Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Geir Hasnes, Bærekraftsapostel: Norsk institutt for bærekraft og demokrati
De politiske overherrer har, som tidligere beskrevet i disse epistlene, som sitt viktigste mål å få kontroll over befolkningen. For å nå dette målet skys nesten ingen midler.
I 1957 dannet seks europeiske land: Vest-Tyskland, Frankrike, Italia og BeNeLux-landene, et samarbeid for handel, hvor det ikke skulle være interne tollmurer. Dessuten skulle dette samarbeidet føre til mindre nasjonalisme hos enkeltlandene, siden dette ble ansett å være en stor grunn, om ikke den største enkeltgrunn, til europeiske kriger opp gjennom tidene.
I 1973 ble samarbeidet utvidet med Danmark, Storbritannia og Irland. Man hadde begynt å snakke om sikkerhet for fellesskapet, med østblokklandene i tankene, og i 1985 avskaffet man passtvangen mellom landene. Så, i 1993, ble den europeiske union dannet, og i årene som fulgte ble stadig flere land medlemmer. I 2002 ble Euroen innført i tolv medlemsland, og gjelder nå i tyve av dem. I 2004 ble en rekke tidligere østblokkland medlemmer. Unionen ble forlatt av Storbritannia i 2020. Hva færre vet er at Grønland forlot allerede i 1985 som følge av uenighet om fiske-rettigheter.
Det er to store problemer med EU. Det ene er at en ikke-valgt byråkratisk organisasjon har greid å bestemme at de lover som EU innfører på en ikke-demokratisk måte, skal gjelde over hvert enkelt medlemslands lover. Det andre er at EU gjorde en grunnleggende feil da de laget en felles mynthenhet: De konsoliderte ikke medlemslandenes gjeld.
Dette punktet er det viktigste punktet i forståelsen av hvorfor den Europeiske Unionen ikke kan holde stand mot endrede økonomiske forutsetninger. EU kan ikke utstede obligasjoner på vegne av seg selv; de kan med andre ord ikke selge EU-gjeld slik USA kan selge sin statsgjeld. Hvert enkelt land har fremdeles sin nasjonale økonomi, mer eller mindre skakk-kjørt etter hvert som EU har pålagt enkeltmedlemmene stadig flere økonomiske byrder, hvor den irrasjonelle klimaskattleggingen langsomt, men sikkert, kjører land etter land i kne.
Billig energi er selve forutsetningen for en avansert og bærekraftig sivilisasjon. EU har pålagt seg selv å sanksjonere billig energi fra Russland og legge ned egen energiproduksjon, samt oppfordre til solkraft og vindkraft til slike subsidierte dimensjoner at man a) ødelegger energinettets fysiske infrastruktur, b) hindrer den europeiske sivilisasjon tilgang til billig energi, og c) skattlegger energiforbruk til det absurde gjennom en kombinasjon av energibørs og klimakvoter, altså hva jeg tidligere har beskrevet som hobbyreligion og parasittøkonomi. Intet av dette er bærekraftig. Det er underlig at disse parasittbyråkratene ikke ser dette, men de skjønner at de ikke alltid blir hørt på, ved fremveksten av nasjonale partier i alle EUs medlemsstater
Uansett hva EU-tilhengere selv måtte mene, er EUs økonomiske krig mot billig energi og regulatoriske krig mot all normal menneskelig virksomhet ikke bærekraftig. Som et resultat kommer EU om noen få år ikke til å eksistere. Enkeltlandenes industri og virksomheter går nå under i høy hastighet, og bare et mirakel kan redde de europeiske landene fra det totale sammenbrudd.
