Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Øystein Steiro Sr, @SteiroSr
Det beskriver hvordan domstolene og rettsapparatet misbrukes som et politisk våpen, i strid med demokratiet og rettsstatens prinsipper.
Det er et nytt begrep for de fleste, men en problemstilling som er like gammel som parlamentarismen og tredelingen av makten mellom den lovgivende (parlamentet), den utøvende (regjeringen) og den dømmende makt (domstolene).
Det er aktualisert ved Demokratenes omfattende bruk av domstolene for å diskreditere Donald Trump og hindre ham i å delta effektivt i valgkampene i 2020 og 2024, samt for å underminere politikken han nå fører som president i USA.
Det er vanskelig å få oversikt over antallet rettssaker han er blitt utsatt for. Det skal etter sigende være 500–700 saker som er reist mot Trump med politiske formål. Hans motstandere vil hevde at det er færre og at de alle selvsagt er saklig motiverte.
For å forstå hvordan dette innvirker på amerikansk politikk, er det viktig å være oppmerksom på at mange av de grunnleggende trekkene ved rettssystemet og parlamentarismen i USA, er svært forskjellig fra norske forhold.
Maktfordelingen mellom presidenten, Kongressen og domstolene er annerledes. USA er egentlig en presidentstyrt republikk hvor presidenten har vide fullmakter. Samtidig åpner det amerikanske rettssystemet større rom for å bruke domstolene som et politisk våpen.
Terskelen for å reise søksmål er langt lavere i USA. Og utstrakt bruk av no cure, no pay-prinsippet gjør det mer attraktivt å reise søksmål. Svært høye erstatningsbeløp gjør det også mer attraktivt å gå til sak. Med politisk utnevnte dommere, og med domstoler i 50 delstater å velge mellom, kan saksøker velge dommere som erfaringsmessig antas å ville støtte den angjeldende saken.
I tillegg åpner den amerikanske grunnloven for vide fortolkningsmuligheter f.eks. knyttet til forvaltningen av ytringsfriheten, våpenrettighetene m.v. Det innebærer at rettspraksis gir tunge føringer og kan endre lovtolkningen nasjonalt, noe som gjør domstolene i USA til et verktøy for politisk endring på en helt annen måte enn i Norge.
Det er med andre ord tradisjon for å benytte seg av lawfare i USA og å bruke domstolene til å påvirke politikken. Rettssakene mot Trump er ikke noe nytt fenomen. Formelt er det lite til hinder for det. Men det store omfanget av lawfare rettet mot én president, er et nytt fenomen.
Siden Trump vant presidentvalget i 2016, har Demokratene systematisk brukt lawfare, desinformasjon og «drittpakker» servert gjennom en velvillig narrativstyrt presse som en integrert del av deres valgkampstrategi, jf. det falske Russia collusion-narrativet, for bare å ta ett eksempel.
Dette er strategier for å påvirke velgerne. Det er ikke formelt sett å regne som ulovlig valgpåvirkning. Men dét er det i realiteten. Og det har folk flest i USA skjønt. Dermed har Demokratenes egen valgkampstrategi så til de grader backfired, dvs. slått tilbake på dem selv. De har jukset, og folk skjønner det. Det har bidratt til å øke polariseringen i amerikansk politikk, men det har også bidratt til å øke oppslutningen om Trump.
Vi er ikke helt ukjente med lawfare i Norge heller. Men her er det gjerne staten og den sittende regjeringen som misbruker rettsapparatet for å tvinge igjennom saker på bekostning av befolkningsgruppers særskilte interesser.
Fosen-saken kan til en viss grad ses som et eksempel på «rettskrigføring» fra statens side. Regjeringen har åpenbart brukt domstolene og juridiske prosesser for å realisere politiske eller maktrelaterte mål på bekostning av motpartenes rettigheter eller interesser.
Høyesterett fastslo i 2021 at vindkraftkonsesjonene på Fosen-halvøya krenket reindriftssamenes rett til kulturutøvelse etter FN-konvensjonens § 27 om urfolks sivile og politiske rettigheter. Likevel fortsatte driften av anleggene i over to år etter dommen, med regjeringens velsignelse.
Det går ikke bare på treneringen av dommen i Høyesterett, men også på makt-ubalansen og ved at staten, ved Olje- og energidepartementet, trådte inn som partshjelper for Fosen Vind, til tross for at staten selv også var part i saken.
Alta-saken, i forbindelse med statens utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget på 1970-tallet, hadde også klare elementer av lawfare. Staten brukte ekspropriasjonsretten og tvangsfullbyrdelse for å tvinge frem utbyggingen. Vi ser tendenser til det samme i Nussir-saken i Repparfjord, hvor staten brukte konsesjonsloven og forhåndsgodkjenninger for å sikre utbyggingen.
Alta-, Fosen- og Nussir-saken viser hvordan rettssystemet kan bli gjort til slagmark for politiske mål også i Norge. Her dreier det seg om interessekonflikt mellom staten og sivilsamfunnet, mens den politiske heksejakten og de mange rettssakene som har vært reist mot Trump, er en del av en politisk motivert interessekamp mellom politiske motparter.
Saken mot Le Pen i Frankrike, hvor domstolene dømte henne til fire års fengsel og utestengelse fra politiske verv i fem år for misbruk av EU-midler, synes også å være åpenbar bruk av lawfare for å ekskludere Le Pen fra presidentvalget i 2027. Det påfallende i den saken er at det bare er reist sak mot hennes parti, Nasjonal Samling, mens det er velkjent at flere andre partier i Frankrike og i EU for øvrig har misbrukt partistøtten på samme måte.
I Tyskland er statsmakten i ferd med å ta alle virkemidler i bruk for å kneble opposisjonen etter at tysk sikkerhetstjeneste har erklært AfD, som er et demokratisk valgt parti, for å være ekstremistisk. Dette er nå tatt videre i rettsapparatet.
Saken mot Espen Teigen, tidligere politisk rådgiver for Fremskrittspartiet og nå ansatt som journalist i Document, lukter også svidd. Den synes å ha klare islett av politisk forskjellsbehandling.
Rettsforfølgelsen mot Teigen fremstår som uforholdsmessig og selektiv, all den tid mer enn 60 politikere og politiske rådgivere mottok urettmessige fordeler knyttet til pendlerboliger og gikk fri, alle som én. Kjente politikere som Eva Kristin Hansen (Ap), Hadia Tajik (Ap) og Kjell Ingolf Ropstad (KrF) ble ikke strafferettslig forfulgt.
Som Le Pen har Teigen handlet innenfor en etablert ukultur. Og som Le Pen tilhørte han et parti som konfronterte establishment. Og som i saken mot Le Pen slapp alle de andre unna. Til forskjell fra Le Pen ble Espen Teigen imidlertid sparket fra sitt eget parti og sviktet av sine egne.
Når det er én lov for Donald Trump og en annen for Joe Biden, én lov for Le Pen og en annen for Macron, én lov for Espen Teigen og en annen for Hadja Tajik, er det åpenbart noe galt med demokratiet og rettsstaten.
Dette innlegget er først publisert i Document.no
Denne saken er tidligere publisert i Steiro Sr. sin egen blogg: Alternativt Forum
Les mer fra Øystein Steiro i Uten Filter
