Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Constantin von Hoffmeister, først publisert på eurosiberia.net
Dagen begynte med et dekret. Tysklands makthavere – under den sterile tittelen Verfassungsschutz – utpekte AfD (Alternativ for Tyskland) til en ekstremistorganisasjon. Ordet «ekstremist» beskrev ikke vold. Det beskrev annerledeshet. Teleskjermene glødet: Ansiktene nikket i programmert rytme. Det etablerte partiets lojalister jublet. Medieagentene feiret. Et jubelrop som var innøvd i årevis, fremført på kommando. De som husket eldre betydninger, ble upersonlige. Tanken, som en gang var et privat domene, ble en straffbar handling. Feiltenkning. I en verden der tale var ensbetydende med forbrytelse, ble tanken i seg selv den dypeste synd.
Departementets kunngjøring hadde tyngde – den siste tunge steinen som ble lagt på mange års delegitimering av opposisjonen. AfD-tilhengerne kalte det for det det var: opptrapping. Det neste logiske skrittet var nå klart. Merkelapp. Kriminalisere. Oppløse. Forby. Det etablerte partiets visjon forble ren: Demokratiet krevde at demokratiske valg ble eliminert. AfDs voksende popularitet forstyrret koreografien. Folket stemte feil vei. Det etablerte partiet hadde et svar. Når stemmer gjør opprør, erklærer man velgerne for farlige. Fremtiden tilhører de lydige.
Det kom ingen vold fra AfD. Ingen undergraving. Dets forbrytelse: Benektelse. Å nekte å bøye seg for hellige ikoner. Den nye treenigheten. Masseinnvandring uten grenser. Fornektelsen av biologisk sannhet. LHBTQ-lydighet som læres ut som evangelium. Departementet undersøkte ikke. Det omdefinerte. Konservatisme ble ekstremisme. Nasjonal stolthet ble patologi. Ord mistet mening. Betydningen ble bestemt av makthaverne. Å elske nasjonen eller familien ble en gammel synd i denne nye troen. Departementet omskrev moralen. De som motsatte seg troen, ble erklært syke. Deres kur: utslettelse.
Konsekvensene brølte som stille torden. Hvis et parti som var demokratisk valgt – og som ledet på meningsmålingene – kunne omklassifiseres som en trussel, ble selve demokratiet et ritual tømt for mening. Departementet beskyttet ikke grunnloven. Det beskyttet ideologien til dem som aldri må miste grepet. Demokratiet ble en seremoni der bare ett svar var tillatt. Lydighet ble omdøpt til valg. Minnet om alternativ forsvant.
«Ekstremisme» mistet sin betydning. Det ble en maske for enhver tanke utenfor de tillatte parolene. Å forsvare grensene. Å beskytte barn. Å observere at menn og kvinner er biologiske realiteter. Dette erklærte departementet som kjetteri. Ordet «ekstremist» fungerte som en kjepp. Språket var et bur. Departementet bygde buret og stengte alle dissidenter inne. Debatt ble foreldet. Stigmatisering erstattet argumentasjon. De som var uenige, ble dyr i menneskehud.
Patriotisme ble det siste opprøret. Å forsvare hjemlandet, å motsette seg derakinering, å avvise kulturelt selvmord – dette var ikke lenger politiske standpunkter. De var tabuer. Partiets visjon om et rotløst, grenseløst og tradisjonsløst samfunn ga ikke rom for bevaring. Å huske fortiden var farlig. Å ønske seg en fremtid var forræderi. De som holdt fast ved noen av delene, ble ekstremister per dekret. Anklagene avslørte mer om de anklagende enn om de anklagede. De skremte makthaverne fordømte det de fryktet mest: kontinuitet.
En sivilisasjons dødsdrift. Masseinnvandring uten spørsmål. Identitetsødeleggelse fremstilt som fremskritt. Dette var den nye ortodoksien. De som gjorde motstand, ble fiender av selve livet. Departementets yndlingsord – ekstremist – var en besvergelse. Det beskrev ikke. Det annullerte. Dissidenter var ikke motstandere. De var kjettere. Argumentene deres, uansett hvor rasjonelle de var, ble avfeid uten respons. Språket ble et våpen. De som husket, ble målskiver.
Den nye troen krevde ikke toleranse, men hyllest. Ikke aksept, men ettergivenhet. Ikke respekt, men tilbedelse. Å stille spørsmål var å besudle. Å nøle var å forråde. Dissidenter ble upersonlige. AfDs forbrytelse var klarhet. Å snakke om de forbudte tankene som millioner av mennesker holdt i taushet. Å navngi det som ikke kunne navngis. At en nasjon bør ha grenser. At et folk bør ha kontinuitet. At barn ikke skal innrulleres i ideologiske eksperimenter. Det etablerte partiet kalte disse tankene for vold. Minnet i seg selv ble ekstremisme. Og ekstremisme ble straffet uten nåde.
Von Hoffmeister lyver! Hukommelse er hat!
Lydighet er fred! Fremskritt er skjebne!
Ekstremistiske tanker må slettes –
Det store demokratiet kan ikke erstattes!
(Teleskjermer blinker: ansiktet hans oppløses i statikk).
