Kristians forfatterprofil, med alle hans artikler på Uten Filter.
Larry C. Johnsons tredelte artikkelserie, The Road to War in Ukraine — The History of NATO and US Military Exercises With Ukraine, publisert på Sonar21.com, analyserer hvordan NATOs og USAs militære samarbeid med Ukraina fra 1990-tallet og frem til 2022 bidro til å eskalere spenningene med Russland, som kulminerte i krigen i Ukraina.
Gjennom en detaljert gjennomgang av militærøvelser, politiske avtaler og strategiske utviklinger argumenterer Johnson for at Vestens handlinger, til tross for russiske advarsler, gjorde Ukraina til en de facto NATO-medlem og provoserte Russlands respons.
Artiklene trekker på historiske data, NATO-dokumenter og Johnsons erfaring som tidligere CIA-analytiker for å belyse en kompleks geopolitisk utvikling.
Del 1: Tidlig samarbeid og NATOs ekspansjon (1990–2000)
Den første artikkelen beskriver opptakten til NATOs engasjement i Ukraina etter Sovjetunionens fall. I 1994 signerte Ukraina Partnerskap for fred (PFP) med NATO, en avtale som markerte starten på militært samarbeid, inkludert øvelser som Peace Shield og Sea Breeze. Disse øvelsene, ofte ledet av US European Command (USEUCOM), inkluderte opplæring i fredsbevarende operasjoner og humanitær bistand, men også offensive taktikker. Johnson fremhever at Ukraina allerede i 1997 ble en nær partner gjennom NATOs charter om et særlig partnerskap, samtidig som Russland uttrykte bekymring for NATOs østutvidelse. I 1999 ble NATOs medlemskap utvidet til Polen, Tsjekkia og Ungarn, noe som økte Russlands følelse av trussel. Artikkelen understreker at Ukrainas deltakelse i NATO-øvelser vokste betydelig, med landet som vert for flere øvelser enn mange NATO-medlemmer, til tross for at det ikke var medlem. Johnson hevder at dette tidlige samarbeidet la grunnlaget for Ukrainas gradvise integrasjon i NATOs strukturer, noe Russland oppfattet som en strategisk innringing.
I denne perioden kan det også legges til at Ukraina var en del av KFOR, NATOs styrke i Kosovo. Selv om Ukraina ikke var med på å gå til krig mot Jugoslavia i 1999, var de en del av NATOs operasjon i Kosovo etter krigen. Undertegnede, Kristian Kahrs, tjenestegjorde sammen med en ukrainsk oberst i KFORs hovedkvarter i Priština i 2000.
Del 2: Ukraina som de facto NATO-medlem (2000–2010)
Den andre delen fokuserer på hvordan Ukraina i 2000-årene ble en de facto NATO-medlem gjennom intensivert militært samarbeid.
Mellom 2000 og 2010 var Ukraina vert for flere NATO- og USEUCOM-øvelser enn 22 av NATOs medlemsland, og rangerte som nummer seks blant verter, kun overgått av medlemmer som Tyskland og USA.
Øvelser som Rapid Trident og Cossack Mace inkluderte avansert trening i interoperabilitet, elektronisk krigføring og felles operasjoner, ofte med fokus på scenarier som kunne tolkes som rettet mot Russland.
Johnson peker på at Ukraina, sammen med Georgia (nummer syv på vertsrangeringen), ble prioritert som potensielle NATO-medlemmer, noe som provoserte Russland, særlig etter Georgias konflikt med Russland i 2008.
Artikkelen hevder at NATOs løfter om medlemskap til Ukraina på Bucharest-toppmøtet i 2008, til tross for russiske advarsler, sementerte Ukrainas rolle som en vestlig militær forpost.
Johnson kritiserer Vesten for å ignorere Russlands sikkerhetsbekymringer, og hevder at økonomiske motiver, som profitt for den amerikanske forsvarsindustrien, drev NATOs ekspansjon.
Del 3: Militær opptrapping og krigens utbrudd (2011–2022)
Den siste delen dekker perioden fra 2011 til Russlands invasjon i 2022, med vekt på Ukrainas militære oppbygging og NATOs rolle.
Etter Maidan-revolusjonen i 2014, som Johnson anser som støttet av CIA og MI6, økte NATOs trening og bevæpning av Ukrainas styrker dramatisk. Ukrainas hær vokste til å bli NATOs tredje største militærmakt, foran land som USA og Tyrkia, med 200 000 aktive soldater og moderne vestlig utstyr som Javelin-missiler.
Øvelser som NATO Days in Ukraine og Sea Breeze 2021 fokuserte på cyberkrigføring og koordinering mot en hypotetisk østlig trussel, tydelig rettet mot Russland. Johnson hevder at Minsk-avtalene (2014–2015) ble sabotert av Vesten, som brukte dem til å kjøpe tid for å styrke Ukrainas hær, en påstand støttet av Angela Merkels senere uttalelser.
Artikkelen argumenterer for at NATOs kontinuerlige militære øvelser og Ukrainas integrasjon i NATOs kommandostrukturer fra 2014 og fremover gjorde krigen uunngåelig, da Russland så Ukraina som en direkte trussel støttet av Vesten. Johnson konkluderer med at NATOs strategi har svekket både Ukraina, gjennom enorme tap, og NATO selv, ved å tømme våpenlagre uten å oppnå strategiske mål.
Mer om Larry Johnson på Uten Filter.
For de som vil ha en videoversjon av Johnsons analyse, se intervjuet med Judge Napoleano:
