Den 24. årgangen av det høgnorske tidsskriftet Målmannen er ute, med artikler om nynorskens stilling i Nordhordland, Gustav Indrebøs språkpolitiske arv, Norsk Målungdoms historie og en uventet kobling mellom målreising og heavy metal.
I en tid der de fleste tidsskrifter søker algoritmenes gunst og tilpasser seg kulturell konsensus, står Målmannen som et intellektuelt sidestykke til et uinntagelig fjell: kompromissløst, gammeldags og stolt av det. Nå i sin 24. årgang, og redigert på høgnorsk av Olav Torheim, er dette kvartalstidsskriftet ikke bare en publikasjon, men et språkpolitisk og ideologisk prosjekt.
Bak står Samorganet Målmannen, og tidsskriftet kombinerer kulturfilosofi, geopolitikk og språkstrid på en måte man sjelden ser i norsk offentlighet. Målmannen taler til et publikum som ikke bare er interessert i språk, men i språket som nasjonalt anliggende, som kulturarv og som verktøy for motstand.
Et ukjent, men viktig ord: Målmann
En «målmann» er ikke bare en som bruker nynorsk. Det er et begrep som betegner kvinner og menn som kjemper for det nynorske språket, ofte i strid med både markedskrefter og offentlige instanser. En målmann ser språk som noe mer enn grammatikk: det er identitet, historisk kontinuitet og et uttrykk for folkelig motstandskraft. Målmannen tar denne tittelen på alvor og gjør den til sitt.
Nummeret åpner med et engasjerende innlegg fra Martin Eggum, leder i Norsk Bladmannalag. Han tar til orde for at næringslivet i Nordhordland må støtte opp om nynorskelever og unge språkbrukere som ønsker å bruke målet sitt i offentlig og yrkesmessig sammenheng. Eksempelet er Amanda Hindenes, en 17-åring som opplever at språket hun vokste opp med forsvinner fra hverdagen.
Eggum etterlyser et næringsliv som forstår at språklig identitet også er kulturell kapital. For ham er det like naturlig at en elektrobedrift i Gulen bruker nynorsk i markedsføring og kundekontakt, som at et fransk bakeri ikke ville finne på å reklamere på engelsk.
Gustav Indrebø – høgnorskens profet
Historikeren Jostein Krokvik gir en omfattende innføring i livet og virket til Gustav Indrebø (1889–1942), kanskje den mest innflytelsesrike nynorskforkjemperen etter Ivar Aasen. Indrebø sto i spissen for kampen mot språkblanding og tvangssamnorsk, og kombinerte faglig autoritet med organisatorisk kraft.
Han mente at norsk språk måtte få stå på egne bein, uten å måtte kompromisse med det dansk-norske embetsmannsspråket som hadde dominert i flere hundre år.
Saken fortsetter under.
Aasens opprør og dagens tapte språkstrid
Essayisten Hans Olav Brendberg bidrar med en kraftfull refleksjon over Ivar Aasens Prøver af Landsmaalet fra 1853. Han skriver at Aasens prosjekt, å gi folket et skriftspråk i sitt eget talemåls bilde, i dag er i ferd med å glippe.
Brendberg anklager både kultur- og arbeiderbevegelsen for å ha sviktet det som en gang var en folkelig og demokratisk bevegelse. I stedet er nynorsken blitt henvist til kulturell kuriosa, mens bokmålet, «dansk med trykkfeil», som danskene spøkefullt sier, dominerer det offentlige rom.
Oddmund L. Hoel, tidligere statssekretær og forskningsminister, har skrevet et dyptpløyende historisk essay om Norsk Målungdom (NMU) fra 1984 til 2000. Det er en fortelling om ideologiske brytninger, fraksjonskamper og en gradvis gjenoppdagelse av høgnorskens verdier.
Han viser hvordan NMU gikk fra å være et aktivistisk, venstreorientert ungdomsmiljø til å gjenreise et mer nasjonalt og tradisjonelt språkstandpunkt – godt forankret i arven etter Garborg, Aasen og Indrebø.
Ukraina, Vesten og språket som forsvarslinje
Torheim og den italienske skribenten Gabriele Adinolfi retter blikket utover, til Europas brennpunkt: krigen i Ukraina. De hevder at konflikten handler like mye om identitet som om territorium, og at europeisk samhold ikke kan bygges på markedsunion alene, men på respekt for hver nasjons språk og kultur.
I deres perspektiv er nasjonal bevissthet ikke en anakronisme, men en forutsetning for å motstå stormaktspolitikk, enten den kommer fra Moskva, Washington eller Brussel.
Mellom black metal og bokmål
Bladet avsluttes med et intervju med det russiske black metal-bandet M8l8th, en skjønnlitterær tekst kalt Torgeirs kamp: En ny natt på sofaen, og flere småinnlegg som spinner rundt tematikkene språk, kultur, folkelig identitet og det å stå imot samtidens språklige konformitet.
Saken fortsetter under.
Bladets mest overraskende artikkel trekker en linje mellom den marginaliserte perioden til heavy metal-bandet Black Sabbath under vokalist Tony Martin og utviklingen i Norsk Målungdom (NMU) på 1990-tallet.
Redaktør Olav Torheim argumenterer for at begge var uttrykk for motstrøm, begge ble sett på som anakronismer, men begge har i ettertid blitt gjenoppdaget og anerkjent. Det handler om mer enn musikk og språk, det handler om hvordan ideer som virker døde, ofte bare sover.
Et intellektuelt utpost
Målmannen er ikke blankpolert. Det er ikke moderne. Det søker ikke bekreftelse fra mediehus, akademia eller maktmiljøer. Men det har ryggrad og retning. I en tid der språkpolitikk sjelden diskuteres uten floskler om «mangfold» og «inkludering», insisterer Målmannen på at det finnes noe verdifullt i å holde fast: ved språk, ved historie, ved folk. Det er ikke et tidsskrift som alle vil like. Det er heller ikke ment å være det. Men for den som vil forstå språkets rolle i nasjonsbygging, identitet og motkultur, er Målmannen et uunnværlig vitne og en rettesnor.
