage ufattelige mengder bullshit som ingen trenger.

For tre år siden skrev jeg en artikkel om fremtidens energibehov og hvor mange vindturbiner og solpaneler som måtte til for å erstatte olje. Jeg ble kritisert for at jeg forutså at energibehovet i verden ville fortsette å stige.

You can’t make it up.

De syv dødssyndene

Hovmod eller overdreven stolthet er en av kristendommens syv dødssynder. Nå står juni måned i hovmodets tegn, og om man skulle lure, er begjær også en av de syv dødssyndene. Hovmodet og begjæret er noe man bør kjempe mot uansett om man er kristen eller ikke. De syv dødssyndene er ikke noe som bare gjelder kristne. Alle mennesker blir personlig skadelidende når de gir etter for hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap.

Dette er ikke noe som bare gjelder enkeltpersonen som synder. Om noen gir etter for de syv dødssyndene, går det ut over menneskene rundt dem. Når myndighetene gir etter for fristelsene, går det ut over hele landets befolkning. Det virker som om myndighetene lider av dødslengsel, at de fryder seg over ødeleggelsene av naturen og livsgrunnlaget til menneskene gjennom å til krig mot CO2 og billig energi.

Det er nemlig noe veldig interessant med synd. De som har hengitt seg til synd, vil så gjerne ha med seg andre på det. De går ikke bare med åpne øyne mot fordervelsen, men de vil ha med seg andre i fordervelsen også.

Ta valgkampen i USA som et eksempel. Den ene siden hevder at deres viktigste sak er fosterdrap. Fosterdrap er mye verre enn vanlig drap, for fosteret er fullstendig vergeløst om dets mor, som nå utfører den viktigste oppgaven hun kan ha, nemlig å bringe frem nytt liv, nå velger å avslutte dette livet. Så i USA går de ikke bare til valg på dette, men de tror at de skal vinne valget på å drepe uskyldige barn.

Er ikke det dødslengsel så vet ikke jeg.

Evolusjonen og fertiliteten

Myndigheter som institusjonaliserer fosterdrap kan ikke ha fulgt med i skoleundervisningen. Evolusjonen vil jo føre til at de som har gener som gjør at de ikke får avkom, blir i mindretall. Evolusjonen vil alltid sørge for at de som arbeider mot den, dør ut.

De vestlige landene har i lang tid kjempet en kamp mot det Sanne, det Gode og det Skjønne. Resultatet ser vi over hele verden. Fertilitetstallet går ned, og noen steder så sterkt ned at landets myndigheter er bekymret. Selv ikke i Norge er fertiliteten tilstrekkelig til å opprettholde folketallet på sikt.

Norske myndigheter skiller seg vel ikke nevneverdig fra andre lands myndigheter, uten på det punkt at de er særdeles hovmodige der de skal ordne opp i andre lands konflikter og levestandard under betegnelsene fredsmegling og bistand, særdeles grådige der de stjeler fra folk og bedrifter gjennom ekstreme strømpriser og alle andre former for skatter og avgifter, og særdeles fråtsende, der de øser ut av oljeformuen til allerede søkkrike kakser verden over for å oppnå posisjoner og prestisje, det de ønsker mest av alt.

Fråtsingen og grådigheten deres gjør at de ikke ønsker å skjønne at energipriser, rente og beskatning, spesielt eiendomsskatt og høy rente på boliglån, gjør at folk kvier seg for å få barn og i hvert fall ikke flere enn to. Hvorpå samfunnet ikke vil være bærekraftig på sikt.

Dødssyndene gjør blind.

Religion

Selv da jeg gikk på skolen i en fjern fortid var kristendomsundervisningen en vits, og det virket som om lærerne var flaue over å måtte undervise emnet.

Resultatet ser vi i dag. Folk flest har ikke begreper de kan bruke i en diskusjon om religiøse temaer, og står igjen med følelsesladde ytringer basert på fordommer og andre innbilninger. Det dummeste jeg hører er når folk sier at man må få religionen ut av politikken. De to områdene er uatskillelige. Religion sier noe om hvordan verden bør være, og politikk handler om hva man gjør for å komme dit.

Eller man kan ta dem som nekter å tro på noen form for Gud eller religion, og sier at de tror på mennesket i stedet. Det som særpreger mennesket og gjør det forskjellig fra dyrene er at mennesket har evnen til å lage en religion, en konsistent forklarings- og fortolkningsmodell hvor man erkjenner grensene for mennesket viten og oppfatningsevne. Man skal altså tro på mennesket, men ikke på menneskets evne til å lage det mest unike, nemlig en religion?

Ett av de viktigste religiøse utsagnene til Jesus er: Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?

Det tenker jeg hver gang jeg ser ansiktet til Jens Stoltenberg.

La oss feire ydmykheten hele juni måned

Jeg har tidligere tatt til orde for å ta 1. mai tilbake fra usurpatørene i Arbeiderpartiet og LO, og å ta tilbake regnbuen, som er tegn på pakten mellom Gud og mennesker.

Nå ønsker jeg å innføre en måned, gjerne juni måned, i ydmykhetens tegn. Ydmykheten er kristendommens motmiddel mot hovmod, overdreven stolthet og arroganse. For hovmod gjør overmodig, og overmodig gjør dum.

Det er nok noe vanskeligere å feire ydmykhet enn stolthet, for det er noe snodig i å tenke seg en konkurranse hvor man skal kåre den mest ydmyke. Like vanskelig er det unektelig å være stolt over å være den mest ydmyke, og til og med ha diplom og medalje på det.

Uansett, med ydmykhet kommer selvinnsikt, og med selvinnsikt kommer det sakte sigende en erkjennelse av hvor mye dumt man har gjort opp gjennom årene. Så siden juni er en varm måned, så vil det være lettere å bruke den til spesielt å minnes alt det idotiske man i etterpåklokskapens lys innser ikke burde vært sagt eller skjedd. Slikt skaper enda mer ydmykhet, uten at jeg dermed oppfordrer til å gjøre flere dumme ting for å erkjenne mer og blir enda mer ydmyk.

På samme vis kunne vi feire barmhjertighet i desember, som er kristendommens motmiddel mot grådighet. Ytterligere forklaring skulle være unødvendig.

Jeg er ikke sikker på når det vil være passende å feire innsatsviljen som er motmiddelet mot latskap. Kanskje man skulle velge februar som er snømåneden fremfor noen?

Om det er noe som omslutter oss i dagens samfunn er det begjæret, denne fysiske lidelsen som brenner i selv den mest saktmodige sjel. Vi bombarderes av oppfordringer til begjær, og det er ganske underlig all den tid begjæret tar så utrolig mye tid allerede i forhold til andre aktiviteter. Det er som om media i dag er besatt av tanken på begjæret og dets frie spillerom. Chesterton sa at du ikke kan være likeverdig med dine drifter. Enten må du være herre over dine tjenere, eller så vil de bli herre over deg. Kristendommens motsvar er kyskhet, og kyskheten kan best feires med å fjerne seg fra media. Du kan feire kyskheten hver eneste gang du nekter deg å lese hovedstrømsmedia og går forbi dagsaviser og ukeblad på vei til kassen på dagligvarebutikken.

Alle som har vært misunnelige vet hvordan det gnager på sjelen. Derfor fant hine gamle israelitter på det tiende budet: Du skal ikke begjære din nestes eiendom!, og dette handlet ikke om et fysisk begjær, men om å eie det som tilhører andre. Kristendommens motmiddel er velviljen, for er man ikke velvillig innstilt til det som andre eier, så lever man i en substituttverden hvor lengselen etter en gang å eie det samme kverker evnen til å leve og fryde seg med det man har. Kanskje man én gang i uken, gjerne tidlig søndag morgen, skulle sette av litt tid til å fryde seg over det man har, og til velvilje overfor alle som har mer enn en selv.

Fråtseriets motmiddel er måteholdet. Det bør feires samtidig med at man går inn i fristelsenes tempel dagligvarebutikken, og feiringen kan kanskje best uttrykkes i en jubel over at man ikke trenger de og de og de varene. Selv om jubelen ikke bør bli så sterk at man blir kastet ut av butikken. Man får være måteholden også med jublingen siden man feirer måteholdet midt i fiendens leir.

Tålmodighet og tilgivelse er kristendommens middel mot vrede, men jeg tilstår at det er vanskelig å unngå blaff eller lengre anfall av vrede hver morgen når jeg kobler jeg på internett for å se om noe har skjedd. Så kanskje man skulle feire tålmodighet og tilgivelse i et lite eget ritual før man går på nettet og etter at man har gått ut av det? Sånn:

«Herre, hjelp meg å dempe vreden over all dumskapen jeg nettopp har lest om og som gjør at blodtrykket mitt stiger. For det gagner meg ikke det grann om blodtrykket mitt stiger og det hjelper ikke det minste mot alle idiotene i styre og stell og hva de kan pønske ut av nye ødeleggende tiltak. Hjelp meg til heller å tenke ut måter og midler jeg kan bidra med for å gjøre verden, denne fantastiske gaven, til et bedre sted for oss alle!»

Slik vil ødeleggeren Abaddon og hans kumpaner i alt av styre og stell langsomt bli nøytralisert.

Innlegget er tidligere også publisert hos Document.no

Loading

Siste fra Blog

Denne websiden bruker informasjonskapsler til funksjonalitet. Ved å gå videre aksepterer du bruken av disse.