Se Kristians forfatterprofil med alle hans artikler.
I dag, 13. mai 2025, klokken 18:05, på selveste Karl Johan i Oslo, foran et glinsende Nike-vindu som lover deg «Just Do It» for 2000 kroner paret, sitter Mihai Rica, en rumensk romfolk-tigger, omgitt av tomme brusflasker, en gul pute og et skilt som stolt proklamerer «VIPPS #707877».
Velkommen til 2025, hvor tiggeri har blitt digitalisert, takket være Folk er Folk – en organisasjon som har gjort det til sin misjon å stakkarsliggjøre arbeidsføre mennesker under dekke av medmenneskelighet. Men dette er ikke bare en historie om Mihai. Det er en historie om en absurd debatt der godhetsposører, venstreradikale ideologier og naive politikere holder et helt samfunn som gisler i sin egen selvgodhet.
Tidligere i dag, mens jeg hastet fremover på Karl Johan, ble jeg stoppet av en aggressiv romkvinne som dyttet Folk er Folk-magasinet sitt opp i ansiktet mitt. Jeg prøvde å komme meg forbi, men hun ga seg ikke.
Da ble jeg konfrontert av en andregenerasjons pakistaner som overhørte samtalen. Han kom til Norge med familien som arbeidsinnvandrere på 70-tallet, en tid da folk faktisk kom hit for å jobbe, ikke for å tigge, og jobber i dag som kommunal ordensvakt.
«Du er slem», sa han, med et ansikt fullt av moralsk indignasjon. «Alle mennesker er like mye verdt.» Jeg sukket. «Du forstår ikke», svarte jeg. «Tiggerne kommer fra Romania, og de kan lett få seg en jobb med å gjøre rent på hotellrom. Men de kommer hit og tigger i stedet. Når vi støtter dette, støtter vi opp om en kultur som gjør dem avhengige av almisser.» Han ristet på hodet, tydelig overbevist om at jeg var selve inkarnasjonen av ondskap, mens kvinnen fortsatte å rope etter penger.
Dette er ikke et isolert tilfelle. Min kilde på tjukkeste Grønland fortalte meg om sine erfaringer med utenlandske tiggere på Grønland T-banestasjon. Enkelte tiggere forstyrrer passasjerer med gjentatte rop om «penger, penger, penger», noe som får ham til å ringe T-banens vakttelefon.
Vanligvis sender vakttelefonen vektere for å fjerne tiggeren – og 99 prosent av de ansatte takker ham for at han sier ifra, fordi de heller ikke ønsker utenlandske tiggere på stasjonen. Men en dag støtte han på en ansatt ved vakttelefonen som tydelig sympatiserte med Rødt, Kirkens Bymisjon eller en annen venstreradikal ideologi.
«Hvorfor det, hvorfor skal jeg sende vekter?» spurte mannen. Etter to-tre minutters meningsutveksling, der den ansatte ba min kilde om å «gå i seg selv», ga han motvillig etter og sendte en vekter. Dagen etter klaget kilden til T-banen, og med god grunn: Hvorfor skal en liten minoritet av godhetsposører få definere ordskiftet om tigging, når de fleste ser problemet for hva det er?
Folk er Folk har i årevis kjempet for å gi romfolk «verdighet» ved å stakkarsliggjøre dem til det absurde. Mihai Rica, som kunne ha plukket epler eller jobbet som renholder, er i stedet gjort til et symbol på avhengighet. Organisasjonen har utstyrt ham med en Vipps-konto, som om tiggeri er en slags start-up som bare mangler teknologi for å «skalere». Politikerne er ikke noe bedre.
I stedet for å tilby reelle løsninger, som å forby tigging – slik Norgesdemokratene foreslår i sitt partiprogram – har de overlatt Mihai til frivillige organisasjoner som behandler ham som et hjelpeløst barn. Noen foreslår til og med at det offentlige skal finansiere språkopplæring og kulturell tilpassing for utenlandske tiggere. Jeg sier nei takk. Hvorfor skal norske skattepenger brukes på å tilrettelegge for en kultur vi ikke ønsker? Hvis Mihai og hans likesinnede vil bo her, kan de jobbe som alle andre.
Mihai er ikke lenger bare en tigger; han er en influencer i fattigdommens verden, en levende reklame for Folk er Folk sin eksistensberettigelse. Snart ser vi ham kanskje på Instagram med #SponsetAvFolkErFolk, mens godhetsposører klapper seg selv på skulderen. Men hvem taper? Mihai, som aldri får en reell sjanse til å stå på egne bein, og et samfunn som har latt en liten minoritet av naive idealister definere virkeligheten. Gratulerer, Folk er Folk. Gratulerer, politikere. Dere har gjort tigging til en industri – og oss til tilskuere i deres absurde teater.
