Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Ved porten til avreise strammer regimet grepet. Tyskland er ikke et fjernt land med sand og geværer – Tyskland, denne hule hallen av byråkrati og begravde völkisch-minner, spiser nå sine egne som Kronos fråtser i det fremtidige imperiets gulløyne barn. Seks tyske menn og to tyske kvinner, som fortsatt var tyske statsborgere på papiret, reiste seg for å forlate hjemlandet for å delta på en kongress for europeiske tenkere, det såkalte «Remigrasjonstoppmøtet» i Italia, et møte som skulle diskutere gjenopprettelsen av harmonien mellom land og slekt.
Men før metallfuglene kunne løfte seg, før passene åpnet seg og støvlene trådte ut i Middelhavets lys, sperret de tyske myndighetene dem inne – arresterte dem – tok friheten deres, ikke i diktaturets skumle smug, men på skinnende kromflyplasser som angivelig tilhørte en selverklært «demokratisk» stat. Ingen anklager. Ingen trusler utstedt. Ingen forbrytelser begått. Begrunnelsen som ble gitt? En formløs tåke: «De kan skade Tysklands internasjonale omdømme.» Som om sannheten som ble sagt i utlandet, kunne skade et land mer enn nonsens som ble spredt hjemme.
Disse patriotene ble forhørt i timevis. Deretter ble de merket med de kontrollertes merke: De fikk forbud mot å forlate sitt eget territorium i to dager. Ingen dom fra en domstol, ingen jury av likemenn, bare et påbud fra ansiktsløse menn som håndhever dogmene i Brussel og kneler for den globale ledelsens rotløse avguder.
Og hver dag må de åtte tyske patriotene nå marsjere til en politistasjon og melde seg som prøveløslatte forbrytere – vise ansiktene sine til et maskineri som frykter hva disse ansiktene representerer. Forfedrenes styrke. Kontinuitet. En annen visjon av Europa – vertikal, mytisk, anti-skrøpelig. Regimet skjelver ikke for våpen, men for dommer, for forsamlinger av troende, for intellektuelle som våger å huske. Disse mennene var ikke på vei for å gjøre opprør, plyndre, brenne, voldta eller smadre. De bar på bøker, tanker og overbevisninger. Det er det som er forbrytelsen: å trosse sammenbruddet.
Det er slik tyranni alltid begynner – i papirarbeid, i protokoller, i skinnhanskene til «omdømmehåndtering». Den moderne tyske staten hedrer ikke Goethe, Arminius eller Stauffenberg. Den tjener et annet alter – et alter av flytende grenser, av identitet-som-prestasjon, av ikke-historie. Og for å bevare denne illusjonen må den holde dissidenter i sjakk, temme sjelen, vingeklippe sine egne ørner.
Pressen sier lite. Ekspertene fniser. Venstresiden applauderer, alltid beruset av fantasien om antifascistisk moralsk overherredømme, når de i virkeligheten er den beige totalitarismens byråkrater. Og de liberale smiler med tennene fulle av forråtnelse, mens de mumler om «hatefulle ytringer», dette slagordet som er utviklet i forfallets tenketanker for å maskere sensur med medlidenhetens parfyme. I dette teateret er det å snakke om arv, om tilbakevending, om Europa som noe hellig og rotfestet, det samme som å begå helligbrøde mot det globale Vestens tempel.
Ytringsfriheten, den eldgamle kontrakten mellom borger og stat, er blitt betinget. Du kan snakke, men bare hvis ordene dine har fløyelshansker på. Du kan tenke, men bare hvis tankene dine kommer sterilisert. Du kan stille spørsmål, men bare innenfor de grensene som er trukket opp av Davos. Og hvis du våger å samle deg på tvers av jurisdiksjonsgrensene sammen med andre som nekter å følge narrativet, blir utgangsporten en felle. Å dra blir undergravende.
Å reise blir en trussel. Dette er Tyskland nå – et land som en gang var splittet av en mur av betong, men som nå styres av murer laget av ideologi og algoritmer. Overvåkingen er mykere, lenkene mer usynlige, men fengselet mer komplett. Hvor mange sinn vil visne i stillhet fordi de frykter at selv det å tenke feil vil merke dem?
Dette er paradokset med EU: en struktur som er bygget for å forene, men som i virkeligheten sluker forskjellene. EU later som om det står for samarbeid, men fungerer som et panoptikon der hver nasjonalstat blir et prefektur for den liberale orden. I stedet for å fremme debatt mellom konkurrerende visjoner om Europa, sanksjonerer EU bare én: en teknokratisk dystopi av utskiftbare mennesker, utviskede grenser og evigvarende skyldfølelse.
Tyskland, dette prosjektets mest lydige elev, beskytter ikke Europa. Det bevokter det. Det kveler sine poeter. Det frykter sine bønder. Det forakter sine dissidenter. Og likevel våkner det sanne Europa, katedralenes og korstogenes Europa, landsbyenes og blodsedenes Europa, den homeriske lov og forfedrenes skoger, til live igjen i de sinnene som anses som «farlige».
—
Først publisert på engelsk her.
